Skal vi ikke kaste noen rallarhatter og nazi-hjelmer også?

Av

Når vi begraver malmbyen – ta gjerne med noen rallarhatter og nazi-hjelmer i samme slengen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

DEL

KUN 99 kr for alt på nett

Ukeslutt:Narvikfjellet-direktør Harald Kuraas leverte denne uken årets kanskje aller mest treffsikre uttalelse. Kutt ut å kalle Narvik malmbyen. Begrepet som på en korrekt måte fanger opp både opprinnelsen og eksistensen til Narvik. Men som trolig er et av de dårligste tilnavnene en by med vekstambisjoner som reiselivsdestinasjon kan ha. Se for deg følgende familieråd før vinterferien:

Far: «Ja, folkens, hvor legger vi turen på skiferien i år?»

Mor: «Jeg har lyst til å dra til en plass som også har en rik industrihistorie!» Sønn: «Ja, med støv. Og store, stygge bygninger!»

 Datter: «La oss dra til malmbyen Narvik! Der blir det sikkert gøy».

For det frister heller ikke deg med verken en uke i den engelske stålbyen Sheffield, det tyske industriområdet Ruhr eller den amerikanske bilbyen Detroit?

Ikke med mindre man befinner seg i en nisje hvor nettopp stål, industri eller bilproduksjon er noe som opptar deg stort. Og uten at det finnes statistikk på området – tørr jeg enkelt å påstå at nisjen: malmturister nord for polarsirkelen er liten. Veldig liten.

Og med et fabelaktig utgangspunkt er det liten grunn til å dekke over det faktum at Narvik ikke har vært i nærheten av å klare å utnytte sine fortrinn innen reiseliv.

Narvikfjellet tiltrekker store ski- og sykkelmagasiner året rundt. Ofotbanen ruller lett forbi publikumssuksessen Flåmsbanen både når det gjelder vill historie og vill natur. Og krigshistorien i Narvik er fortsatt pensum i en rekke europeiske land. Og selv om besøket til byen er i kraftig vekst – er man fortatt bare småputter målt mot nordlys-suksessen Tromsø og alpintsuksessen Levi i de dype nordfinske skoger. Selv om disse har et utgangspunkt langt unna hva vi har i Narvik.

Heldigvis har karer som Harald Kuraas skjønt tegninga. Skal Narvik bli den destinasjonen og den pengemaskinen man kan bli, må man først og fremst ta et oppgjør med både seg selv og sitt renommé. Og Narvik er per i dag ikke en by som innbyr til besøk. Verken fra fjern eller nær. Da gjør vi noe fundamentalt galt. Og det er nettopp her Harald Kuraas pirker borti det vesentlige. Narviks historie er spennende.

Men verken rallarhistorien og krigshistorien treffer annet enn forholdsvis små nisjer. Og spydspissen skal verken være malmbyen, rallarbyen, krigsbyen, fredsbyen, Gate 1, 2 og 3-byen eller teknologibyen. Navnet er Narvik. Og det skal innbefatte hele regionen – fra Tysfjord i sør opp til Polar Park i nord. Fra Evenes i vest til Riksgränsen, Abisko og Björkliden i øst. Og det er denne pakka vi skal selge. Fordi den er verdensklasse!

Et godt eksempel er Vinterfestuka. Joda, i 61 år har man holdt det gående. Og det finnes knapt en festival i Norge med større intern oppslutning fra gammelt og ungt enn VU. Men det er likevel en grunn til at Hurtigruta heller ikke denne vinteren kommer til å benytte seg av en av Hurtigruteavtalens få dispensasjoner.

 Muligheten til å ha hotellskip i havna under festivalen. Det er rett og slett ikke interesse og belegg nok fra besøkende utenfor. Kurs- og konferansemarkedet fyller riktignok brukbart opp ukedagene, men i helgene er det sjelden noe problem å få overnatting på hotell.

Det er ikke fordi festivalen er dårlig. Men dessverre er ikke innsalget av en rallarfestival spesielt kommersielt smart. Skal Vinterfestuka ta steget ut som den inngangsporten for Narvik-besøk man kan bli, trenger man en fullstendig oppussing av markedsføringen.

Du trenger ikke dra lenger enn til Bjerkvik og Ballangen før folk egentlig gir seg katta i hele Vinterfestuka. Fordi man ikke har noe forhold til verken Svarta Bjørn eller rallarhatter.

Og for å være direkte: i markedsføringen og i innsalget av festivalen må gutta ta av rallarhatter og damene ta av seg de lange kjolene. Innsalget må være en fantastisk fest i Narvik – en region med enormt mange moderne og spennende attraksjoner. Men samtidig som tar 2016-ånden 100 prosent på alvor. Ski og opplevelser på dagen – fest og moro på kvelden.

Det betyr råere artister (det som så langt er presentert er for øvrig det beste på mange, mange år), det betyr mer moderne markedsføring og det betyr at det er ungdom og barnefamiliene som må være hovedmålgruppa. Selv om kjernepublikummet i dag nok er noen år eldre.

Men før hjerteinfarktet tar dere i rallarklubben; nei – selvsagt skal ikke Svarta Bjørn fjernes fra selve Vinterfestuka. Vedtektene til stiftelsen skal ligge fast og i selve festivalen må selvsagt rallar-fanen fortsatt heves høyt. Svarta Bjørn-representantene skal fortsatt vandre byen rundt, Rombaksmusikken skal spille sine klassikere og overralleren skal døpe gjestene.'

Dette er opplevelser som er unike – og som vil sette uslettelige inntrykk på de besøkende. Men det er dessverre ikke slik at det er det som trekker folk til byen. Dette må være krydderet – som gir suppa den uforglemmelige smaken. Når vi omtaler fjerningen av både rallarhatter, nazihjelmer og malmby-begrepet som begravelser dreier det seg om i markedsføringen. Ikke i «innvortes bruk».

For historie er vel og bra. Den er med på helheten. Men først og fremst er det Narvik- navnet og det utall av muligheter vi skal ut å selge. Da kan vi ta spranget mot Tromsø og mot Levi. Byer som i dag har tusenvis av arbeidsplasser knyttet opp mot besøksindustrien.

God helg!

Artikkeltags