Gå til sidens hovedinnhold

Hvordan kunne det skje?

Artikkelen er over 3 år gammel

Det er vanskelig å forstå hvordan overgrepene kunne få fortsette uten at noen sa fra. Nå er Tysfjord-samfunnet sentrum for norgeshistoriens største overgrepssak.

Ukeslutt: Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter å ha jobbet med saken i over to år, publiserte VG i juni i fjor reportasjen der elleve kvinner og menn sto fram og fortalte om hvordan de var blitt utsatt for seksuelle overgrep i Tysfjord over flere år. Da journalistene Thor Harald Henriksen fra Fauske og Eirik Linaker Berglund fra Målselv startet jobben med å få ut noe mer konkret enn de ryktene de begge to hadde hørt i mange år, ante de ingenting om omfanget saken kom til å få.

151 overgrepssaker er etterforsket. Svært mange av dem er foreldet, og derfor henlagt. Men fortsatt er det snakk om 42 voldtektssaker og 40 saker som gjelder seksuell omgang med barn under 14 år. Det yngste barnet var bare fire år da overgrepene startet.

VG-journalistene hadde over en lang periode jobbet med å få kontakt med ofrene. Det var en vanskelig jobb, og på journalistkonferansen Svarte Natta i Tromsø tidligere denne måneden fortalte de to journalistene hvordan de i flere måneder hadde dialog med blant andre Marion Anne Knutsen. Lokale journalister hadde skrevet og kringkastet historier om overgrepene tidligere, men det var noe med at det var VG som gjorde at Knutsen bestemte seg for å fortelle sin historie.

Og at de to journalistene satt på lokalkontor og ikke ringte fra Oslo, gjorde at hun fikk en annen tillit til dem. Og denne tilliten gjorde at hun til slutt bestemte seg for å stå fram med sin historie med bilde og fullt navn i landets største avis. Det står det enorm respekt av. Uten hennes historie, og kanskje også hennes og de andre ofrenes ansikt til historiene, er det slett ikke sikkert at reportasjen i VG Helg en lørdag i juni i fjor hadde fått den betydningen den fikk for det som er blitt norgeshistoriens største overgrepssak.

Det mest sjokkerende med den omfattende og alvorlige saken, er ikke bare antallet saker og antallet ofre. I alt 92 personer i alderen 10 til 80 år er mistenkte. To av disse er det tatt ut tiltale mot. Det mest sjokkerende er antallet mennesker som visste om at dette skjedde, men aldri slo alarm. Justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) er dypt rystet over omfanget av det som er dekket, og sier til NTB: «Det er nesten uvirkelig at slikt kan skje uten at samfunnet rundt setter en stopper for det. Det kan være dette handler om tidligere tiders tabu».

Ja, kanskje er det tidligere tiders tabu. I ettertid er det gjort forsøk på å forklare hvordan dette kunne få lov til å pågå, år etter år, uten at noen grep inn eller varslet. Mange av overgrepssakene har siden starten av avsløringene vært knyttet til den læstadianske menigheten.

I politiets etterforskning har det kommet fram at tilgivelse innad i dette miljøet har ført til en «intern frifinnelse». Til NTB forklarer politiadvokat Øyvind Rengård at sakene har vært «opp og avgjort dersom en har fått tilgivelse og syndenes forlatelse». Senere har politiet konkludert med at de ikke har grunn til å tro at religiøs tilhørighet har betydning for overgrepene, men sier: «Vi ser i noen tilfeller at det har hatt betydning for politiets mulighet til å innhente informasjon om det som har skjedd».

Og da er vi inne på det som brukes som en andre forklaring på hvordan dette kunne skje uten at noen varslet: En manglende tillit overfor myndighetene, manglende tro på at politiet eller helse- og sosialtjenester vil gripe inn og hjelpe de som er blitt utsatt for overgrepene.

De offentlige myndighetene har kort og godt sviktet totalt. Politiet visste om noen av sakene, men tok det ikke på alvor og etterforsket ikke godt nok. Ansatte i barnehagen og skolen har ikke reagert, til tross for at de må ha vært vitne til barn som har hatt det svært vanskelig hjemme. Flere ofre forteller at de har vært i kontakt med både politi, barnevern og barne- og ungdomspsykiatrien. Det er riktignok blitt jobbet noe med sakene, men altså ikke med den tyngden alvoret i sakene krevde.

Både politiet og øvrige offentlige instanser har i ettertid lagt seg flate og beklaget. Politiet tar selvkritikk, men også skolene, barnehagene og barnevernet må erkjenne at de ikke har gjort det samfunnet forventer av dem som institusjoner som skal ta vare på våre barn. For mange vil det ta tid å bygge opp en tillit til systemet etter dette. Barneombud Anne Lindboe kaller det en «massiv omsorgssvikt». En beklagelse er selvsagt for sent for de 82 ofrene som nå utgjør «Tysfjord-saken». Synlige endringer i rutiner, tiltak for å øke kompetansen i skoler og barnehager og en tydelig satsing fra kommunen på barnevern og helsetjenester må til.

De vanskelige historiene og det massive omfanget vi ser i Tysfjord, må være noe ikke bare kommunen og myndighetene i Tysfjord tar lærdom av. I hele landet bør skoler, barnehager, psykiatritjenesten, barnevernet og helsestasjonene for unge stille seg spørsmål om hva de kan og skal gjøre dersom de har en mistanke om at barn og unge er utsatt for overgrep.

Det viktigste med Tysfjord-saken er heller ikke å få en beklagelse for at det har skjedd eller høre en politimester erkjenne at de ikke har håndtert sakene riktig. Det viktigste er at historiene de modige ofrene sto fram med i fjor sommer, fører til at et helt lokalsamfunn aldri mer kan stå på sidelinjen og akseptere at overgrep mot barn og ungdom skjer igjen.

God helg!

Kommentarer til denne saken