Den siste uken i april ble 22 norske M109 artilleriskyts hentet ut fra lagrene i Bjerkvik. Det var Fremover som kunne fortelle at det norske forsvarsmateriellet hadde blitt fraktet til skytefeltet på Setermoen for prøveskyting. Forsvaret bekreftet at det utrangerte artilleriet hadde blitt prøveskutt men ønsket ikke å svare på om våpnene skulle til Ukraina for å brukes i krigen mot russerne. Skytset ble første gang tatt i bruk av det norske forsvaret i 1969. I 2020 ble M109-artilleriet erstattet av det sør-koreanske K9 Thunder artilleriskytset.

På innsiden

Operasjonen med det norske M109-skytset har vært holdt hemmelig fra norske myndigheter helt fram til onsdag i forrige uke. Da bekreftet også forsvarsminister Bjørn Arild Gram at det var norske instruktører som hadde trent opp de ukrainske styrkene i bruk av de tunge våpnene, på en militærbase i Tyskland.

Som første norske media har Fremover møtt personer på innsiden av den hemmelige operasjonen. Intervjuene er klarert med Forsvaret, men av sikkerhetshensyn ønsker ikke Forsvaret å avsløre identiteten til de norske instruktørene.

– Jeg fikk en varslingsordre om oppdraget tirsdag 3. mai klokken 14:30. Onsdag 4. mai klokken 07:45 kom ordren om å pakke og gjøre meg klar.

Det forteller instruktøren som vi har valgt å kalle «Stian». Det 20 år siden han startet sin tjeneste på det norske M109 artilleriskytset. «Stian» har solid kunnskap om kanonen og har bakgrunn som blant annet hovedinstruktør for M109 på befalskolen for Hæren. Vi møter han utenfor en militærleir i Nord-Norge.

Annerledes enn Afghanistan

«Stian» har deltatt i utenlandsoppdrag to ganger tidligere. Begge gangene i Afghanistan, i Meymaneh.

Oppdraget med å lære opp de ukrainske artilleristene var helt annerledes enn utenlandsoppdragene «Stian» har deltatt i tidligere. De norske soldatene fikk minimalt med tid til forberedelser, og for første gang donerer Norge våpen til et land i krig.

– Hva foregikk i hodet ditt da du fikk oppdraget med å reise?

– Det første jeg tenke på var utdanningsprogrammet; hva er det vi må gjøre klart av reglementer og materiell slik at vi har det klart?

– Jeg tenkte også på hvilke mennesker vi ville møte.

– Du vet at det er mennesker som kommer fra en annen kultur enn vår, og du vet at de kommer rett fra kamphandlinger. Hvordan skal jeg være som person når jeg møter soldatene for første gang slik at jeg ikke skader læreforholdet før vi har fått en start?

«Stian» forteller videre at det også var mange unge instruktører som var en del av det norske bidraget. Enkelte var bare 25 år gamle.

Stor mediainteresse

«Stian» var over én måned i Tyskland. Han kom tilbake til Norge forrige uke.

Spenningen fikk han første gang virkelig kjenne på da fire stykker 25 tonn tunge artillerivogner pluss konteinere med utstyr og reservedeler ble lastet om bord i verdens største transportfly på Gardermoen i begynnelsen av mai; et ukrainsk Antonov 124. Han skulle følge utstyret fra Norge til treningsfeltet i Tyskland.

– Jeg sto på rampen til flyet og så inn på utstyret. På telefonen kunne jeg lese medieoppslag med bilde av flyet og om transporten som foregikk fra Gardermoen. Altså den jeg var med på.

Her kan du se en video av flyet som fraktet det norske artilleriet:

Antonov AN-124 er verdens største serieproduserte transportfly. Her lander det på Evenes vinteren 2014. (Video: Ragnar Bøifot)

– Vi måtte omgruppere og bytte opplastingsplass for å skjule det som ble lastet om bord, legger han til.

Også under oppholdet i Tyskland fikk «Stian» med seg mediaoppmerksomheten rundt oppdraget.

– Media var hissige på å følge opp. Men jeg husker jeg tenkte at enkelte med fordel kunne brukt litt bedre tid på faktasjekk.

En av filmene som ble gjengitt i riksmedia skulle nemlig vise norsk artilleri i strid i Donbas. I filmen er imidlertid både sivile oppakninger, et amerikansk kjøretøy, og en norsk uniform. Filmen var fra et treningsfelt i Tyskland.

Voldtekt av kvinner og barn

De aller fleste av soldatene som «Stian» og instruktørkorpset fra Norge møtte i Tyskland kom rett fra kamphandlinger øst i Ukraina. Èn av dem var en mann, tidlig i 20-årene, som var batterisjef; sjef med ansvar for rundt 150 mann og fire artilleriskyts.

– Han hadde fått opprykk til batterisjef like før de kom til Tyskland. Den tidligere batterisjefen hadde blitt tatt ut av kontrabeskytning fra russisk artilleri, forteller «Stian».

Historiene «Stian» og instruktørene fikk fortalt av de ukrainske soldatene i Tyskland hadde han hørt tidligere, men bare gjennom media.

– Det var voldtekter av koner og familiemedlemmer. Og historier om familiemedlemmer som hadde blitt drept.

– Jeg fikk også fortalt historien om han som hadde blitt pappa for over tre måneder siden, men som ennå ikke har fått sett sønnen sin.

Les også

Forsvarssjef: – Jeg er inderlig takknemlig til det norske folk

For de norske instruktørene ble det imidlertid ikke mye tid til dyp refleksjon over historiene fortalt av de ukrainske soldatene. De første ukene av oppdraget gikk i ett med leksjoner og planlegging, og forberedelser til neste steg i utdanningen. «Stian» forteller om dager med fem til seks timer søvn i døgnet.

At en plan aldri varer lenger enn til første kontakt er et velkjent begrep i Forsvaret. Slik var det også med planene for utdanning av de ukrainske soldatene.

– Vi hadde en grovplan da vi startet, men de ukrainske soldatene lærte ting veldig mye raskere enn det vi hadde trodd. Da gjelder det å være løsningsorientert; å rulle med slagene.

«Stian» føler at nettopp dét var styrken til det norske bidraget. De var også forberedt på dager med masse jobb og ingen fritid.

Tilbake til krigen

Det mest spesielle med oppdraget føler «Stian» var møtet med menneskene.

– Den siste dagen; dagen med utdanningsseremoni og gruppebilde. Det var ikke noen god dag. Det var en dag med en skikkelig klump i magen, forteller «Stian».

Etter seremonien skulle mennesker han hadde lært opp i å bruke norsk krigsmateriell tilbake dit de kom fra; til krigen øst i Ukraina. Slike seremonier ble det flere av ettersom utdanningen foregikk i flere puljer.

– Enkelte av ukrainerne knyttet vi også et nærmere bekjentskap til enn andre. Det å sende disse menneskene tilbake til krigen uten å vite om de ville overleve; dét var en merkelig følelse.

– Men ukrainerne ville tilbake til fronten. Jeg tror de følte veldig på det at de satt trygt og godt på et treningsfelt i Tyskland mens kollegaene var igjen i krigen, forteller «Stian».

Flere av soldatene var også yrkessoldater som har deltatt i krigen mot Russland siden den startet for åtte år siden.

Raske slutninger

På spørsmål om «Stian» føler at han og kollegane lærte noe av de ukrainske soldatene, svarer han kjapt «ja».

– Vi har lært veldig mye. Både taktikk og på måten de løser ulike praktiske utfordringer på.

– Ukrainerne er blant annet veldig opptatt av at de selv skal kunne skru på og reparere alt av materiell. De har ikke tid til å sende ødelagt eller skadet materiell tilbake til et verksted for at mekanikere skal løse et problem. De har heller ikke tid til å vente på at en mekaniker skal komme fram til fronten for å reparere. De gjør det selv.

Hvilke taktiske erfaringer de norske instruktørene tar med seg hjem ønsker ikke «Stian» å utdype.

– Det er noe jeg ikke kan si noe om. Det er heller ikke alt her som er overførbart til norske forhold, legger han til.

«Stian» registrerer imidlertid at både faglærte og ufaglærte drar slutninger om hvilken lærdom den norske forsvarsmakten bør ta etter å ha sett videoer eller bilder fra striden i Ukraina.

– Jeg tror vi skal være svært forsiktige med å dra slike slutninger for fort. Ting viser ikke nødvendigvis hele bildet.

Ville tilbake for å slåss

Oppdraget til «Stian» tok slutt i forrige uke, men han reiser tilbake dersom Norge skal donere flere artilleriskyts – og dersom han blir spurt.

– Får jeg en ny forespørsel, ja, så reiser jeg.

Forskjellen «Stian» opplever med å jobbe med norske vernepliktige soldater i Norge og opplevelsen han hadde med de ukrainske soldatene på treningsfeltet i Tyskland, er at ukrainerne har førstehånds erfaring med hva krig er for noe. Soldaten vet nøyaktig hvorfor han må bli dyktig. Det handler om liv og død.

Før soldatene reiste tilbake fra Tyskland til slagmarken i Ukraina ble de spurt om det var mer de følte de trengte av kunnskap før de dro.

– Svaret vi fikk var et nei. Nå ønsker vi å komme oss ned og begynne å slåss.

Om ukrainernes holdninger har han én ting å si:

– De fleste ville jeg reist med i strid, og jeg håper og tror at vi ville sett de samme holdningene hos nordmenn dersom de hadde vært i samme situasjon.

Innsats fra mange

Hos Artilleribataljonen i Setermoen leir i Indre Troms møter Fremover bataljonsjefen sammen med styrkesjefen for det norske bidraget til Tyskland. Styrkesjefen er også blant personellet som Forsvaret ikke ønsker å røpe identiteten til. Vi kaller han «Birger».

Sjefen for artilleribataljonen i Brigade nord, oberstløytnant Einar Berntsen, fikk oppdraget – først med å klargjøre artilleriskytset for donasjon til Ukraina, deretter med å lære opp de ukrainske styrkene.

Berntsen understreker at beslutningen om å donere det utrangerte M109-artilleriet var politisk bestemt.

– Vi fikk kort tid fra varslingsordren kom til utstyret skulle være klart. Det har vært lagt ned en enorm innsats fra mange i Forsvaret for å samle personell, materiell og reservedeler for å klargjøre materiellet. Store deler av Artilleribataljonen har vært involvert i oppdraget med det som i utgangspunktet var en stor operasjon. Artilleribataljonen har bidratt tungt inn i klargjøring av skytsene, men dette har vært et løft for flere avdelinger i Forsvaret uten at vi trenger å gå i detalj.

Fra starten visste nemlig ikke bataljonssjefen om treningsoppdraget som skulle komme. Dét, pluss mer, kom underveis:

– Først kom ordren om at vi skulle trene en liten del av mannskapene. Men antallet bare økte etter hvert. Så fikk vi oppdrag om også å drive tyngre teknisk utdanning. Her måtte vi få andre deler av Forsvaret også til å delta.

Ikke som i Afghanistan, Irak og Syria

– Hvor forskjellig er dette oppdraget sett opp mot de oppdragene Norge har bidratt til i Irak, Afghanistan og i Syria?

– Det er en vesens forskjell ettersom vi ikke kunne starte på et normalt utdanningsprogram der vi bygger sten på sten, forklarer bataljonssjefen til Fremover.

– Vi sto også i en veldig usikker situasjon med tanke på hvem som kom, hvilken erfaring disse soldatene hadde – i tillegg til at utdanningen skulle skje i løpet av veldig kort tid innen de skulle ha grunnlag godt nok til å kunne operere ute i kamp.

Det er flere land som har donert materiell til ukrainernes krig mot Russland, men ikke alle har fulgt opp med opplæring av ukrainske soldater på utstyret som er donert slik Norge har gjort.

– Det er ganske få land som har vært med på å trene de ukrainske soldater og mannskapet på materiellet som er donert. Det er kanskje dét som setter dette oppdraget i en særstilling for det norske forsvaret.

Fylte på med reservemannskaper

Styrkesjef «Birger» forteller om det første møtet med de ukrainske soldatene på treningsfeltet i Tyskland. De møtte en avdeling som hadde lidd tap i krigen mot den russiske invasjonsstyrken. En stor del av avdelingen besto av erstatningsmannskaper. Ikke alle var artillerister med kunnskap om våpnene de skulle få opplæring i.

– Vi møtte et antall soldater som ikke var veldig godt organiserte. Avdelingen hadde en historie og et navn, men besto av en stor del erstatningsmannskaper. Hvem skulle lære hva, var den første utfordringen vi måtte finne ut av.

I likhet med «Stian» forteller «Birger» om planen de hadde lagt for hva de skulle lære de ukrainske soldatene de første dagene av opplæringen. Planen måtte endres rimelig kjapt.

– Vi møtte en gjeng ekstremt motiverte soldater. De fleste kunne artilleri fra tidligere, selv om noen av erstatningsmannskapene var infanterister som var hentet for å fylle opp avdelingen med riktig antall personer.

– Det de skulle lære den første dagen var de ferdige med til lunsj, forteller «Birger».

Fikk dødsbudskapet

«Birger» forteller videre om en ekstra utfordring i utdanningen av ukrainerne; språket.

– Jeg kan nesten telle til ti på ukrainsk, sier han ironisk.

Leksjonene måtte foregå på engelsk. Tolker videreformidlet undervisningen på ukrainsk.

– Vi sto uten noen idé om hva tolkene egentlig videreformidlet av det de underviste. Hvis du snakker i ett minutt og tolken forklarer i fem sekunder – da skjønner du som instruktør at her er det noe som glipper.

– Men heldigvis var det en undervisning som skulle omsettes i praktisk. Vi måtte bare følge med på at det ble gjort riktig etterpå.

Av spesielle opplevelser under oppholdet på treningsfeltet i Tyskland forteller «Birger» om en dag ute på treningsfeltet:

– En av de ukrainske soldatene sto i vogna da han fikk en telefon hjemmefra med et dødsbudskap. Han tok seg fem minutter på stubben – så var han tilbake på jobb.

– Det var et stort alvor. Det er ikke enkelt å forholde seg til, men de hadde ikke noe valg. De måtte bare fortsette.

Verdifull kunnskap

Bataljonssjef Einar Berntsen gjør det klart at Forsvaret ikke ønsker å svare på spørsmål om hvilke taktiske og tekniske erfaringer som er gjort etter oppdraget i Tyskland. Heller ikke hvilke erfaringer som er gjort knyttet til klargjøring og frakt av materiellet fra Nord-Norge til Ukraina. Men han er tydelig på at oppdraget har tilført Forsvaret verdifull kunnskap.

– Gjennom treningsbidraget har Norge og det norske forsvaret hentet erfaringer i taktikk og teknikk som vi kommer til å se på videre. Det baserer seg på treningsopplegget med ukrainere som har vært i kamp, og som skulle videre tilbake i kamp.

Det er offentlig kjent at Norge har donert 22 skyts til Ukraina, men hvor mange soldater som har vært gjennom det norske treningsopplegget ønsker ikke Berntsen å si noe om.

– Det jeg kan si er at med den treningen vi har gitt de ukrainske styrkene vil de være i stand til å bemanne flere bataljoner dersom de fyller på med støttemannskaper.

Til sammenligning: I Norge består en artilleribataljon på mellom 500 og 600 mannskaper.

Bedrevitere som drar konklusjoner

I likhet med «Stian» har også bataljonssjefen gjort seg betraktninger rundt debatten om krigen i Ukraina, og som følge av dét; hvordan flere mener det norske forsvaret bør innrettes.

– Media er full av ulike bedrevitere som drar konklusjoner ut fra enkle episoder hentet fra sosiale medier. Fakta, fra et militært ståsted, er at Ukraina har 28 mekaniserte brigader – som vår egen Brigade nord er ett eksempel på.

– I krigen i Ukraina har det vært helt avgjørende at luftvern, artilleri og manøverstyrker har jobbet sammen for å klare å gjennomføre det konvensjonelle krigføringen som skjer på bakken.

Den viktigste lærdommen oberstløytnanten sier det norske forsvaret kan trekke fra krigen er at taktiske samvirkesystemer er det som fungerer i striden mot den motstanderen som Ukraina står opp i mot.

– De takstiske samvirkesystemene som Ukraina har bygd opp siden 2014, motivasjonen og gløden de har fått i egen befolkning, viser at det nytter å stå opp mot det vi i startfasen trodde var en overlegen motstander.