Stadig tar mer eller mindre voksne og fagsterke personer til uttrykk for å legalisere hasj. Begrunnelsene til disse «voksne» er ulike, men ingen av dem nevner noe om deres eget ønske om å ruse seg. Man skylder enten på politiets håndtering, ungdommens opplevelse av stigmatisering, medisinske spekulasjoner om stoffenes fortreffelighet, bagatellisering av risiko, eller andres oppfatning som ikke forsvarer deres eget rekreasjonsbruk. Deres egen holdning trekkes aldri i tvil. Snakk om flaks!

Samtidig rapporterer lærere om tøffere tider i skolene. Fagfolkene. Flere elever har større behov som de ikke får dekket. Og mange flere unge viser tegn til psykiske utfordringer som går ut over hele tilværelsen. Er det grunn til å tro at narkotika og alt som foregår rundt dette er en medvirkende årsak? Jeg tror det.

På min vei møter jeg mange ungdommer, og de er klare i sin tale; De vil ikke ha narkotika. De vil ikke at venner skal ruse seg. De vil vanke i miljøer uten narkotika. De synes det er både utrygt og skremmende med narkotika. De synes det er et ubehagelig, massivt press. Og samtidig forteller de som blir tatt for bruk eller besittelse at de får hjelp hos politiet, som oppleves som de eneste som kan snakke om rus på en skikkelig måte.

Dèt kommer merkelig nok aldri frem i debatten?

De samme ungdommene uttrykker et ønske om at voksne skal være mer «hestkuk og drittkjerring» når det kommer til narkotika. De ønsker at vi skal vise nulltoleranse. De ønsker at vi skal ta avstand fra narkotika. Både i ord og handling.

Fakta; Av de tunge misbrukerne opplyser de aller fleste at dersom de ikke hadde røyket hasj hadde de ikke prøvd andre stoffer. Også her velger jeg å lytte til fagfolk. Hasj er porten til tyngre stoffer. Det er grunnen til at jeg omtaler all narkotika sammen i denne sammenheng.

I tillegg: Konsentrasjonen av virkestoffet i hasj har i tillegg økt enormt de siste årene. Som igjen gjør at psykosefaren for yngre mennesker er dramatisk høyere enn hos voksne.

Har du sett ei 13 årig jente med hasjpsykose? Jeg har sett det, og unner deg å slippe!

Fakta: Ditt barn på 13-14 år vil med stor sannsynlighet bli tilbudt narkotika, enten på skola eller der de unge vanker på fritiden. Vet du som foresatt hva ditt barn kommer til å svare på tilbudet?

Debatten rundt narkotika stiller ikke bare ett enkelt spørsmål. Og kan følgelig ikke løses med ett enkelt svar. Det diskuteres legalisering og avkriminalisering om hverandre. Som jo er et godt bevis på at veldig mange ikke helt vet hva man diskuterer. Uten å nedsnakke de unge: det er jo på det rene at jeg vet mer i dag enn jeg gjorde for 40 år siden. Skulle da helst bare mangle. Jeg vil påstå at jeg både vet forskjellen på legalisering og avkriminalisering. Men jeg er ikke sikker på at de som bør skjønne det gjør det.

Men først kan det være lurt at vi voksne besvarer det grunnleggende spørsmålet :

Er narkotika noe vi ønsker å ha i samfunnet? Skal noen eller alle typer narkotika legaliseres? Skal det være forbudt, men samtidig avkriminalisert?

Dette er et voksenproblem! Som vi må løse. NU! Og det gjør vi ikke ved at man tier. Den enorme økningen i psykisk uhelse hos unge kan kanskje delvis skyldes at vi voksne kommuniserer tvetydig? Vi ser at 12-åringer gjør voksne ting, og forventer at de skal forstå det samme som oss. Er det på tide at barn får være barn igjen?

Vi har jo valgt politiet som instans for å ivareta ro, orden og sikkerhet. Og påse at våre «aktiviteter» er innenfor norsk lov. Er det noen som syns andre bør gjøre det?

I forhold til lojalitet, og hvilket samfunnsansvar vi alle har, bør kanskje de som får de verste følgene av narkotikabruk være de som gis størst gehør for hva svaret skal være? Det vil være å ta samfunnsansvar. Meg bekjent er det ingen 12-13 åringer som finner veien til narkotika selv. Nei, der har vi rikelig tilsig av egoistiske idioter som sørger for å lage et marked som etterspør varene. Og mange sørger for å få betalt i «voksen valuta». Hos 12 årige jenter. Fy fan! Og litt lengre bak i hierarkiet sitter samfunnets rotter med en hinsides økonomisk gevinst. Der har du gjeng!

Jeg vil understreke at jeg har stor sympati for de som har blitt avhengige, og har utviklet sykdommelig avhengighet. De må få all den hjelpen de trenger til å komme seg ut av uføret. Men dette er også personer som har startet med rus en gang. Og det er jo dèt vi må forhindre – at noen begynner. Gjør man det ved å legalisere? Avkriminalisere?

Allerede fra barn er 12-13 år vet de om både hvem som bruker, hvem som selger, og i mange tilfeller hvem som sitter på store kvanta. Og det er hemmeligheter som de ikke kan fortelle voksne. Av reell frykt for fæle represalier. Uten å foreta oss er dette de faktiske oppvekstvilkår vi gir de unge. Syns du det er godt nok?

«Hva om fedre til 12 årige jenter får si noe om hvorvidt narkotika skal være lovlig eller ikke? De kan sikkert også finne en passende straff for de som bryter loven?»

Godt mulig at det er romantisk å tenke seg et samfunn uten narkotika, men jeg vil gjerne trekke paralleller både til røykeloven og vegtrafikkloven. Når røykeloven kom ble det stor oppstandelse; folket mistet makt over seg selv, restauranter og barer mente de kom til å gå konkurs, og man trodde aldri at folket kom til å la seg styre. Vel, resultatene taler for seg selv. Sikkert i kombinasjon med annen informasjon og kunnskap, men uansett; røykeloven har fungert HELT med sin hensikt. Kulturen har endret seg, og mange færre dør av røyking nå enn bare for 10 år siden.

Vegtrafikkloven sier noe om hvordan vi bør ferdes i trafikken. Både i forhold til hastighet og kjøring i påvirket tilstand. Jeg har sjøl kjørt for fort. Jeg har både fått bot og mistet sertifikatet. Jeg var ganske tunglært, men til slutt satt lærdommen så hardt i at jeg i dag anser meg som en ansvarlig bilist. Jeg kjører over fartsgrensen fra tid til annen, men aldri så fort at jeg vil miste sertifikatet. Så enkel er jeg. Ergo kan man vel si at straffen har virket?

Hva som ville skjedd uten disse lovene er jo umulig å si. Men at dødeligheten både som følge av røyking og trafikkulykker ville vært høyere enn den er, trenger vel strengt tatt ikke diskuteres. Vi har akseptert lovene, og agerer deretter. For noen vil det gå bra å både røyke og kjøre i 200 km/t, men det er ikke en sjanse vi bør ta. Og det er slett ikke noe man bør la unge, uerfarne mennesker gjøre. Risikoen er for stor. Og kostnaden er urimelig høy, både for enkeltpersoner og samfunnet. Derfor må vi alle «ta en for laget».

Når vi voksne ikke klarer å regulere oss uten lover, hvordan skal da de unge klare det?

Veldig mange trekker paralleller fra alkohol til narkotika, og snakker om medisinsk skadelighet. Og fordi alkohol er lovlig så bør også narkotiske stoffer legaliseres og/eller avkriminaliseres. Logikken skal altså være at når det er farlig å hugge seg selv i høyre fot, skal det bli bedre om man hugger seg i venstre? Alkohol ville sannsynligvis ikke blitt lovlig dersom det ble oppfunnet i dag. I så måte ser vi jo at legalisering er irreversibelt, så hvorfor skal vi gå i en ny felle? Urettferdig? Mulig. Men historien skjer i en kontekst, og den må vi forholde oss til.

På meg virker det som at 100% av de som vil legalisere og/eller avkriminalisere våkner når temaet blir omtalt. Mange har sikkert sterke meninger om det jeg skriver nå. Og det er helt fint – vi er enige om å være uenige. Jeg forholder meg til loven nå, som jeg også vil om det skulle bli en lovendring i fremtiden. Det bør du også gjøre!

Mens de som er i flertall, som verken vil legalisere eller avkriminalisere, de behager i stor grad å holde seg passive. Tør man ikke å si nei? Eller er det sånn at «den som tier han samtykker»?

Kanskje det er på tide at fedre til 12 årige jenter hever stemmen? Mødre til 17-årige gutter som faller utenfor? Eller foreldre til de som ser at andres barn er på feil sti. For dette er på tur i feil retning. Og det er verken politiets håndtering, urinprøver og samtaler, eller straffeutmålinger som er årsaken til det. Det er oss – du og jeg – som må være helt tydelige både i ord og handling – Narkotika? Nei takk!

Hva du tenker om narkotika er selvsagt opp til deg selv. Men jeg håper at hvis du, som jeg, tar avstand, at du tør å forfekte det uansett hvor du er. Sånn at de unge kan lære av deg.

Og om du er en voksen som driver rekreasjonsbruk, så håper jeg du slutter med det. Og om ikke, så håper jeg at du gjør det i det skjulte rom sånn at ingen unge blir eksponert. Men helst håper jeg at du slutter.

Er du en som importerer eller omsetter til unge, så håper jeg du blir tatt. Og så håper jeg du tar din straff og lærer av den. Hvis ikke håper jeg du blir tatt igjen. Og igjen. Og igjen. Helt til du lærer.

NB! Min egen erfaring med narkotika begrenser seg til kontakt med andre som har ruset seg. Noen nære og noen fjerne. Noen som har eksperimentert, noen som dessverre har fått livet forringet pga misbruk, og i de verste tilfellene er døde. Selv var jeg livredd for dette i ungdommen, og gjorde det jeg måtte for å holde meg borte. Var alene i perioder, byttet venner, og forfektet så ofte jeg kunne en nulltoleranse. Mine venner vet hvilket syn jeg har, og jeg blir følgelig ikke tilbudt annet enn øl og akevitt på fest. Jeg har ikke, og heller ikke tenkt å prøve narkotika. Enten det er hasj, kokain eller andre ting. Heldige meg!

Sørg for at den kommende generasjon blir like heldige – si nei til narkotika!