Gå til sidens hovedinnhold

Det er dette som er bolyst nå

I Ofoten har vi den siste tida hatt det mest attraktive mange kan tenke seg. Dette er bolyst anno 2021.

Fremsnakk Ofoten:

Denne teksten ble skrevet før regjeringen tirsdag ettermiddag varslet strengere nasjonale smitteverntiltak fra og med torsdag 25. mars.

«Det skal ikke oppleves som en sosial degradering å flytte på bygda. Bygda må ha innhold om folk skal flytte dit for å bli,» sa Ingrid Langklopp til meg da jeg intervjuet henne for Klassekampen for to år siden.

De siste 12 månedene har jeg tenkt mye på det hun sa.

Langklopp er gründer og daglig leder i Bygda 2.0, et bygdeutviklingsprosjekt på Stokkøya i Trøndelag. Målet deres er å gjøre bygda mer attraktiv for de som ikke finner den tradisjonelle bygda attraktiv nok.

Jeg spurte Langklopp om hun mente økonomiske intensiver, som skattegoder og avskriving av studielån, er nøkkelen for å få folk til å flytte fra storbyen til distriktet og bli værende.

Nei, mente Langklopp. For at bygda – distriktet, småbyene, Nord-Norge, Ofoten, for den saks skyld – skal føles som en oppgradering, må man ha noe som de store byene ikke har.

Det lille ekstra, som billigere og moderne boliger med store vinduer som slipper naturen inn. Men man trenger også uforpliktende møteplasser som gir muligheten til å engasjere seg i sosialt liv, påpekte Langklopp;

«Hvis ikke biter folk tennene sammen i 12 måneder for å tjene penger, for så å dra igjen».

12 måneder ble 24

Intervjuet gjorde spesielt inntrykk på meg den gangen, fordi jeg selv innen kort tid skulle bli en av dem som gikk mot strømmen og flyttet til Nord-Norge for å jobbe.

12 måneder hørtes lenge ut. Mars 2020 var lengre fram i tid enn hva jeg kunne forestille meg da jeg begynte i Fremover. Ville jeg bli, eller dra 12 måneder senere? Ingen aning.

12 måneder har blitt til 24. Mars 2020 ble på ingen måte hva jeg kunne forestille meg.

Det er dette som er bolyst nå. Et tilnærmet normalt hverdagsliv

På Snapchat klager vennegjengen over hverdagsproblemer som kviseutbrudd av daglig munnbindbruk, stengte utesteder, skoler og treningssentre – samt hjemmekontor i trange, dyre bygårdsleiligheter uten utsikt og en fritid ribbet for alt de flyttet til storbyen for. De uforpliktende møteplassene er borte.

De første 12 månedene i Ofoten savnet jeg livet jeg hadde forlatt. De siste 12 månedene har jeg ikke ofret det en tanke – annet enn at jeg føler meg heldig.

Den nye bolysta

Heldig som har en fast jobb å stå opp og forlate leiligheten for; heldig som kan gå ut uten munnbind; heldig som kan gå på kafé, butikker og treningssentre om jeg vil.

Det eneste som mangler for meg er konserter, men det har de ikke i storbyen lenger heller. Følelsen av å gå glipp av noe ved å bo her er borte.

Når jeg svarer vennene mine, er det med snaps som ikke er så ulike snappene jeg sendte før pandemien. Det er fra en arbeidshverdag utenfor hjemmet. Uten munnbind. På kafeer og butikker som er åpne. Til forveksling lik den gamle normalen.

«Så heldig du er, Vilde», svarer de, mens de sitter på 12. måneden og biter tennene sammen.

Og jeg tenker: Det er dette som er bolyst nå. Et tilnærmet normalt hverdagsliv.

Har du noe eller noen du ønsker å fremsnakke? Send ditt bidrag til «Fremsnakk Ofoten» på e-post til: fremsnakk@fremover.no.

Kommentarer til denne saken