Det er lett å forstå frustrasjonen til politikere, forskere og enkeltpersoner som nå lurer på hvordan de skal forholde seg til det nye Russland.

Mange tar til orde for å fryse samarbeid, og gir utrykk for at de tror dette går over. Det gjør det ikke.

Man må forstå det helt forskjellige utgangspunktet for dagens virkelighet og situasjonen tidlig på nittitallet, da grunnsteinene i det banebrytende Barentssamarbeidet ble lagt. Sovjetunionen var gått i oppløsning.

Etter 70 år under jernhælen kunne innbyggerne endelig puste fritt. Vi sto klare til å ønske dem velkommen inn i et partnerskap med fred, frihet, og økonomisk samarbeid. Et samkvem som det vi hadde med våre øvrige naboer i Norden.

Det tok ikke så lang tid før euforien ga seg, og vanskene tårnet seg opp. Det var meningsløst byråkrati og visumtrøbbel. Bedrifter, som etablerte seg i Nordvest-Russland, oppdaget at deres russiske samarbeidspartnere først og fremst var opptatt av å bemektige seg verdiene i selskapene.

Til å begynne med unnskyldte man mye med referanse til at det måtte ta litt tid før russerne klarte å omstille seg etter 70 år med sovjetstyre.

I årene etter at Vladimir Putin vant presidentvalget og ble utnevnt til russisk president (7. mai 2000), ble det etter hvert åpenbart at Russland bevisst hadde satt en ny kurs. I boka «The return of the Russian Leviathan» (2019) beskriver Sergej Medvedjev prosessene og tankegodset som raskt sendte Russland tilbake i retning middelalderen. En salig blanding av mindreverdighetskomplekser, fremmedfrykt, homofobi og såkalte tradisjonelle «kristne» verdier, sammen med vrangforestillinger om fordums storhet, smeltet sammen i ideologien om russisk geopolitikk, og kravet om å restaurere det russiske imperiet.

Sammen med vidløftige konspirasjonsteorier om det dekadente og seksuelt perverse Vestens plan om å ødelegge og utslette det russiske folk, ble dette en giftig miks som gikk rett hjem i en befolkning som alltid har dyrket konspirasjoner etter prinsippet; Ingenting er sant, og alt er mulig. Når du først kapper fortøyningen til virkeligheten er det fritt frem for løgner og ville påstander.

Påstanden om at «Vesten» truer russisk territorium er på samme måte like meningsløs som tiradene av ville fantasier som røverregimet i Kreml har lirt av seg det siste året. Det er selvsagt ingen som ønsker seg så mye som en kvadratmeter av Russland. Dersom Russland virkelig fryktet for sin territorielle integritet hadde de neppe tømt garnisonene langs vestgrensen for å fore kjøttkvernen i Ukraina. Det er ikke invasjon av vestlige soldater som skremmer Putin, men invasjonen av ideer.

Fra et demokratisk og vestvendt Ukraina vil giften ubønnhørlig sive inn langs grensegjerdene og true selve fundamentet for det kleptokratiet han sitter i bordenden for. I Polen og Baltikum har levestandarden økt jevnt og trutt de siste 25 årene. Etter Euromaidan – den Ukrainske revolusjonen i 2013 – har Ukrainere flest fått et bedre liv. Frihet, og en intensivert kamp mot korrupsjon, har effektivisert samfunnet. Pengene kommer i større grad fellesskapet til gode i stedet for å havne i lommene på korrupte tjenestemenn og politikere. Dersom innbyggerne i lutfattige russiske byer ser at velstanden for ukrainere flest øker, mens de selv sklir stadig dypere ned i fattigdom, vil legitimiteten til røverregimet i Kreml smuldre bort.

Frykt er blitt landets fremste eksportartikkel, og er produktet av en bevisst strategi for å skape frykt og uro gjennom ulike former for hybrid krigføring. I Putins verktøykasse er alt våpen, enten det dreier seg om humanitære kriser, mat eller energi. Alt kan utnyttes til å presse naboer og motstandere. Dersom det allikevel ikke virker er det neste skrittet å sette Russlands kjernevåpen i høy beredskap.

Programleder Vladimir Solovjev, på den statseide kanalen «Rossija1», (statseid kanal) kom nylig med følgende utsagn om forholdet til Vesten: – De ser allerede på oss som kjeltringer og barbarer. Så hvorfor ikke? Det er bedre at de frykter oss enn at de ler av oss. Det er på tide å begynne å straffe, på den mest brutalt tenkelige måten. De svake må få bank, konkluderte Sovlovjov.

Grusomheten og brutaliteten i krigføringen mot «broderfolket» i sør har sjokkert en hel verden. Putins inkompetente invasjonshær er drevet på defensiven. Som hevn for de svært blodige tapene på slagmarken har Putin terrorbombet kvinner og barn.

Det ideologiske tankegodset sammen med grusomheten i fremferden til invasjonshæren, gjør det vanskelig å finne sammenlignbare størrelser. Det nærmeste man kommer er trolig Hitlers tidlige nazi-regime. Den mest åpenbare forskjellen er at jødene er byttet ut med homofile, og sigøynerne med ukrainere.

Dette er den virkeligheten vi nå skal forholde oss til, og det handler ikke om et pauseinnslag. Dette er det Russland vi vil se i uoverskuelig fremtid. Og Russlands nye retning har åpenbart stor oppslutning i befolkningen.

Når samarbeid nå termineres handler det ikke om «å sende et signal til Putin» men en erkjennelse av at det ikke vil komme noe fornuftig ut av et videre samarbeid. En fullstendig mangel på akademisk frihet gjør et akademisk samarbeid meningsløst. I den sentralstyrte autokratiske røverstaten Russland er det på samme måte vanskelig å se hvilke positive effekter et grenseoverskridende folk til folk samarbeid skal kunne utløse.

Det er lenge siden det eksisterte reelt handlingsrom for lokale og regionale myndigheter.