De store sammenhengene er mangelvare i politikken, spesielt i «distriktspolitikken». Selve begrepet er en avledningsmanøver, en måte å late som om distriktene er en særinteresse, en avgrenset sektor. Men distriktspolitikk omfatter samferdsels-, utdannings, helse, skatte, og næringspolitikk – faktisk alle politiske spørsmål, bare ikke sett fra Oslo.

Distriktspolitikken handler ikke om unntakene, men om 280 kommuner, 1,7 millioner mennesker og mer enn åtti prosent av landarealet. Vi kan ikke lenger akseptere et verdensbilde der normalen er politikk for de som bor i by, mens livene til resten av oss avfeies som «distriktspolitikk».

Et godt sted å bo, er et sted der folk velger å bo. Det er statens oppgave å bygge grunnmuren for gode samfunn, så når folk flytter fra landsdelen vår, er det fordi staten har sviktet. Nord-Norge har arbeidsplasser, naturressurser, industri, kompetanse, og alt som næringslivet selv rimelig kan avkreves et ansvar for.

Det Nord-Norge mangler er ting staten har ansvaret for: høyere utdanning, helsetilbud, et variert arbeidsmarked, infrastruktur osv. Den store sammenhengen er at en skikkelig satsing er blitt vanskelig fordi den vil avsløre behovet for andre investeringer som igjen utløser atter andre behov. Nord-Norgebanen er et godt eksempel.

Når Erna ikke vil bygge Nord-Norgebanen, er det fordi hun skjønner hva det vil innebære. Den innledende investeringen på kanskje hundre milliarder er ikke det store problemet. Problemet er at skal man få full effekt av Nord-Norgebanen, må Nordlandsbanen oppgraderes og (hybrid)elektrifiseres. Etterslepet på fylkesveiene må også hentes inn, slik at tilførselen av gods kan skje på en effektiv måte.

Et nytt transportsystemet i nord må også inkludere krysningsspor, og etter hvert dobbeltspor på Ofotbanen, oppgradering av havner og farleder, ferger osv. Det meste må forbedres, for hardwaren i nord er som en PC fra åttitallet, som må kjøre Windows 10. Det fungerer ikke.

Bygging av Nord-Norgebanen vil i praksis forplikte staten til å ta alle de samferdselsinvesteringene som er ignorert de siste seksti årene. Det er derfor Jonas Gahr Støre i et intervju med Nationen sier han ikke kan garantere byggestart for Nord-Norgebanen før 2040. 2040! Støre ser ringvirkningene, og han liker dem ikke. Det passer dårlig å forplikte staten til distriktsutvikling på denne måten, for det vil helt naturlig stanse populære, om enn mindre nødvendige investeringer, sørpå.

Det å dele inn Stortingets arbeid i politikk for det «vanlige» Norge, og «distriktspolitikk», har lenge vært en effektiv måte å bli populær i de mest folkerike områdene, der det er flest stemmer å hente, men nå er politikerne malt inn i et hjørne. Etterslepet er så stort at en hel landsdel blir forlatt. Situasjonen er uholdbar, men kan man virkelig nekte det sentrale Østland, med sine flere millioner mennesker, nye motorveier?

For SV er det åpenbart at vi kan og må det. Vi sier nei til motorveier, og ja til bygging av Nord-Norgebanen snarest. Vi vil gi en ekstra milliard til fylkesveiene – hvert eneste år. Vi vil bygge krynsingsspor og dobeltspor på Ofotbanen. Resten av samfunnet må også gjenreises: Folk blir boende der de går på skole, derfor må høyere utdanning være spredt tilgjengelig. Nordlendinger blør ikke saktere, derfor må ambulansetettheten opp, og sykehustilbudet styrkes.

Rekrutteringen av fagfolk går i revers, og vi mangler stadig flere sykepleiere, jordmødre, fastleger og lærere. Folk rømmer yrkene på grunn av vanskelige arbeidsforhold, og hele det offentlige tilbudet i Nord-Norge er i krise. Det må tas drastiske grep umiddelbart. SV ser dette, og mener de som har skoene på vet best: Utdanningstilbud, lønnsnivå, flere på jobb, turnusendringer og lovfestet rett til hele og fulle stillinger er en god begynnelse.

Fiskeriene og landbruket må innrettes mot naturgitt forhold. Bøndene skal ha en forpliktende, fireårig opptrappingsplan for lønnsutvikling, tillegg, støtte og konsesjonssystem må vris til fordel for mindre bruk. Fiskekvotene skal brukes for å skape arbeidsplasser og bosetting i nord, både til havs og på land, slik Havressursloven krever, og ikke tilgodese noen få rederfamilier, slik det er i dag.

Ny, grønn industri vil bli sentral i omstillingen vi må gjennom, og Nordland har alle forutsetninger til å bli det grønneste fylket i landet. Det er planer om batterifabrikk, hydrogenproduksjon, karbonfangst/-lagring og -bruk, grønn skipsfart og flytende havvind. Nordland kan bli et forbilde for hele verden! ...men bare hvis samfunnet rundt industrien fungerer. Alternativet er et fylke der folk flyr inn for å jobbe, og ut for å skatte.

Så hvordan skal landsdelen utvikles? Med Nord-Norgebane, grønn industri og vekst? Eller fraflytting og kolonifunksjon? Vi må slutte med «distriktspolitikk», ta igjen etterslepet, og bygge bærekraftige lokalsamfunn der folk vil bo. Det er det som er SVs prioritering: For klimaet, for arbeidsplassene, og for Nord-Norge.