Historisk sett er ikke akkurat det feil. Narvik var By med stor B før de fleste andre i vår landsdel, og i mange år aller rikest i hele landet.

Årsaken var havna, jernbanen og malmfrakta som ga kommunen enorme inntekter.

Den 50 mil lange jernbanen mellom Luleå og Narvik ble bygget på slutten av 1800-tallet, og siste strekning fram til Narvik offisielt åpnet av kong Oscar II i 1903.

Banen var ferdig elektrifisert så tidlig som i 1923, og var helt fram til 2005 verdens nordligste, elektrifiserte jernbane.

Til sammenligning trafikkeres Nordlandsbanen 100 år senere fremdeles av diesellokomotiver.

Ofotbanen/Malmbanan lå altså tidlig i forkant når det gjelder effektiv transport, og gjør det på mange måter ennå.

Årlig fraktes over 400.000 tonn varer mellom Oslo og Narvik via denne banen. Mye av dette er sjømat ment for eksport, men banen frakter også store mengder varer og innsatsfaktorer inn til næringslivet i Nord-Norge.

Slik sett kan vi si at vi allerede har Nordnorgebanen på plass.

Denne uken deltok salgssjef Marjut Linnajärvi i Nurminen Logistics på et møte i regi av Bodø Næringsforum.

I 2020 startet Nurminen Logistics jernbanefrakt mellom Narvik havn og Helsinki, med forbindelser videre til Kina.

Siste etappe på denne strekningen er i trøbbel akkurat nå, og prisene høye, men satsingen viser Narviks internasjonale potensial.

Det potensialet hemmes av mer enn krigen i Ukraina. Stadig økende frakt, både av malm og andre varer, presser kapasiteten på dagens jernbanelinje.

Flere utredninger har derfor pekt på behovet for å anlegge dobbeltspor, og alle analyser viser at en slik utbygging vil være svært samfunnsøkonomisk lønnsom.

Den vil også kunne gjennomføres relativt raskt.

Dette står i skrikende kontrast til planene om Nordnorgebanen, en forlengelse av Nordlandsbanen til Narvik og deretter videre til Tromsø.

Den er ekstremt ulønnsom og vil tidligst stå ferdig om 30-40 år. Svært lite tyder dessuten på at den noen sinne kommer ut av utredningsstadiet, slik Norges økonomiske framtid nå tegner seg.

Derfor bør nordnorsk oppmerksomhet og nordnorske krav nå heller rette seg mot å få anlagt dobbeltspor fra Narvik og inn i Sverige.

Og paradoksalt nok en utbygging av Alnabruterminalen i Oslo. Paradokset forsvinner når man vet at det er her stordelen av frakten til og fra Nord-Norge omlastes.

Knutepunktet Narvik bør deretter knyttes til Tromsø og Bodø gjennom en kraftig utbedring av veiene, og fergefritt E6.

Ny trase med nye tunneler gjennom Sørfold er allerede gryteklar, og vil gjøre transporten sørover fra Narvik både mye raskere og mye tryggere enn i dag.

Utbedring av E6 og ny E8 til Tromsø vil gjøre det samme nordover, så snart tromsøpolitikerne slutter å ombestemme seg om sitt trasévalg.

Og for de som bekymrer seg over CO2-utslippene fra biltrafikken; lenge før en eventuell Nordnorgebane kan stå ferdig er den siste fossilbil sendt på historien skraphaug.

Krav om dobbeltspor fra Narvik og inn på det internasjonale jernbanenettet, koblet med sikrere veier og bedre havner er i det hele et mer fornuftig og samordnet krav for utviklingen av samferdselen i nord enn en ny gjennomgående jernbanelinje.

Men det betyr at en del kjepphester må settes på lokstallen.

Å gi Narvik den nøkkelrollen dette krever vil nemlig både gå ut over Bodø og Tromsø.

Men i det store bildet vil en slik løsning gagne hele Nord-Norge, også landsdelens to største byer. Slik sett er det verdt det.

Selv om vi da også risikerer at Byen igjen blir By1, og enkelte nærvikværinger får enda mer høy på pæra.