For 2 år siden innførte Norge nytt læreplanverk i hele skolen, LK20. Nå, to år etter, er det mange elever i Nordland som mangler tilpassede og oppdaterte læremidler, og derfor får de ikke den opplæringen som er tilpasset framtida med større utfordringer for å mestre et mer avansert samfunn. Det er verst for utkantkommunene, og slik skapes det enda større skiller mellom utkant og sentrum i hva barn og unge blir utrustet med.

Mange kommuner har ikke skaffet læremidler (digitale ressurser og fysisk lærebok) som er tilpasset de nye læreplanene. Det er å svikte elevene, og det er å sette framtidsmulighetene på spill i sin kommune.

Dette kommer fram i mange medieoppslag det siste halvåret, og Utdanningsforbundet Nordland har gjort flere kartlegginger i kommunene og i fylkeskommunen som viser det samme.

En av årsakene er dårlig kommuneøkonomi, og som vanlig er det de små utkantkommunene som er verst stilt.

Når så staten stiller med støttemidler for å få effektuert reformen, så er det med skarve 164 kr pr elev. Det er jo forsvinnende lite til å skal skaffe både fysiske og digitale læremidler. Staten inviterer til spleiselag med kommunene, som vanlig, men fordelingen er lite broderlig, for å si det mildt.

Forlagene er i gullrush når det kommer nye reformer i skoleverket. Det er da helt uforståelig at de er så dårlig forberedt som de åpenbart er. For mange fag i både grunnskolen og videregående er det umulig å oppdrive lærebøker tilpasset LK20, og mange av de som foreligger, er svært lite endret, som gjør at noen blir «lurt» til å kjøpe det de tror er en fornyelse. Så loves det digitale plattformer og ressurser til stadig høyere priser, men som viser seg å være svært mangelfulle og utilfredsstillende, og det gjelder ennå etter to år. På denne bakgrunnen er det litt forståelig at mange skoler avventer innkjøpene, eller velger bare digitale løsninger, men det er nok ikke hele forklaringen.

Involvering av lærere og tillitsvalgte er svært viktig når det skal skaffes nye læremidler, og særlig hvis man skal endre på hva slags type læremidler man skal ha. Ved slik større endringer skal alltid tillitsvalgte tas med i partssamarbeid slik det er regulert i Hovedavtalen. Det burde være en selvfølge at lærerne som kollegium, som fagpersoner og som utøverne i klasserommet skal være med på å bestemme en så viktig del av deres rolle og yrkesutøvelse.

I vår kartlegging i Nordland er det tydelig at flere kommuner har oversett lærerne og de tillitsvalgte i så viktige vurderinger som valg av læremidler er for elevenes opplæring. Det er altså brudd på Hovedavtalen og det er brudd på Læreplanverkets Overordnet del.

I våre undersøkelser kommer det klart fram at de fleste lærerne ønsker en kombinasjon av fysisk lærebok og digitale ressurser. Likevel har altså mange kommuner valgt bare digitale læremidler, og vi har hørt mange skrekkhistorier om hvor dårlig dette fungerer: Skolene har ikke nettkapasitet nok, elevene får ikke ha med seg det digitale utstyret hjem og derfor ikke kan gjøre lekser eller få hjelp av foreldrene, foreldrene får ikke tilgang til det elevene holder på med oppe i en eller annen sky, de digitale ressursene er mangelfulle og lite tilpasset alder og læreplaner, og barna blir trøtte, slitne og leie av all skjermbruken.

Med å veksle mellom papirbok og digitale ressurser er det læreren sammen med elevene som har styring og kontroll på læringsprosessene, men med heldigitale løsninger er det teknologien som har styringen. Slik er det med all teknologisk utvikling hvis den skal være til nytte og det gode; mennesket må styre teknologien, og ikke omvendt. Det er ganske enkel lærdom som fort forsvinner i digital begeistring, lettvinte løsninger og besparing i kommuneøkonomien.

Nå er det viktig før neste skoleår at skoleeier legger forholdene til rette for at ledelse, tillitsvalgte og lærerkollegiet i lag, det skolebaserte profesjonsfellesskapet, kan evaluere det som har foregått de siste to skoleårene, lage gode prosesser for å være bedre rustet til nytt skoleår og sørge for økonomi til å skaffe det dette fellesskapet ønsker. Alt til det beste for elevene.

Vi har sendt bekymringsmelding til Statsforvalteren, men de innser ikke problemet. Så vi ber fylkets øverste tilsynsmyndighet å ta problemet mer på alvor og følge opp de kommunene som svikter mest. For der ligger ansvaret for at vi som utkantfylke skal unngå å komme enda mer i bakleksa med å gi våre barn og unge en bedre opplæring og utrustning for å møte framtida.

Utdanningsforbundet Nordland

v/ styremedlem Idar Notøy