Når Lekang tenker tilbake på oppveksten sin i Narvik står den som fine minner for ham.

– Jeg hadde en kjempefin barndom i Narvik. Jeg hadde alt jeg trengte, blant annet tryggheten og friheten som jeg ikke tror at min unge kommer til å få her i Oslo, forteller han.

Sammen med samboeren sin har han en datter på to år.

– Det var helt fantastisk å vokse opp i gangavstand til slalåmbakken. Det ble mange, mange timer der. Jeg har jo ingenting å klage på og jeg unner jo også datteren min en sånn type oppvekst, forteller Lekang videre.

Uaktuelt

Likevel er det nesten uaktuelt å flytte nordover.

– En av grunnene til det er jo fordi jeg fant meg ei jentefra Østlandet, og hun har jo absolutt ikke tenkt seg nordover. Hun klarer en uke, men selv da begynner det å bli tungt, sier Lekang lattermildt.

Det er likevel naturlig nok datteren som er den viktigste grunnen, for uten henne kan han ikke dra noe sted.

– Du ser ofte at for eksempel Arne (40) flytter hjem til Narvik med eller uten barn. Man vet ikke hva han har med i bagasjen, om det er samlivsbrudd eller hva det er, men jeg kan ikke se for meg per nå, at hvis jeg skal gå igjennom et samlivsbrudd at jeg skal flytte til Narvik uten datteren min. Da blir det jo ikke annenhver helg engang, sier Lekang som et eksempel.

Han utelukker også nesten helt å eventuelt flytte tilbake som pensjonist.

– Da har jeg jo voksne barn her, da har jeg jo startet på nytt, forteller Lekang.

Selv om det er sårt for ham at han sannsynligvis aldri skal bo i Narvik igjen, mener han at det er sånn livet er.

– Sånn har det alltid vært med noen, og sånn kommer det alltid til å være med noen, og så, ja vel, så ble jeg en av dem, sier Lekang.

– Jeg savner fjell

En annen som har bodd utenfor Narvik i et tiår er Joar Kåre Sletteng. Han har også bodd litt rundt omkring, både på folkehøgskole i Skjeberg og i Trondheim, før også han endte opp i Oslo. Han kommer originalt fra Ballangen, men bor nå i en leilighet på Sinsen litt nord for sentrum med en hund og sin amerikanske kone som han møtte da de begge gikk på folkehøgskole.

– Jeg har lekt med tanken og når jeg tar med alt i vurderingen så blir vurderingen fort nei. 

Det sier Sletteng om å muligheten for å flytte tilbake til Narvik. 

– Jeg tror kanskje min favorittgreie med Oslo er å kunne gå ut på gata og kunne være helt anonym og føle at ingen her kjenner meg. Det er jo en «blessing and a curse», det er ikke alle som liker det. 

Hva han savner er han ikke i tvil om. 

– Jeg savner fjell. Det å kunne se ut et hvilket som helst vindu nesten og feste øynene på et fjell. Det koster jo to millioner ekstra i Oslo hvis du vil ha utsikt og det er jo litt kjedelig, sier Sletteng.

I tillegg savner han naturlig nok familie og venner nordfra, men der er Sletteng flink til å bruke de hjelpemidlene vi har i en moderne hverdag for å holde kontakt.

– Jeg flyttet sørover mest på grunn av skole, jobb og klima, forteller Sletteng.

Grunnen til at han flyttet videre sørover fra Trondheim til Oslo er hovedsakelig den sistnevnte.

– Trondheim er jo en sånn allværsjakke-by, hvor været er veldig uforutsigbart og bare litt varmere enn Narvik. For min del setter jeg veldig pris på den lange sommeren her, mener Sletteng.

– Jeg tror ikke byer er så utrygge

Sletteng er enig med Lekang i at oppveksten var «harmonisk og fin».

– Men da jeg begynte å bli litt eldre så innså jeg at det kanskje ikke er så mange fritidsaktiviteter som er mulig. Man er veldig avhengig av bil og mye tid blir brukt på transport. I dag så er jeg glad for at jeg slipper det, at jeg har ti minutter på «banen» inkludert min gåtid til alle mine handlebehov, sier Sletteng.

Sletteng tror at det også kan være mange fordeler med å vokse opp i Oslo, eller en annen større by med mer enn 150.000 innbyggere.

– Du får ekstremt mange flere inntrykk, både kulturelt med at det er mange flere forskjellige folk og se, men også karrieremessig, mener Sletteng.

Han uttrykker at da han vokste opp føltes det ut som at det var fire karriereveier å gå – fordi det var det han så.

– Det tror ikke jeg er helt heldig. Du har et langt større mulighetsbilde i hodet ditt fra en ung alder (i byen, journ.anm.), enn hva man får da man vokser opp på bygda sånn som jeg gjorde, sier Sletteng.

Videre tror han også at vi kan ha lett for å fokusere på det negative med de store byene.

– Jeg tror ikke byer er så utrygge som vi er redde for at de er. Det vokste opp folk i Oslo på 50-tallet også, og da sprang jo ungene ute i byen til klokken elleve på kvelden de også. Det er ingenting i veien for at barn skal kunne gjøre det i dag og lære masse og ikke gjøre så mye dumt. Man må ikke havne i en gjeng selv om man bor i Oslo, så enkelt er det, sier Sletteng.

– Jeg tror ikke det hadde vært noe bedre noen andre plasser

Lekang som til en viss grad lengter tilbake til Narvik synes han hadde en helt fantastisk barndom i Narvik.

– Som unge så har du jo ikke noen større horisont, så du vet jo ikke om alternativene. Men jeg tror at selv om man eventuelt visste det, så tenker man alltid at gresset er grønnere på den andre siden. Det tror jeg ikke det er, forteller Lekang.

Han husker at som ungdom ble omgangskretsen ofte sjalu på de nærliggende byene når noen fikk en skatepark eller en ishall, for eksempel. 

– Men det er jo sånne enkeltting. Det er fett i to uker. Vi fikk jo turnhall da jeg var ung og jeg var jo aldri der og de fleste av vennene mine var aldri der, så det er jo tilfeldigheter hva som bygges og ikke. 

Når de andre snakket om alle de andre stedene som var så mye bedre prøvde Lekang å ta et skritt tilbake og se det i et litt større perspektiv. 

– Vi trodde jo at alt utenom Harstad var bedre enn Narvik. Når andre begynte å snakke om det prøvde jeg å være rasjonell og spørre hva er det egentlig som er bedre.

Og, som han poengterer, de hadde alltids Narvikfjellet som var «helt fantastisk», sommer som vinter.

– Du gjør det beste ut av det du får utdelt. Man har jo ikke noe valg uansett, jeg kunne jo ikke flytte fra Narvik som 12-åring. Jeg har egentlig ingenting negativt å utsette på barndom eller oppvekstårene i Narvik, sier Lekang.

Hva skal til for å flytte hjem?

Den ene dro for utdanning og ble for det bedre klimaet og den andre dro for utdanning og ble for kjæresten og ungen.

Nå viser befolkningsstatistikken at folketallet i Narvik synker ytterligere. Siden første kvartal i 2020 har Narvik mistet nesten 300 innbyggere. Den eneste grunnen til at folketallet gikk opp i andre kvartel i år ser ut til å være på grunn av Ukrainske flyktninger. Bortsett fra det har folketallet sunket med gjennomsnittlig med 32 innbyggere for hvert kvartal.

Hva tror de to 30-åringene skal til for at folk flytter hjem igjen?

– Det er jo på noen måter veldig trist. Folketall og arbeidsplasser henger jo litt sammen hånd i hånd, så hvis man kan etablere bærekraftige arbeidsplasser i byen så klarer man å beholde folk og tiltrekke seg nye folk og da er det jo gode bedrifter som skal til for å gjøre det. 

Sletteng synes det virker som at Narvik har et ganske godt kulturliv og at mye av det utenfor arbeidslivet er på plass. 

– Det er jo en kjempestor optimisme i regionen med nye investeringer i hydrogen. Og penger som spyttes inn fra Aker hvor man da er nødt til å spytte in kompetanse eller utvikle kompetanse lokalt. Det kommer jo til skape kjempemange muligheter. 

– Jeg tror jo at den sammenslåingen av kommunene egentlig er kjempepositivt. Da får du et samarbeid i regionen hvor du har mindre sånne høvdinger som sitter på hver sin trone og krangler om ressurser, men heller at man kan være flink og jobbe sammen over større områder.

Sletteng anerkjenner også at selve overgangen kanskje ble litt brå for folk, men understreker at han tror resultatet blir bra for alle til slutt.

– Jeg tror det er veldig bra, selv om det kanskje ikke har vistes på innbyggertallet enda. Det er også en veldig ny greie og de prosessene tar vel mer enn tre år før man faktisk ser (effekten av, journ.anm.) det, sier Sletteng optimistisk.

Lekang tror også at arbeidsplasser er et viktig trekkplaster for folk.

– Arbeidsplasser skaper jo arbeidsplasser. Jo flere som bor der, jo flere frisører, leger og butikker trenger du. Det vil hele tiden reguleres av supply and demand (tilbud og etterspørsel, journ.anm.), mener Lekang.

Lekang er dog ikke bekymret for byen han har forlatt.

– Jeg tror ikke det er noen røde varsellamper. Det er veldig vanskelig å se for seg at alle i Narvik skulle flyttet derfra, og så skulle det bare vært tilbake til de to gårdene som var der for 130 år siden, mener Lekang.

Lekang som er utdannet og jobber innenfor IT tror også han hadde savnet et større arbeidsmiljø. Én av grunnene til at han ville til Oslo etter utdannelsen var fordi han visste at der var det et IT-miljø som han ikke hadde fått i Narvik.

– Da blir jeg plutselig han IT-mannen, «du må gå til Emil fordi han er IT-fyren.» Det er jo ikke det jeg vil. Det er sikkert noen som trives kjempegodt med det og de vil jo få de jobbene, men jeg vil jo være i et IT-miljø der vi jobber med IT-prosjekter og IT-oppdrag og ikke være han der som sjekker om Gunn har fått virus igjen, sier Lekang litt spøkefullt.

– Til slutt så handler mitt liv om meg

For Lekang kan det fortsatt være vanskelig å forstå at han ikke skal tilbake til Narvik. Historien om Emil fra Narvik skal jo også ende i Narvik, sant?

– Det høres kanskje rart og trist ut men jeg pleier å se min egen gravstein fra utsiden, Emil Lekang, men, hæ? Skal ikke den være i Narvik? Så har jeg vel innsett, enn hvor tungt det er, at skjebnen ville det annerledes.

Når savnet blir ekstra stort trøster Lekang seg med at han ikke er den eneste, ei heller den første eller siste som flytter fra hjembyen sin. 

– Til slutt så handler mitt liv om meg, det handler ikke om meg og min relasjon til Narvik, det er noe som har vært, på grunna av mine foreldre. 

Lekang er glad for at han har en bror som enda bor i Narvik, men hvem vet, kanskje han en dag også finner seg jobb i en annen del av Norge eller verden. 

– Jeg kan velge å være en person som føler at man må ta vare på sine foreldre når de blir gamle. Det er jo trist å snu på det, når æ blir gammel at min unge skal flytte et annet sted så er jeg uten den ungen som jeg har viet mitt liv til. Det er kanskje derfor jeg føler på det, men jeg skjønner at ikke alle føler på det, for ditt liv handler jo egentlig bare om deg selv uansett.

Selv om både Lekang og samboeren trives godt i Oslo er han i tvil om de kommer til å bli spesielt mye lenger. Han tror de flytter fra storbyen før datteren skal begynne på skolen.

– Jeg liker ikke den kulturen blant ungdom i Oslo nå. Jeg begynner å bli gammel og begynner å bli skeptisk til ungdommen. Vi skal nok ut av Oslo ja, det blir nok nærmere hennes familie, forteller Lekang.

Samboeren hans kommer fra Drammens-området.

Det er likevel én ting som kan hindre Lekang å familien fra å flytte ut fra Oslo.

– Hvis vi er ferdig med Foodora, da, sier Lekang lattermildt, og slenger på en oppfordring til hjembyen.

– Det er derfor vi ikke flytter til Narvik; det er mangelen på Foodora. Skal du ha meg tilbake er det bare å opprette Foodora, avdeling Narvik.