Der står en skole på Fagernes som ikke alltid har hatt livets rett.

I ei årrekke sto Per Øyvind Mohus og Bengt Berntsen på barrikadene for å redde skolen. Kommunen foreslo å legge ned skolen en rekke ganger mellom 2002 og 2012. Foreldrene vant i flere runder, men til slutt var slaget tapt.

Det er krise og stor oppstandelse i lokalsamfunnet. Skolen er hjertet i lokalmiljøet vårt.

Bengt Berntsen mobiliserer til kamp for skolen i Fremover 27. november 2007.

2009

Foreldrene vinner nok en omkamp, men de frykter at framtidige slag vil gå tapt. De har en plan.

November 2012

Tre år senere kommer dødsstøtet. Bengt Berntsen og Per Øyvind Mohus er slitne. Det er vanskeligere og tøffere å få politisk støtte til skolen denne gangen. De er i ferd med å gi opp.

I ti år har det vart. Fem ganger har administrasjonen fremmet forslaget, og politikerne har enstemmig stemt det ned. I fjor høst ble det vedtatt i bystyret at Gulskolen i sentrum skal legges ned. Etter å ha utarbeidet et nytt forslag til skolestruktur, kommer administrasjonen med forslag om å legge ned Fagernes skole.

Per Øyvind Mohus i Fremover, 8. november 2012.

2013

Gladnyhetene begynner å komme fra Fagernes. Samme høst er det klart til skolestart på den nye privatskolen som er etablert.

Vi ønsker å bli den beste skolen i kommunen.

Anita Knudsen Bakkejord, Fagernes Montessoriskole, Fremover 5. april 2013

Hva skjedde? Hva kan vi lære av kampen de kjempet når vi nok en gang går en ny kamp om skolestruktur i møte?

– Enten hadde vi veldig store baller, eller så var vi veldig, veldig dumme

Publisert

Del 3

Går vi åtte år tilbake i tid, kan den politiske debatten i Narvik se til forveksling lik ut den vi ser i dag. En ny, samlet ungdomsskole i sentrum er fremdeles en fjern tanke, men kampen står om skolestruktur i Narvik kommune, og mange av politikerne er de samme. På barrikadene står Bengt Berntsen. Det har han gjort lenge. For dette handler om noe mer enn en skole.

Berntsen er medlem av Arbeiderpartiet, og truer med å melde seg ut dersom de stemmer for en ny skolestruktur som innebærer å legge ned barneskolene på Fagernes og Straumsnes. Det skjer. Både avskjeden med partiet, og nedlegginga av barneskolene. Den engasjerte faren fra Fagernes som i en årrekke hadde kjempet for skolen med de rundt 80 elevene, hadde meldt seg inn i Arbeiderpartiet for å få dem til å gå inn for å bevare barneskolene på Fagernes og Straumsnes.

– Sønnen min gikk hele grunnskolen i Narvik kommune, både barne- og ungdomsskole. Det var kun ett år han ikke var utsatt for at skolen han gikk på skulle bli nedlagt. Det var det første året med Fagernes Montessoriskole. De øvrige årene har vi hatt en kamp om å berge barneskolen. Etter hvert kom også en lang diskusjon om Framnes ungdomsskole, sier Berntsen til Fremover i dag.

Nå er han leder for Foreldrerådets arbeidsutvalg (FAU) ved Narvik ungdomsskole. Han mener fremdeles det var en feilvurdering av politikerne den gangen å legge ned skolen. Fagernes-borgermesteren har han også blitt kalt, mannen som ifølge Fremover var involvert i «det meste» som foregikk i bydelen. Men i 2012 var han sliten. Det var også Per Øyvind Mohus, som hadde kjempet side om side siden barna deres begynte på skolen ti års tid tidligere.

– Det ble en politisk kamp hver gang, sier Mohus.

– Til slutt ble vi overkjørt. Det var håpløst. Jeg mener fremdeles at kommunens beslutning om å legge ned var feil, men da den likevel kom, var vi nødt til å ta grep, legger Berntsen til.

Mytiske figurer

Nå ser de foreldre på naboskolen, Ankenes, ta opp den samme kampen. Barna deres har vokst opp, livet har gått videre – men ikke uten preg av den årelange kampen.

– Kommunen har utfordringer. De utfordringene løser de ved å flytte på elever. Slik var det med oss, og slik har det vært med alle trusler om nedlegging. Hovedhistorien er enkel. Det finnes skoler i byen som står halvtomme. Det er ikke særlig effektivt. Samtidig står det skoler rundt omkring. Noen foreslår at «kan vi ikke bare samle alle, fylle opp ei skole». Så har noen regnet på at det skal lønne seg, sier Mohus oppsummerende til Fremover.

Det har ligget flere forslag på bordet opp gjennom åra for skolen. Legge ned, flytte elevene til Ankenes; legge ned, flytte elevene til sentrum. Bildene fra den siste runden for skolen, folkemøtet for å bevare skolen i 2012 viser to menn tæret av et årelangt sisyfos-arbeid, på vei til å gi opp.

Sisyfos, den greske kongen som ifølge mytene ble dømt av gudene til i evig tid rulle en stein opp et fjell, for å se steinen glippe og rulle ned igjen idet han var ved toppen. Opphavet til uttrykket som beskriver et håpløst, forgjeves og endeløst arbeid.

Der Sisyfos fremdeles holder på å rulle steinen sin, dømt til evigheten som han var, nådde Bengt Berntsen og Per Øyvind Mohus toppen til slutt. Hvordan de klarte det? Ved å bytte ut steinen de rullet på.

Les også del 2:

Tapte litt hver gang

Et besøk på en Montessoriskole i Andenes noen år tidligere skulle være det som skiftet gir.

– Vi tenkte at før eller siden kommer vi til å tape. Det var politisk påvirkning, vi drev med dette på fritiden og kjempet mot en profesjonell administrasjon, og egentlig også profesjonelle heltidspolitikere. Flere ganger var det ganske nært. Flertallet gikk vår vei, men det var ikke mye om å gjøre.

Etter dagsturen til Andenes var de engasjerte foreldrene overbevist.

– Vi fant ut at ok, vi stifter en Montessoriskole, søker om godkjenninger og legger papirene i skuffa. Hvis det kom til at skolen skulle legges ned, hadde vi dem klare, sier Mohus.

Å få godkjenning fra sentralt hold tar nemlig tid. Så lang tid at de ikke ville rekke å få etablert ei ny skole til skolestart hvis skolen ble lagt ned. Men de skjønte fort at dette ikke var nok. Etter alle rundene med kamp, slo det dem:

– Selv om vi vant hver gang, tapte vi hver gang også. Når kommunen var innstilt på at skolen skulle legges ned, var det ingen som satsa noe her. Det kom ingen oppussingsprosjekter her. Vi havna i limbo. Skulle skolen overleve, ble det mindre og mindre å kjempe om, slik det hadde vært på andre skoler, sier Mohus videre.

Dermed dro de i gang en dugnad. Foreldre la parkett på gulvene, malte skolen utvendig. Oppussinga skulle til slutt stå til en verdi av en halv million kroner.

– Vi fikk null i støtte fra kommunen til å gjøre noe som helst. Alt som ble gjort her da, ble gjort i privat regi. Vi pussa altså opp en offentlig bygning, sier Berntsen.

Han kommer på en ting, og ler når han tenker tilbake til kampens hete.

– Jeg fikk faktisk melding fra en i byggforvaltninga om at det var rart å lese i avisa om at et bygg de drifta var under oppussing. Vet du hva jeg sa? Jeg sa det skal dere drite i, for det er våre unger som går her.

Bengt Berntsen og Per Øyvind Mohus sto i bresjen da foreldreengasjement redda skolen på Fagernes fra nedlegging.

Bengt Berntsen og Per Øyvind Mohus sto i bresjen da foreldreengasjement redda skolen på Fagernes fra nedlegging. Foto:

Teamet var alt

Med godkjenning i boks, var neste steg å få på plass lærere. Da nedleggelsen ble et faktum rundt juletider i 2012, hev de seg rundt. Tida var knapp. Etter en kriserunde fikk de oversikt over hvem som ville være med om de startet privatskole. Foreldre måtte ha tro på at dette var veien å gå. Det hadde de.

Å ha med lærere var avgjørende. Et visst antall lære må ha Montessoriutdanning for å kunne drive Montessoriskole. Noen av lærerne som allerede jobbet ved den kommunale skolen trodde nok på prosjektet til at de ble med videre. Det samme gjorde rektoren. Stiftelsen brukte penger på å utdanne Montessorilærere, og intervjua potensielle lærere ikke bare fra Norge, men fra hele verden.

– Utfordringa var at dette var en periode der mange bygdeskoler i Norge ble lagt ned, og mange Montessoriskoler ble etablert. Markedet var støvsugd for Montessoripedagoger, sier Berntsen.

Men de klarte det. Neste steg ble skolebygget. Det hjalp ikke å ha en skole uten noe sted å være. Bystyret bestemte at skolebygget skulle selges for en takst på seks millioner kroner. Stiftelsen Fagernes Montessoriskole tilbyr én million kroner for bygget med gjenkjøpsavtale, men kommunen står på sitt. Til sammenlikning hadde skoler i lignende tilfeller andre stedet blitt solgt for en symbolsk sum.

Seks millioner kroner. Stiftelsen hadde ikke så mye penger, og kunne ikke låne penger. Løsningen ble et samarbeid med Ørarampen barnehage, der barnehagen kom under samme tak. Barnehagen gikk i banken, Mohus og Berntsen la husene sine i potten.

– Vi tok en betydelig personlig risiko.

Når de tenker på det i ettertid, kan de le, men der og da trosset de mye usikkerhet.

– Enten hadde vi veldig store baller, eller så var vi veldig, veldig dumme, sier Berntsen og ler.

Med samkjørt, målretta jobbing, godt samarbeid og en porsjon flaks, fikk de det til.

Montessoriskolen deler bygg med Ørarampen barnehage. Det skulle bli helt avgjørende for at de i 2013 fikk overta bygget til videre skoledrift.

Montessoriskolen deler bygg med Ørarampen barnehage. Det skulle bli helt avgjørende for at de i 2013 fikk overta bygget til videre skoledrift. Foto:

Les også del 1:

– Dagens debatt kunne vært unngått

Resten er historie, som det heter. Berntsen og Mohus har fortsatt å engasjere seg ved skolen på Fagernes etter barna deres har gått ut. Nå tenker de å gi seg, gå ut av styre og stell og la nye krefter slippe til.

Men hvis resten er historie: Hvorfor har vi da ikke kommet lenger, spør Berntsen retorisk. Han kjempet for å bevare nærskolen. Den er viktig for de yngste. Men dagens situasjon tatt i betraktning, mener han en samlet ungdomsskole i sentrum er prisen å betale for å redde nærskolene for de yngste.

– I dag har man brakker stående rundt i kommunen fordi man ikke klarer å bli ferdige, sier Berntsen, og fortsetter:

– Den frustrasjonen vi ser bygge seg opp nå, på Ankenes, er på grunn av at man etter en lang prosess med skolestruktur i 2017 sier man skal bevare ungdomsskolene på Ankenes og i Bjerkvik. Likevel bygger man en skole for alle, men sier noe annet.

Berntsen går til og med så langt som å mene foreldrene som vil bevare skolen på Ankenes blir som gisler i kampen. Han viser til en artikkel Fremover skrev da FAU Ankenes skole startet en underskriftskampanje mot å legge ned skolen. Det var bare ett problem, skrev Fremover: Skolen var ikke vedtatt nedlagt. Debatten som de siste ukene har utspilt seg, omtaler Berntsen som feighetens pris.

– Det forteller om urettferdig spill, med tanke på hva man skal kjempe for. Skolen er ikke vedtatt nedlagt. Det vi ser nå, er feighetens pris.

Ville man flytte elevene fra Ankenes til ungdomsskolen i byen, burde man ha stått for det og tatt støyten i 2017. Debatten kunne vært unngått, mener Berntsen.

– Man vedtar det ene, og gjør noe annet. Folk på Ankenes føler seg overkjørt. Det skjønner jeg. Da blir det feighetens pris, denne debatten som dukker opp – og debatten er ikke ferdig. Den blir så vondt. Det blir som å rive av et plaster jævlig sakte. Det plasteret skulle politikerne i Narvik kommune revet av mye tidligere.

Les også:

Toppen var nådd

Mens Mohus og Berntsen står i bresjen for foreldrenes kamp på Fagernes, gir en pedagogikkprofessor fra New Zealand i 209 ut ei bok som skal prege sentraliseringsdebatten i Norge de neste årene. Også i Narvik. Professoren heter John Hattie. I boka Visible Learning har han brukt studier fra hele verden. Han har sett på hvilke faktorer som påvirker elevenes læring i skolen. Deriblant hevder han at store skoler gir gode læringsresultater hos elevene.

Hatties forskning har levd videre og blitt både brukt og kritisert siden 2009. Da Narvik i 2012 skulle vedta ny skolestruktur, ble John Hatties analyser av amerikanske high schools tatt til inntekt for at det å slå sammen skoler i Narvik, ikke ville ha noen negativ effekt på elevene som måtte flytte skole.

En av dem som har kritisert bruken av Hatties forskning i debatter om skolestruktur i Norge, er Karl Jan Solstad, pensjonert forsker ved Nordlandsforskning. I en artikkel fra 2016, mener han at Hattie sin forskning ikke er overførbar til norske skoleforhold. Den forskninga Hattie bygger sin argumentasjon på, er studier av amerikanske high schools, skriver Solstad, med alt fra 200 til flere tusen elever. Dermed har det ingenting for seg å bruke Hattie for å si noe om hvor store norske grunnskoler bør være.

Solstad er 84 år gammel, og har en lang karriere i skoleverket bak seg – også i Ofoten. Solstad står fortsatt ved kritikken av bruken av Hatties forskning. Han synes det er interessant å høre at Narvik siden 2012 har fått to private barneskoler, der det tidligere var kommunale skoler. Solstad er en sterk tilhenger av at grunnskolen skal være offentlig. Men, sier han: Blir man først fratatt den viktige samfunnsinstitusjonen en nærskole er, er en privat skole bedre enn en nedlagt skole.

Det kan Bengt Berntsen og Per Øyvind Mohus skrive under på. I 2016 gjorde Fremover opp status for etter de første 2,5 åra etter kommunen ga opp skolen.

Nytt tak. Fem varmepumper. Nytt ventilasjonsanlegg. Nye toaletter og nye garderober på vei. Sunn økonomi, overskudd og penger på bok. Og mest verdifullt av alt: Fornøyde elever som fikk suverene resultater på nasjonale prøver.

Fagernes Montessoriskole, steinen Berntsen og Mohus hadde rullet på i årevis, hadde endelig nådd toppen.

Artikkeltags