Er egentlig ikke en dal, men verd et besøk for rekreasjon og nære ekstreme naturopplevelse

vakkert: Idyll ved Pumpevann ved foten av Tøttatoppen.

vakkert: Idyll ved Pumpevann ved foten av Tøttatoppen.

Av

Rett utenfor sentrum av Narvik ligger Tøttadalen.

DEL

Egentlig ikke en dal i det hele tatt, men en del av skråningen fra Rombaksfjorden via Taraldsvikfjellet og Fagernesfjellet til «Rombakstøtta» 1.230 meter over havet. «Rombakstøtta»er det 112. høyeste fjellet i kommunen og «Beisfjordtøtta»1448 m.o.h., som er det 54. høyeste. Høyest er Storsteinfjellet med 1.893 m.o.h.

Hele kommunens fjellområde ble dannet for over 400 millioner år siden med reine granittfjell og løsmassefjell om hverandre. «Fagernestoppen» og Andre- og Tredjetoppen er typiske løsmassetopper, med millioner av flate steiner, mens «Beisfjordtøtta» er ren granitt. «Rombakstøtta» er noe midt mellom. Hele fjellmassivet i Narvik kommune blir offisielt kalt «Narvikfjellene», og er noe av de mest populære turområdene i Nord-Norge. Turisthytter og merkede turløyper ligger strategisk til. I «Tøttadalen» er det merkede løyper både til «Rombakstøtta» og til «Beisfjordtøtta», og et flittig brukt er FUNN-hytta.

«Tøttatoppen»

Hvordan «Tøttene» har fått sine navn er noe ukjent. «Tøtte» er nord-norsk sjargong for jente. På Østlandet er «tøtte» noe tvilsomt moralskt. Våre tøtter er majestetiske , staselige og vakre der de ligger og verner om «Tøttadalen»», en naturperle i vår nærmeste nærhet.

En tur i «Tøttadalen» begynner i dag ved Mini-kraftverket, som to ganger daglig om sommeren pøser ut det beste drikkevann vi har i Norge i en hundre meter høy vannstråle, rett til himmels.

«Førstevann»

Første etappe inn i dalen er til «Førstevann» som er blitt oppgradert til et familievennlig rekreasjonsområde med både gapahuk, bålplass og fiskevann med småørret. «Førstevann» var egentlig byens første drikkevannsmagasin. Til eget bruk hadde LKAB ved A/S Taraldsvik kjøpt hele nedslagsfeltet av Staten allerede ved århundreskiftet, men allerede i 1899 mente man i byadministrasjonen at man burde ekspropriere Taraldsvikelva!

Byen vokste den gangen enormt de kommende årene og vannbehovet var stort, bl.a. på grunn av hygieniske forhold og for å slukke de mange brannene som oppsto i trehus med primitive lys- og varmeforhold. Det var brukbar tilførsel til Oscarsborg, men utilfredsstillende til Frydenlund, der de fleste bodde. På «Stormyra» hentet folk vann fra store nedgravde tønner, men ofte var vannet forurenset slik at folk ble syke.

Det ble da behov for å tilkople «Pumpvann», «Forsnesvann» og «Isvann» til «Taraldsvik Vannverk». Arbeidet ble fullført høsten 1914. Da lå vannrøret, som vi i dag bruker som tursti, ferdig tildekket.

«Rettsprosess»

Kommunen overtok vannverket i 1947 fra «A/S Taraldsvik» etter en langvarig rettsprosess. Allerede i 1907 ville kommunen ekspropriere vannverket, noe «A/S Taraldsvik» motsatte seg. Men 19. juni 1947 ble en overenskomst undertegnet i Stockholm av dir. M. Waldenstrøm, Hugo Gårde fra «LKAB/A/S Tarldsvik», LKABs Narvik-disponent John Hoel, ordfører Alfred Nilsen og bystyremedlemmene, elektriker Lyder Opdal, overkonduktør P. Vik og stortingsmann (tidligere ordfører i Narvik) Theodor Broch.

Mens anleggsarbeidet pågikk, brukte arbeiderne en annen sti innover dalen for å frakte nødvendig utstyr. Denne stien følger nåværende sti en del av veien, men der «røret» benyttes i dag, går gammelstien parallelt ovenfor. Stien er i dag ikke lett å se på grunn av en overgrodd vegetasjon. Trær har vokst seg store midt i stien der de har stått urørt i over hundre år.

fra krigen: Tysk observasjonspost fra andre verdenskrig. Ved den nye overgangsbrua.

fra krigen: Tysk observasjonspost fra andre verdenskrig. Ved den nye overgangsbrua.

«Skihytte»

Mange av arbeiderne den gang var også glimrende idrettsfolk. Trening fikk de med hardt kroppsarbeid og turer daglig fra byen og innover dalen. Et gryende brytemiljø høstet frukter av dette i flere år fremover. Også skiidretten vokste frem i dette miljøet. Ovenfor «Pumpvann» ble det bygget en hoppbakke og ei skihytte. Hytta ble innkjøpt i Trønderlag og fraktet til Dypvik stasjon. Derfra ble materialene båret opp til vannet på dugnad. Da alt sto ferdig i 1915, ble det arrangert hopprenn i den nybygde bakken.

Rennet hadde 60 deltakere fra nesten hele Nord-Norge. Vant gjorde målselvingen S. Bruvoll med et hopp på 36 meter og selvsagt bakkerekord. Etter rennet fikk målselvingene og bardudøler skyss med tog fra Dypvik til Abisko. Derfra gikk de til Bardu og Målselv på langrennsski og dro hoppskiene etter seg, i tau.

Frem til 1919 var det årlige langrenn og hopprenn i dalen, arrangert av Narvik Skiklubb. Jernbanen satte opp ekstratog og det sies og skrives at «halve byen»(1.200 - 1.500 mennesker) var til stede ved disse rennene. Narvik Skiklubb appellerte til byens såkalte bedre befolkning. Det var status å være medlem av Skiklubben, som på 20-tallet hadde over 550 medlemmer. Av disse bare en 5 - 6 bolagsarbeidere. Men senere jevnet det seg ut etter at Narvik Arbeideridrettsforening ble stiftet. Det kom også flere hytter i «Fjellet», som ble turmål for folk flest. Både IOGT og Ungdomslaget «Heim» bidro med «Kaffehytter» på ulike steder.

I 1918 ble «Fagerlibakken» i Fagernesfjellet påbegynt og «Tøttadalsbakken» ble etter hvert nedlagt. En kraftig storm skadet skiklubbens hytte, som bare delvis ble restaurert i 1920. 12 år senere brant hytta ned og forsikringspengene ble brukt til å bygge «Skistua» i Fagernesfjellet.

I dag kan man se rester etter både «Tøttadalshytta» og hoppbakken. Midt i hoppet har det vokst frem ei bjørk med ca 20-25 cm diameter. I både unnarenn og i overrennet er det hundrevis av bjørketrær i ulik størrelse.

idyll: Gapahug, grillplass og ørretvann ved Førstevann.

idyll: Gapahug, grillplass og ørretvann ved Førstevann.

«Dynamittlager»

Fra «Førstevann» følges i dag vekselvis stien og vannrøret innover. Stien gikk innover, mens «røret» er bygd utover fra «Pumpvann». Der stien deler seg like før den store skjæringa og går opp mot Tøttatoppen , er den opprinnelige stien inn til vannet. Her finner man i dag rester etter ei steinbu som arbeiderne lagret dynamitt i. Den ligger midt i den bratte bakken. Videre er det tufter etter boligbrakker som arbeiderne bodde i. Det er også noen få observasjonsposter fra andre verdenskrig i området.

Da Narvik ble gjenerobret, flyktet de tysk/østerriske soldatene langs «røret» og ned til Dypvik og derfra langs jernbanelinja og opp mot Katterat Stasjon. Noen soldater kastet våpnene og rømte opp Fagernesfjellet og til Beisfjorden og spurte etter veien til Sverige.

Det store arbeidet for å bedre adkomsten rundt den vanskelige skjæringa er tredje «bruprosjekt». Det første var enkle trær forankret i wirer på yttersiden av «rørtunellen», bygd allerede før 1914. Deretter ble det på 1970-tallet forsterket med flere wirer og trær, og utgravd bedre sti. Så for noen år siden raste deler av fyllinga ut og som gjorde passering til en risiko.

«Pumpvannet»

Det er her inne «Tøttadalen» er på sitt fineste, med variert natur og utsyn. Frodig skog av forskjellig art vokser om hverandre fra skogrensen og ned til gamle Dypvik stasjon. Her er små frodige multemyrer, masse blåbærområder og veldig variert vegetasjon. Her er også fisk i «Pumpvannet» til glede for unger med sluk- og markstang! At vannet fikk navnet «Pumpvannet» kommer av at vannverket bygget en pumpestasjon her, som skulle få fart på vannet utover til demningen i byen. Her ble det også plass til en kjøkkenkrok med seng, slik at en vaktmann kunne plasseres her. Synlige rustne rester viser i dag vannhistorie som bør tas rede på. Like i nærheten, ned mot Dypvik kan man også finne rester etter LKABs funksjonærhytte. Denne ble hyppig brukt både sommer som vinter av bolagsfunksjonærene og deres fruer!

Da avfallsanlegget kom, kunne man etter hvert konstatere et rikt og variert fugle- og dyreliv. Alt fra den minste maur og spurv til hare, rev, rein og elg, kråke, ørn, måse og ravn. Et og annet fuglerede synes godt og gjøken er snar til å finne seg en medhjelper. Til og med gaupe og jerv er observert rundt om på rabbene under «Tøttatoppen», stinne av godbiter fra avfallsanlegget. I tillegg er «Tøttadalen» et glimrende rypeområde. Dette førte til at noen jaktinteresserte ungdommer bygde flere jakthytter opp mot «Mørkholla» før andre verdenskrig, og solgte ryper til venner og bekjente til jul. Disse hyttene er nå borte utenom en, som er totalrenovert av nåværende eier. Noen rester finnes etter de andre hyttene, som ovnsrør og sundbrente ovner, samt et gedigent steinbord på steinsokkel!

startsted: Turen inn til Tøttadalen starter ved Mini-kraftverket!

startsted: Turen inn til Tøttadalen starter ved Mini-kraftverket!

«Fantastisk utsikt»

«Tøttadalen» og fjellene ovenfor egner seg godt for alle typer fotfolk, sommer som vinter. Enten for en rask kveldstur eller for en heldagstur til «Rombakstøtta» eller «Beisfjordtøtta». Fra begge «tøttene» har man en enorm storslått utsikt til bl.a. Tysfjord med «Stetind», Lofoten, Hamarøy, Bardu og Andøya og langt innover i Sverige, mot Torneträsk. Samtidig ser man nesten 1.000 meter rett ned i Rombaksfjorden eller i Beisfjorden. Folk med høydeskrekk anbefales å ha gode sko og følgesvenner!

Fjellmassivet ovenfor og rett utenfor byens sentrum i form av Taraldsvikfjellet og Fagernesfjellet har mye å by på av naturopplevelser som gir mektige inntrykk både sommer som vinter. Fra flora med rikt utvalg av blomster, insekter, fugler og dyreliv til evige snøbreer under «Beisfjordtøtta». Vinterstid med skimuligheter både i preparerte løyper og i jomfruelig nysnøterreng.

For de mer ekstreme fjellentusiaster er en vandring langs eggen fra Tredjetoppen til «Beisfjordtøtta» noe heftig og adrenalinforløsende og som ikke anbefales uten kjentmann. Vinterstid er det «Mørkholla» på toppen av Fagernesfjellet som er målet for de som utfordrer nesten fritt fall med ski på beina. Men her bør det respekteres at det er stor rasfare.

Det eneste «Tøttadalen» er fattig på, er mineraler. Gruvedrift er bare forsøkt i «Fagernesfjellet» ved Kleiva, men var aldri drivverdig. Heller ikke et forsøk på utvinning av malm ved Fjellheimtunellen ved ytre Sildvik ble vellykket. Begge innslag er i «Tøttadalens» utkant.

At navnet «Tøtta» har sin klang i Narviksamfunnet merktes godt på 60-70 tallet. Den utmerkede arkitekt Jan Inge Hovik fikk i oppdrag å plassere tre høyblokker i byen for å bøte på trangboddhet og mangel på byggeklare tomter. Folk bodde kommerslig. I 1968 ble høyblokka «Tøtta ll» ferdigstilt og folk kunne stige ende til værs i 12 etasjer. Neste trinn «Tøtta l» gikk det tregere med. Bare 32 av i alt 48 leiligheter ble solgt, men prosjektet ble likevel satt i gang. Prosjekt «Tøtta lll» ble droppet. At disse høyblokkene fikk Tøtta-navnet var Hoviks visjon om at dette var porten inn til Tøttadalen.

At flere andre synes det samme ble registrert en nylig vakker søndag i september, da det sto over 50 biler på parkeringen ved Mini-kraftverket og ved veien nedover. Sikkert en god del foreldre med friluftsinteresserte unger.

Som sagt, er «Tøttadalen», «Taraldsvikfjellet» og «Fagernesfjellet» verd et besøk for rekreasjon og nære ekstreme naturopplevelser, der en sommertur på godt oppmerket sti til «Rombakstøttas» topp burde være et must for alle innbyggere av Narvik. Gjerne hele døgnet!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken