Visegruppa Springflo inviterte til bursdagsselskap i Mørkholla. I ti år har gruppa bydd på musikk og underholdning en trofast tilhengerskare har vist å sette pris på. I visegruppens første år besto grunnbesetningen av Hans Gundersen, Kristel Langhard og Per Henrik Mørk. Den er senere utvidet med Tor Sigurd Larsen og Kirsten H. Wollan. Alle disse har hver for seg gitt solide bidrag til Narviks musikkliv.

Sammen sørger de for et solid vokalt lydbilde – og instrumentalt er det lite å utsette – de kan sitt håndverk. At gitaristen Bjørn Nygård bidrar er selvsagt en høydare. Hans medvirkning gir gruppa en ekstra dimensjon. De inviterte gjestene Gørill Pedersen, Helga Bye og Beate Hjertholm Grande serverte bursdagsgaver med høy kvalitet. De nevnte gjester er heller ikke ukjent i Narviks etter hvert solide sangmiljø.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet.

EEt godt voksent publikum – oppvokst med i seksti og syttitallets kremgoda låter, fikk en musikalsk opplevelse innpakket i et lydbilde som skapte det lune velvære de fleste hadde håpet på.

Programmet bød på låter hvor storparten av publikum velvillig ville bidratt med sine egne stemmer i en felles allsang. Ingen forkleinelse til Springflo. De er ærlige på det punktet. Gruppa serverer stort sett coverlåter de selv setter pris på – og som et voksent publikum mottar med takk og glede. I ellers tøffe hverdager, er det for de aller fleste av de fremmøtte balsam for sjelen.

Mulig at den som ventet et rent viseprogram gikk litt skuffet fra konserten. Men de som kjenner gruppen, vet at de villig tar for seg country og ballader med engelskspråklig bakgrunn. Men Visens venner fikk også sitt. Mørkholla er et krevende konsertlokale rent lydmessig. Et god jobb fra lydteknikerne sørget for at det lydmessig ble bra, med noen små brist. Men, du verden, i det store bilde er dette knapt å nevne.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet.


Det vil selvsagt gå for langt å gi en omtale av hvert enkelt av de sytten numrene . Egentlig kunne jeg avslutte med at det var et fornøyd publikum som forlot konsertlokale etter over en times musikalsk glede. Men la oss dvele ved noe av de bursdagsgavene Springflo pakket opp. Hans Gundersen var solist i The Brothers Fours legendariske Greenfields – en gjenganger i Ønskekonserten på sekstitallet – og her leverte han. Kanskje ville koring fra resten av gruppe gjort den vare melodien enda bedre.

Heart of Gold – en av Neill Youngs signaturlåter – publikum ventet nok at en av gutta tok tak i denne. Men Kristel Langhards framføring ville gamle Neill nikket velvillig til – spesielt hennes eminent mellomspill på munnspill.

Whiskey Lullaby – Brad Paisleys store og tårevåte countrylåt – i og for seg en enkel låt og framføre. Men de enkleste låtene er ofte de vanskeligste. Klisjeene lurer i bakgrunnen. Men dette ble for meg et av kveldens høydepunkter.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet.


Firstemmig sang med et gjennomarbeidet arrangement ga publikum gåsehudfaktor så det holdt.

En kritiker skal være varsom med å framheve det absolutte høydepunkt. Men denne uerfarne kritikeren nøler ikke med å si at tårer i øynene og frysninger på ryggen kom ved Kirsten H Wollans utgave av den gamle amerikanske folkesangen O Shenandoah. En sang radbrukket i engelsktimen i mangt et klasserom, men her med ro, andakt og klokkeklar stemme – takk Kirsten.

Så var det bursdagsgavene fra gjestene. Gørill Pedersen sjarmerte publikum i senk med sin frekke og freidige framføring av Gnar Barkleys legendariske Crazy. Sceneopptreden gir ofte låter et ekstra løft – og akkurat det sørget Gørill for.

Beate Hjertholm Grande og Helga Bye var neste givere. Deres framføring av blant annet True Colours av Cindy Lopez viste at gjetordene om disse to sangerne på ingen måte var tatt fra luften. Vi ser fram til flere opptredener med disse to jentene.

Beatles Yesterday kan for mange synes enkel å framføre, men igjen det enkle er ofte det vanskelige. Paul Mcartneys megalåt gjorde Tor Sigurd Larsen ingen skam på. Hans tenorstemme vil til og med medlemmene i Beatles satt pris på – i tillegg – et utmerket arrangement.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet.


Gruppa avsluttet med Hellbillies Den finaste eg veit – en skikkelig publikumsfrier. Og publikum var ikke vanskelig å overtale – allsangfaktoren var høy.

Jeg kan ikke uten videre forlate gruppa uten igjen å nevne Bjørn Nygårds eminente gitarspill. Per Henrik Mørke er en påle i Narviks musikkliv. Hans behandling av kontrabass og bassgitar er kjent langt utover Narviks grenser. Tor Sigurd Larsen kan mer enn å synge. Eminent pianospill ga gruppa den bredde de kanskje trengte.

Så – var det ingenting å kikke på? Egentlig ikke. Publikum var mer enn fornøyd med bursdagsselskapet – det samme var undertegnede. Men kanskje en oppfordring til neste møte med publikum; sats mere på det flerstemte. Der har dere et stort potensial.

Takk for et hyggelig selskap.