Tørre bensinpumper, lange køer og mobilisering av militæret. Brexit, Storbritannias farvel med EU, fikk konsekvenser.

Ved britiske bensinstasjoner står frustrerte bilførere i lange køer. De vet ikke når de får muligheten til å fylle tanken igjen. Militæret er satt inn for å levere drivstoff til de tomme stasjonene. Butikkhyllene er tomme, og familier får ikke tak produkter ansett som nødvending. Dette høres helt surrealistisk ut, men dette er altså situasjonen i disse dager. Yrkessjåfører har forlatt UK, og dette fører nå til tomme butikkhyller og tørre bensinpumper.

I etterpåklokskap fremstår ikke Brexit som en spesielt god idé. Mangelen på hundre tusen sjåfører er et tydelig eksempel på at UK trenger fri bevegelse av mennesker og arbeidskraft. Løsningen fra britiske myndigheter er å fremskaffe fem tusen midlertidige visumer med varighet frem til jul. For det første er det åpenbart at de omfattende problemene UK står overfor ikke kan løses med slike kortsiktige løsninger. For det andre er det skjebnens ironi at det er østeuropeiske sjåfører som nå skal redde jula, med tanke på den skarpe kritikken utenlandsk arbeidskraft møtte i Brexit-debatten. Lite tyder på at tilbudet om midlertidig visum frister. «Jeg tror ingen vil flytte i tre måneder bare for å hjelpe britene med å redde jula», uttalte sjåføren Jakub Pajka til NRK.

Britiske myndigheter har tviholdt på fortellingen om at det ikke er brexit som er problemet; det er bare UK som har hatt mye uflaks i forbindelse med pandemien. Mange saker har spilt inn, men ikke brexit, om vi skal tro uttalelsene. Dette fremstår mer som unnskyldninger enn fullverdige forklaringer. Alle andre land har vært gjennom den samme pandemien, men ingen opplever en så stor varemangel som UK. Brexit er den faktoren som skiller UK fra andre land. Gjennom brexit skulle UK få «kontroll over egne grenser», men resultatet tyder på alt annet enn kontroll. Europeiske sjåfører kan ta oppdrag omtrent overalt ellers i Europa, uten å måtte stoppe på grensen med en bunke av skjemaer slik utfallet nå blir i UK. Ved å melde seg ut av det Europeiske samarbeidet har UK gitt seg selv et dårligere utgangspunkt i konkurranse med andre Europeiske land. Det vil derfor bli vanskelig å friste sjåførene tilbake til UK.

For første gang har vi et godt eksempel på hvordan det går når et land som er tett knyttet til EU går ut. Det er ikke en fristende vei å gå. Enkelte briter mener at det er EU som behandler UK dårlig. Man forventet altså å beholde fordelene av det europeiske samarbeidet uten selv å delta. EUs svar til dette har naturlig nok vært et ganske bastant nei. Konsekvensen av å ikke ville delta er nemlig det – du får ikke delta.

I Norge finnes det sterke krefter som ønsker å utsette oss for et lignende eksperiment. Vi ser stadig politikere uttale seg om at vi må ha et alternativ til EØS avtalen, men uten å konkretisere hva dette alternativet skal være. Dette er etter min mening en svært skummel vei å gå. EØS er ikke en liten enkeltsak, men noe som vil påvirke tusenvis av arbeidsplasser i Norge, og ikke for å snakke om oss i Nordland.

I 2019 gikk nærmere 80% av norsk vareeksport faktisk til EU-land. I tillegg avtalen oss mulighet til å bo, arbeide og studere med rett til trygde- og helseytelser i andre Europeiske land. Sammen klarer EU-landene å regulere multinasjonale selskaper. For eksempel har EU vedtatt felles ladestandard for telefonladere. Dette erstattes ikke så lett av en enkel handelsavtale, som vi overhodet ikke vet utfallet av.

Etter Europabevegelsens mening er det eneste alternativet som er bedre for Norge et fullverdig EU-medlemskap. Da får vi stemmerett i viktige saker som angår Norge og hele Europa, i tillegg til å ivareta vårt gode forhold til våre handelspartnere. Andre alternativer fremstår som svært risikabelt og vil neppe bli bedre for hverken oss eller Europa. Det er bare å se til Storbritannia.