Fruer, døtre og ensretting av truser

Det hender at jeg også må brette klær, så ille har det blitt. Dette medfører at jeg rammes av den retten damer mener de har til selv å definere hva de skal ikle seg, til tross for at dette åpenbart påfører andre smerte- stor smerte. Vi snakker her om truser, skriver Vidar Løkeng.

Det hender at jeg også må brette klær, så ille har det blitt. Dette medfører at jeg rammes av den retten damer mener de har til selv å definere hva de skal ikle seg, til tross for at dette åpenbart påfører andre smerte- stor smerte. Vi snakker her om truser, skriver Vidar Løkeng. Foto:

Av
DEL

SkråblikkDette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg er generelt ikke for ensretting i noen form. Enkeltindividets rett til selv å definere sin egen tilværelse er viktig. Når det er sagt, finnes det områder hvor det slett ikke burde være opp til den enkelte å bestemme alt selv. Det er helt greit for meg at folk kler seg ulikt, det skulle vel tatt seg ut om alle gikk i Mao-dress eller skoleuniform for eksempel. Noen liker høghælte sko, mens andre foretrekker sandaler. Personlig bruker jeg helst sokker i sandalene. Her åpenbarer mine medmenneskers syn på ensretting seg, i det jeg kritiseres for dette, noe som forøvrig bryr meg midt i toeren. I motsetning til disse foretrekker jeg en fordomsfri tilnærming til bekledning.

Nå finnes det imidlertid annen bekledning hvor enkeltindividets rett til selv å bestemme sin stil, står i konflikt til det faktum at den valgte bekledningen kan påføre andre mennesker lidelser. Når ens valg påfører andre mennesker lidelser, bør man i rettferdighetens navn kunne si stopp. Det må aldri få bli slik at man får ta seg retten til å plage andre med de valg man mener enkeltindividet bør ha mulighet til. Om det ikke strider mot norsk lov, står det derimot i sterk kontrast til Kardemommeloven, som jeg synes er en riktig vakker og sympatisk lov.

Nå er det imidlertid ikke slik at alle deler dette enkle resonnement, så utrolig det enn kan høres ut. Jeg kommer tilbake til dette. Fruen, en ellers utmerket dame på alle måter, sliter litt med trusene mine, boxere kalles det visst nå. Hun mener at de bør kastes om det dukker opp huller i dem. Hun mener det ikke tar seg ut å gå i hullete truser, eller rettere sagt boxere. Jeg argumenterer imot ved å vise til at det ikke skjeller andre mennesker hva jeg har på meg under de andre klærne. Så lenge edelstenene holder seg på anvist plass, betyr det da ingenting om det er et hull i ræva. Det viktigste er tross alt at den vaskes jevnlig. Jeg oppnår lite forståelse her, og rammes av stadig å måtte investere i nye, da hun tar seg retten til å kaste dem når hun bretter klær. Her må det understrekes at hun selvsagt har retten til å kaste noe hun ikke liker, mens jeg ikke har den samme rett. Det kan ellers anføres at den kritikk jeg mottar vedrørende hullete truser, gis av mennesker som selv har hull i dongeribuksa (er visstnok på moten nå). Altså mine huller, som ingen ser er ikke ok, mens huller alle ser er ok, sier kvinnelogikken. Dette er nok noe alle ektemenn vil kjenne seg igjen i.

Det hender at jeg også må brette klær, så ille har det blitt. Dette medfører at jeg rammes av den retten damer mener de har til selv å definere hva de skal ikle seg, til tross for at dette åpenbart påfører andre smerte- stor smerte. Vi snakker her om truser. La meg være helt tydelig. Til tross for at jeg er mot ensretting generelt er jeg av den sterke overbevisning om at verden ville vært et fredeligere sted om vi hadde en tydelig ensretting når det kommer til dametruser.

Når en stakkar er kommandert, og sitter der med en haug med truser som skal brettes, utsettes man for valg ingen burde tvinges til å ta. Saken er selvsagt tenåringsdøtre. Det er nemlig slik at teknologien i vaskemaskinen enda ikke er kommet dithen at den automatisk skiller mellom fruens og døtrenes truser. Det samme gjelder min egen teknologi, som her er utgått på dato. Damene ser selvsagt dette på 20 meters hold, selv om trusene er på og skjult av bukser. Jeg derimot, sitter med en haug med truser. De har det til felles at de ser ut som......truser. Hvordan en stakkar skal kunne se forskjell på dametruser og tenåringstruser er for meg en gåte. Det er her smerten kommer inn.

Om jeg nå sitter der med en truse og undres hvor den egentlig hører hjemme, skulle man kanskje tro at det var likegyldig? Det kan da ikke være noe problem om en truse havner feil? Det er vel bare å legge den en annen plass? Det er selvsagt et kjempeproblem, jeg har skylden, og må ta smerten ved å stå skolerett og forsøke å forklare min åpenbare misere. Som om en elefant skal behøve å forklare at han ikke kan klatre i trær. Jeg ser nemlig ikke forskjell på trusene. De er for meg et stykke kledning ment for å dekke til de edlere deler, hverken mer eller mindre. For damer er dette selvsagt noe helt annet, og de har en skremmende kontroll på slikt.

Om jeg nå tvinges til å ta dette umulige valget mellom pest eller kolera, slipper jeg, som en konsekvens av dette, en truse ned i min yngste datters skuff. Her kan jeg virkelig gå på en kjempesmell. Viser det seg at det er fruens truse, vil datteren selvsagt føle seg utsatt for mobbing av sin egen far. Det er selvsagt en alvorlig sak, gjennom truser, å antyde at hun bruker samme størrelse som sin mor. Her kan barnevernet fort koples inn, og før man vet ordet av det sitter man i klisteret. For alt jeg vet kan jeg påføre henne traumer det tar år å bearbeide gjennom truseterapi, eller noe slikt. Det motsatte kan da være at man hiver yngstedatterens truser i fruens skuff. Da får man selvsagt en frue i euforisk glede, siden hun åpenbart anses som så ung og sprek (hun er forøvrig veldig sprek, men ikke tenåring lengre). For datteren er katastrofen fortsatt et faktum idet jeg åpenbart mener hun ser ut som om hun er nærmere 50. Summen av det hele er at jeg alltid har skylden. Samme hva jeg gjør, blir det feil. Smerten blir hos meg, uten at jeg har forutsetninger for å unngå den. Det er ikke engang mulig å lære noe heller, idet elefanter nå engang ikke kan klatre i trær uansett hvor mye de piskes til det.

Her er det at jeg tar til orde for ensretting. Truser burde være helt like av utseende. Til forskjellig alder bør de ha forskjellig farge. Frem til jenter er 13 , bør de være rosa, fra 13-20 kanskje lilla. Fra 20-30 muligens rød, osv. Poenget er at vi menn må kunne ha mulighet til å se forskjell og dermed unngå og begå den forferdelige synd det er, å hive feil truse i en skuff. Det er ikke mulig å lære oss forskjell på truser på noen annen måte. Den smerten vi blir påført ved stadig kritikk for å ikke se forskjell på truser, kan sammenlignes med elefanten som får elektrisk støt hver gang den ikke evner å klatre opp trestammen. Vi lærer altså ingenting, vi bare lider på grunn av trusevanene til damer.

Alle disse årene, så mye smerte ...

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags