Krigen er på vei til lerretet, og det er nok ikke bare jeg som gleder meg til å se Kampen om Narvik i jula. «Endelig», tenker nok mange. «Endelig skal søringan få se. De skal få lære. De skal forstå at krigen i Norge ikke bare var Max Manus og gutta på skauen».

Men la meg stoppe deg der. Jeg er enig i det at filmen i det hele tatt har blitt til er en seier, etter nesten åtti års kamp om å gjøre vår historie kjent og sette vårt merke på kartet. Men glem ikke at filmen kun forteller en fiksjon – riktignok basert på sanne hendelser, men like fullt en fiksjon. Som sådan har filmskaperne gjort noen valg og fravalg i sin fortelling. Historien vi skal få se er kun én vinkel på de dramatiske hendelsene i 1940, og vi bør ikke sette krigshistoriens punktum her. Det er fortsatt mange skjebner, mange historier som venter på å bli fortalt, og som kunne gjøre seg godt på skjermen.

Av alle våre glemte helter er det nok arbeiderbevegelsen og dens motstandskamp som har havnet lengst inn i skyggen. Et naturlig følge av at de ikke passet inn i den nye verdensorden etter krigen: Nazistene var nedkjempet – den nye slemmingen var kommunistene. Mange ranke menn og kvinner som kjempet mot fascismen under andre verdenskrig passet rett og slett ikke inn i det offisielle narrativet – i Krigshistorien:tm:, som Frode Fanebust så fint kaller det i sin bok med samme navn fra 2010.

Og i Narvik finner vi en slik glemt helt. En helt som er en spillefilm verdig. En mann som flyttet til byen i dens glansalder, for å finne arbeid. Som ble her. Som stiftet familie her. En mann som engasjerte seg i kampen mot fascismen lenge før krigsutbruddet. En mann ved navn Barley Paul Devold Pettersen.

Stor i øynene ble jeg da jeg bladde i en bok jeg fikk i julegave av mine foreldre i 2010 – Asbjørn Sundes Menn i mørket: Midt i boka var det jo jaggu meg et bilde av en mann fra Narvik! «Pettersen, Barley Devold Paul [sic], f. 18.2.00, havnearbeider, Narvik. Halshogd 30.5.44 i Brandenburg». Hvorfor i all verden hadde jeg aldri hørt om denne mannen? Mannen må jo ha vært viktig; de fleste måtte ta til takke med å arbeides i hjel i en konsentrasjonsleir eller å bli kastet i en massegrav i et skogholt en eller annen plass mellom Hammerfest og Maribor – her var en mann som var fraktet helt til Brandenburg, for å henrettes med førerens favorittredskap: giljotinen.

Jeg måtte ta et dypdykk og finne ut mer om denne mannen. Barley Pettersen kom visstnok til verden på Haugland på Helgeland. Da han ble voksen forsøkte han seg først som sildefisker, men han endte opp med å søke landfast arbeid, og slikt fant man flust av i Narvik, som på den tiden var for en stor industriby å regne. Han fikk seg jobb som sjauer på havna, og kone og barn ble det òg etter hvert. Medlem av Arbeiderpartiet var han også, til splittelsen i 1923 – da ble han med over til Norges kommunistiske parti (NKP). Han engasjerte seg i transportarbeiderforeninga, og ble etter hvert formann. På kaia hadde han dessuten en liten bod som han drev skraphandel fra, på si. Hans kone Elfrida passet på barna – Petter født i 1927 og to tvillingdøtre (som jeg ikke har funnet navn på) født i 1937 – og tok på seg strikkejobber for folk.

I 1933 kom nazistene til makten i Tyskland, og innen den tid hadde Barley klatret i systemet i transportarbeiderforeninga. I Narvik heiste det tyske konsulatet selvfølgelig landets nye flagg – hakekorset. Det fikk arbeiderbevegelsen til å se rødt. Og i forbindelse med 1. mai-markeringen 1933 bestemte Barley Pettersen, ei Sandra Nilsen og to andre kommunister seg for å ta affære. Flagget ble firt, og Sandra tok angivelig saksen i hånd og klippet ut hakekorset fra flagget. Her skal hun angivelig ha skåret seg på samme saks, og da flagget ble heist igjen, var det et blodig flagg – uten hakekors.

Alle som har kikka ut vinduet i Narvik vet at det er en liten by. De fleste vet hvem alle er, og i 1933 var det nok ikke annerledes. Sabotørene ble raskt funnet, og hver av dem dømt til å betale 50 kroner i bot. En anselig sum på den tiden. I protest mot avgjørelsen saumfarte de byen for ettøringer, som de samlet i en trillebår. En stor prosesjon gikk så med trillebåra til Narvik politikammer, hvor politimesteren vær så god fikk telle ettøringene for å kontrollere om hele bota var betalt. Han kom frem til at det måtte mangle noen kroner. «Nei, det kan ikke være. Du får telle på nytt», sa arbeiderne. Etter noen runder med dette skjønte politimesteren tegninga, og aksepterte at bøtene var å regne som betalt.

Barley var med andre ord en byoriginal. En skøyer. En som sto på sitt, som ikke ville la urett gå ustraffet hen. Prinsippfast var han, og en som skapte liv og røre i byen.

Han gjorde seg imidlertid også bemerket utenfor byens grenser. Den tyske kommunisten Ernst Wollweber, som hadde norsk kone, ønsket å ta opp kampen mot fascistene. I 1936 opprettet han sabotasjeorganisasjonen som senere skulle bli kjent som «Osvald-gruppa» under Asbjørn Sundes ledelse – en organisasjon som ville motarbeide fascismen og forsvare Sovjetunionen. I samarbeid med sjømannen Martin Rasmussen Hjelmen (født 1904 i Øygarden) ble organisasjonens grener strakt gjennom norske fagbevegelser. En av disse grenene skulle nå Barley Pettersen i Narvik, foruten to motstandsgrupper i Oslo og Bergen og fire i Sverige. Alle sammen ble koblet opp på et større europeisk nettverk av likesinnede i belgiske, nederlandske, tyske, danske, baltiske og finske havnebyer.

En plan tar form

Målet var å sabotere den tyske skipsfarten, og dermed lamme landets økonomi. Men hvordan skulle de gjennomføre sabotasjene? Hvor skulle de hente sprengstoffet? Planen la seg nærmest selv da Martin Rasmussen Hjelmen var på besøk hos Barly Pettersen i Narvik. De to reiste angivelig med toget til Kiruna – og på veien kan man tenke seg hva de diskuterte. For de endte nemlig opp med en plan som gikk ut på å bruke nettverket blant arbeidere i Kirunas gruver til å smugle ut dynamitt – dynamitt som i stor grad var kjøpt og betalt av Tyskland selv. Dynamitten skulle fraktes til Narvik, hvor den skulle distribueres på all verdens malmskip, og sendt til sabotasjegruppene ute i Europa.

Mannen som skulle ta seg av denne biten var Barley Pettersen. Disse sabotasjeaksjonene mot tyske, japanske, spanske og italienske skip startet allerede i 1937 – på ordre fra Moskva. 1938 var et toppår, og før året var omme var minst 20 skip senket der ute i den store verden. Det samme året hadde Barley Pettersen overtatt som koordinator for hele motstandsnettverket i området Bodø-Narvik-Kiruna-Luleå. I 1939 ble det ikke gjennomført noen aksjoner – Tyskland og Sovjetunionen hadde jo tross alt inngått en ikkeangrepspakt. Men det var også iherdige forsøk på å rulle opp denne ligaen av kommunistsabotører.

10. februar 1940 ble Martin Rasmussen Hjelmen pågrepet i Stockholm, med assistanse fra norsk politi. To små måneder senere var Norge et okkupert land – vel, det meste av det i hvert fall. Mon tro hvor Barley Pettersen var den 9. april 1940? Sto han på havna da panserskipene Norge og Eidsvold gikk ned? Så han på det hele fra kjøkkenvinduet sitt? Ble han vekket av drønnene fra de tyske torpedoene?

Okkupasjonsmakten ønsket veldig gjerne Hjelmen utlevert fra Sverige. Og 20. januar 1941 fikk de viljen sin. Martin Rasmussen Hjelmen ble snart sendt på tukthus i Hamburg, det samme gjaldt Ernst Wollwebers norske kone, Ragnhild Wiik. Underveis i denne etterforskningen må de arresterte ha blitt utsatt for voldsomme avhør, og ren tortur. I ett av avhørene – av hvem vites ei – ble det nevnt et navn og et sted: «Barley Pettersen. Narvik».

En reise gjennom tyskernes fangeleirer

6. august 1941 kom to sivilkledde herremenn for å besøke Barley Pettersen på jobb på havna. Han ble arrestert, og et par dager senere skulle han bli kjent med kriminalsekretær Michalsky, som hadde flydd ens ærend fra Hamburg til Narvik for å møte denne skikkelsen, og for å arrestere Fredrik Nissen i Lødingen. De to mennene var snart i Møllergata 19 i Oslo.

Barley Pettersen ble etter hvert sendt til fengselet Fuhlsbüttel i Hamburg. Torturen i avhørene må ha vært grusom, for Barley Pettersen la til slutt alle kort på bordet. Det var han som hadde organisert hele organisasjonen i Nord-Norge og Nord-Sverige, og han fortalte de tyske torturistene om alle gangene han personlig hadde smuglet dynamitt fra riksgrensa.

Men Barley Pettersens reise og lidelser ender ikke her. Et søk på navnet hans på Norsk digitalt fangearkiv (fanger.no) viser at han er registrert i en hel rekke fangeleirer. Hva har Barley Pettersen opplevd på denne reisen? Hvilke festningsverk ble han tvunget til å bygge? Hvor mange ganger ble han torturert? Hvilke andre mennesker og skjebner møtte han på sin vei?

13. desember 1943 er Barley Pettersen på tukthuset Amberg i Bayern. Han svarer på et brev fra sønnen Petter, med en dikters penn:

Du Petter min, jeg har nok ikke glemt dig, du førstefødte odelsgutten min du også er.
Du alltid plassen har i mine tanker. Petter gutten min, jeg haver dig nok kjær.

Tiden den går, du er voksen, far dig neppe kjenner igjen.
Nei, Petter min, jeg har nok ikke glemt dig. Ønsker blott at jeg snart må komme hjem.

Du skjøtte dig må vel her i livet, og bli til hygge og glede for mor og far.
Du evner har til kunnskap, det er givet, bare ytnytt dem og disse sjangser ta.

Velge dit selskap, og ikke ta til takke med alt som bydes frem.
Nei, Petter min, jeg har nok ikke glemt dig. Ønsker blott at jeg snart må komme hjem.

Det er tilsynelatende det siste brevet fra far. 26. januar 1944 dømmes han og Martin Rasmussen Hjelmen til døden for høyforræderi, i en skinnprosess i Folkedomstolen i Berlin, og 30. mai 1944 fullbyrdes dommen ved giljotin i Brandenburg.

Kampen om Narvik blir sikkert en flott film. Men la oss ikke glemme de andre historiene. De glemte heltene. Det finnes visstnok en minnetavle med Barley Pettersens navn på. Kanskje fortjener Barley Pettersen noe mer anerkjennelse? En statue? En byste? Eller kanskje en film?