Det er ikke alltid lett å fatte seg i korthet. Bl.a. fordi det tar dobbelt så lang tid (minst!) som når man bare lar fingrene løpe tanketomt over tastaturet, og noen temaer er så enorme med sine eksistensielle perspektiver og konsekvenser at en aldri blir ferdig med dem.

Amerikanerne har et dekkende uttrykk for når du bare har det i kjeften eller på tastaturet: «Phoney Tough». Disse tastaturkrigerne som prøver å pumpe seg opp fra sin egen såre litenhet ved å håne og fordømme og kreve drakoniske straffer mot mennesker som har snublet.

De siste – snart fem – månedene, har jeg registrert en økende drittslenging mot vanlige russere. Men vi må faktisk prøve å forstå dem, det betyr ikke å ha forståelse for dem. Slett ikke forståelse for dem – for det innebærer en unnskyldning.

Sist lørdag (18.06.22) skrev Aftenposten om hvordan den russiske statsmakt og kirken «solgte» krigen mot Ukraina til sine borgere. Framfor alt til de etterlatte etter «martyrene»; «supersoldater» som hadde utført heroiske dåder i kampen mot overtallige «Nazister», før de led «heltedøden». Slike løgnhistorier viser hvilket kulturelt gap det er mellom «oss» og «dem». Selv om vi har våre nødvendige heltehistorier, er vår holdning litt mer nøktern.

Aftenposten skriver at den ukrainske journalisten Natalia Antonova kaller det en «dødskult» (min yndlingsrusser Mischa Firer er inne på noe liknende. Mer om det under). Antonova skriver videre: «Jeg ser denne mørke tankegangen hos russiske slektninger jeg fortsatt snakker med. De viser til deres besteforeldres lidelser for å rettferdiggjøre det Russland nå gjør mot Ukraina.»

Altså – krigen mot ukrainske «nazister» er en fortsettelse av krigen mot de tyske nazistene. En konstruert fortelling som mange svimle mennesker her i Vesten også tror på.

Aftenposten: Forskeren Kamil Galeev ved Wilson-senteret mener den russiske propagandaen i krigen driver en dødsdyrkelse: «Folk i Vesten forstår ikke den dype nekrofile og militaristiske agendaen hos Putin.»

Jeg tror Putin kjæler ved en nærmest nihilistisk/religiøs fantasi om Armaggedon. Ikke ulikt det som preget Hitler i hans bunkers, og som man kan se i reaksjonære kristne sekter. Firer hevder at russiske maktmennesker alltid har brydd seg mer om de døde enn de levende.

Mischa Firer har et alter ego: «Brutalsky», en lett parodisk variant av den vodkamarinerte, arbeidsløse eller fattige russer uten tro på at livet blir bedre, og som kynisk trekker på skuldrene av maktmennesker (Firer kaller de russiske maktmenneskene «russophobe», interessant nok): Putin, Navalny, Yeltsin, Gorbachev – og Zelensky.

Brutalsky vet hva den politiske, intellektuelle og økonomiske eliten kaller ham: « gromlik» (gremlin). En oligark uttalte: «Jeg kan leve som en konge, fordi «gromliki» vil grave opp gull for meg». Brutalsky vet også hvordan Z skal støttes: Patriotiske «bumper stickers», faner i grelle farger, T-skjorter med slagord, amputerte lemmer og nye graver skal høyne entusiasme og kampmoral.

Etter å ha jult opp kona og tømt vodkaflaska kjenner «Brutalsky» en dragning mot mystisisme. Og her er det kirken kommer inn (men det er en annen skitten historie) ...