Gå til sidens hovedinnhold

Hålogalandsveien: Den øredøvende stillheten om prosjektet er til å ta og føle på

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er gammelt at når barn leker så støyer det gjerne rundt dem, og det er nyttig for da vet man hvor de er og hva de holder på med og man behøver ikke å bekymre seg. Men blir det stille, DA! Skal man være på vakt og gjerne se etter hva som foregår.

Denne regel kan man overføre til mange forhold i samfunnet – også innen politikken. Undertegnede var i sin tid aktivt med i «Aksjonsgruppa for LOFAST». Det var en lang vei å gå – både bokstavelig og i overført betydning. De første årene etter at prosjektet var vedtatt i Stortinget, var de årlige bevilgningene ganske beskjedne og det samme med framdrifta. Årene gikk og det samme gjorde samferdselsministrene. Man fikk inntrykk av at entusiasmen for prosjektet uteble og det samme med økning i de årlige bevilgningene.

MEN SÅ – i 1990 fikk «vi» ny samferdselsminister – Kjell Opseth! Det var gutt som fikk ting til å skje – både i øst og vest, men ikke i nord! LOFAST var da kommet fram til Raftsundet og bygging av bru over sundet var nært forestående. Parallelt med drivinga av vegprosjektet, foregikk det en voldsom diskusjon om hvorvidt LOFAST skulle videreføres etter «nordre trase`» eller i tunnel under Hadselfjorden. Dette utnyttet Opseth til «sin» fordel og ga stoppordre for videreføring av LOFAST videre østover etter at brua over Raftsundet var ferdigstilt. Han hadde mange uløste veiprosjekt på Vestlandet, så han hadde god bruk for LOFAST-pengene der! I stedet for at det skulle ha vært ett kryss like øst for brua, ble det i stedet en sving – den berømmelige «Dørumsvingen» – oppkalt etter daværende samferdselsminister Odd Einar Dørum – som manglet både kjørekort for bil og iver etter å få bygd veier. Etter mye om og men kunne vi den 1. desember i 2007 endelig feire åpninga av LOFAST som ble foretatt av dronning Sonja ved rundkjøring i Gullesfjorden. DET! var ingen selvfølge.

Så til «HÅLOGALANDSVEIEN». Da dette prosjektet ble presentert for noen år siden, var det mye «støy» og virak og rosende omtaler rundt og om dette prosjektet. Både lokale og sentrale politikere poengterte hvor viktig dette var for vår region – «Hålogaland» – og hvor kjapt dette prosjektet skulle virkeliggjøres. Byggestart ble av de mest optimistiske antydet til 2018–2019. Planlegginga skulle gjøres i ekspressfart da dette skulle foregå i statlig regi. Nå skriver vi 2021 og den øredøvende stillheten om prosjektet er til å ta og føle på. I likhet med når ungene blir stille, så er det all grunn til å se etter hva som foregår–eller kanskje snarere–hva som IKKE foregår!

Nylig ble E8 gjennom Ramfjorden vedtatt som en del av innfartsveien til Tromsø fra sør. Erfaringsvis sitter ikke politikerne i Tromsø stille og venter på at noe skal skje–de vil selvfølgelig jobbe ivrig med dette prosjektet og sørge for å få det inn på NTP så hurtig som mulig. Det er helt forståelig, men jeg er bare redd for at «Hålogalandsveien» vil drukne i støyen fra dette vegprosjektet. Det er nesten sånn at man kan lure på om vi har samferdselsminister eller ikke, for i motsetning til Opseth, så hører vi nesten ikke et pip fra Hareide. Han glimrer med sitt fravær–og det lover ikke godt for «Hålogalandsveien». Derfor har jeg ei oppfordring til politikere i berørte kommuner med ordførerne i spissen: Kom sammen og få på beina en delegasjon som har som fremste oppgave og dra til Stortinget og tale «Hålogalandsveien» sin sak. De må stå på hele tiden og holde saken varm så vel for samferdselsministeren som samferdselskomiteen og øvrige beslutningstakere på Løvebakken. Vi kommer ingen vei bokstavelig talt, uten at noen arbeider kontinuerlig med denne saken. DET vet jeg alt om!

Kommentarer til denne saken