I forrige uke delte lærer Jon Sommerseth sin frustrasjon over at dataressursen ved Narvik ungdomsskole var flyttet fra skolen til rådhuset. Ifølge Sommerseth er det nå som å vinne toppremien i Lotto om du får hjelp når en av de 700 elevene og ansatte på skolen får problemer med sin Chromebook. Og etter Sommerseths innlegg å dømme skjer dette ofte nok til at frustrasjonen har vokst seg stor.

Både elevene og de ansatte på skolen skal selvsagt få datahjelp når de trenger det. Elevene er avhengige av datamaskinene sine for å ha tilgang til læremateriellet sitt. Lærerne er avhengige av sine maskiner for å kunne gjennomføre undervisningen. Det er selvsagt ikke holdbart om ressursen, som skal gi nødvendig støtte, ikke er tilgjengelig nok for skolen.

Les også

Baklengs inn i fremtiden

Men det som bekymrer oss minst like mye som selve dataproblemene, er måten Sommerseth blir møtt på av sin egen arbeidsgiver når han roper et varsku om situasjonen på Narvik ungdomsskole.

Fredag ettermiddag, da Fremover skrev den første saken om Sommerseths innlegg på Facebook, svarte kommunalsjef i Narvik kommune, Rolf Lossius, at han ikke så «grunn til å kommentere enkeltansatte sine påstander gjennom media».

Det er en på grensen til arrogant svar til en ansatt som forsøker å si fra om et problem. Det er selvsagt forståelig at Lossius ikke ønsker å diskutere i detalj problemene som tas opp gjennom lokalavisen. Det er også forståelig at Fremovers behov for raske kommentarer gjør at Lossius ikke kunne ha utbrodert sine svar, men det hadde ikke kostet Lossius mye å svare at de selvsagt vil se nærmere på det Sommerseth tar opp. Det ville vært ydmykt og imøtekommende, ikke totalt avvisende. Og det ville vært sant, for rådmann Lars Skjønnås sa senere i helgen at kommunen hadde tatt initiativ til et møte allerede mandagen for å se på problemene.

Men det omtalte møtet gjorde vondt verre. For da Fremover ba om å få vite hva som kom ut av dette møtet, var det vi fikk i praksis en ny avvisning av problemene Sommerseth tok opp. Med statistikker og beskrivelse av rutiner ble det påpekt at alt ser ut til å fungere som det skal, og vel så det. Og mellom linjene kunne vi lese at kommunen ikke kjente seg igjen i problemene som Sommerseth beskrev. Det kunne de heller ikke, for kommunen skal ikke ha tatt kontakt med Sommerseth for å høre hva han egentlig mener. Lossius og hans kollegaer i administrasjonen gikk bare igjennom statistikken, som ikke viser de samme problemene Sommerseth tok opp.

I senere artikler i Fremover, har Sommerseth fått bred støtte for at problemene er langt større enn det kommunens egen statistikk viser. Forelder Carina Stensland har en sønn ved skolen som i halvannen måned har vært uten sin Chromebook på grunn av manglende IKT-støtte ved skolen. FAU bekrefter at de har hatt dataproblemer som tema i sine møter, og rektor ved Narvik ungdomsskole, Ørjan Halvorsen, erkjenner overfor Fremover at skolen «har en vei å gå» når det gjelder å få alt på stell med digital undervisning på skolen.

En ansvarlig arbeidsgiver ville allerede den første dagen innledet en dialog med en arbeidsgiver som ser seg nødt til å blåse ut sin frustrasjon i full offentlighet. Hva er egentlig årsaken til at Sommerseth så seg nødt til å gå til det dramatiske skrittet å utlevere sin egen arbeidsgiver i sosiale medier og senere i lokalavisen? Og når kommunen ikke selv finner spor av de problemene Sommerseth beskriver, hvorfor spør de seg ikke hva de kan ha oversett? Hvorfor spør de ikke hva det kan skyldes at Sommerseth, til tross for at tallene viser noe annet, opplever problemene som så store at begeret åpenbart renner over?

I stedet for å komme den ansatte i møte, fortsetter altså kommunen å stå på sitt. Og det får oss til å spørre: Avslører Sommerseths kritikk og kommunalsjefens svar et problem som er større enn dataproblemer på Narvik ungdomsskole? Avslører denne saken et system der det er så vanskelig å ta opp problemer internt at man må gå ut offentlig med det? Et system der ansatte ikke blir trodd hvis statistikken viser noe annet, eller der en arbeidsgiver står så hardt på sine løsninger at man blir blind for at man fortsatt har utfordringer som løses? Og avslører denne saken en kultur der løsningen som blir valgt ikke nødvendigvis er den beste for den som berøres, men snarere den mest behagelige for den som har ansvaret?

Det største spørsmålet er likevel: Snakker man ikke sammen i Narvik kommune?

Det ser ikke sånn ut etter denne uken.