Hei du! Jeg heier på deg!

Av

Vi har alle vært der, klar for å ta et valg, klar for å hoppe i det, men plutselig setter tvilen inn. Hva om …?

DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Å skulle satse på noe eller noen kan være som å stå på toppen av en hoppbakke. Du har skiene bundet på deg, hjelmen sitter som den skal. Du er forberedt, men du har kanskje ikke helt kontrollen på hva som skjer videre. Du setter utfor. Det er ingen vei tilbake. Du kommer til kanten og har et nytt valg. Du kan velge å ikke satse i hoppet, men kjøre over kanten og lande mykt. Eller du kan satse, fly gjennom lufta og lande. Enten hardt eller med et meget pent nedslag. Du tar et valg.. du satser!

Nord-Norge har i mange år slitt med fraflytning. Og befolkningen som er igjen begynner å bli gammel. Det er vi nødt til å gjøre noe med. Helt enestående natur er et pluss, men ikke nødvendigvis nok for å få unge til å bo i nord. Unge må også ha en jobb. Og mange unge i dag vil også ha en jobb hvor man får utvikle seg og vokse i. Og de jobbene vokser ikke nødvendigvis på trær.

Som så mange andre flyttet jeg bort fra Narvik i noen år for å ta en utdannelse. Og lik mange andre, valgte jeg også å komme tilbake for å jobbe. Det var ikke enkelt i starten. Jeg opererte med opptil tre deltidsvikariater på samme tid for å få hjulene til å gå rundt.

Etter hvert gikk det ned til to og til slutt et vikariat i 100 prosent stilling, inntil jeg fikk tilbud om fast jobb. Ikke misforstå meg nå, de vikariatene jeg hadde – jeg ville ikke byttet de bort med noe. Jeg lærte mye, jeg hadde det kjempegøy og kollegaene og sjefene mine da er folk jeg fortsatt setter svært høyt den dag i dag.

Er vi en region i vekst eller en spøkelsesby med høy gjennomsnittsalder og dårlig rykte, hvor ingen unge ønsker å bosette seg? Jeg utfordrer dere alle.

Marielle Eriksen

Men skal vi utvikle samfunnet og ikke ende opp som en spøkelsesby med en storhetstid en gang på 60-tallet – så må vi utvikle samfunnet. Da må vi også gjøre det attraktivt for unge å bli boende eller flytte til vår region. Vi må skaffe bolyst. Det betyr at vi må gi unge den sikkerheten de trenger i form av trygge arbeidsplasser.

LES OGSÅ:

Vi må sørge for at de unge som ønsker å utvikle seg i jobben, får mulighet til det slik at de ikke flytter. Vi må sørge for at fasilitetene er til stede for at man skal trives– noe å gjøre på fritiden, gode helsetilbud, gode kulturopplevelser, gode barnehager, hyggelige naboer og innbyggere. Og kanskje da blir unge boende i regionen vår. Stifter egen familie og senker gjennomsnittsalderen med noen år. For om alle unge flytter, hvem blir da igjen?

Det gleder meg når jeg ser at en ung person har takket ja til en god jobb. Det gleder meg når jeg ser at bedriftseiere velger å satse på unge kvinner i lederstillinger. Det gleder meg når jeg ser unge mennesker som skaper sin egen arbeidsplass.

Marielle Eriksen, kommunikasjonsrådgiver i HRS

Marielle Eriksen, kommunikasjonsrådgiver i HRS Foto:

Det gleder meg når etablerte personer slipper unge mennesker til. Jeg heier på dere alle. Jeg heier på dere som satser eller legger til rette for at andre kan satse. Dere som nå flyr gjennom lufta, usikre om dere blir å lande hardt eller mykt. Men som valgte å ta sjansen. Nå er det opp til samfunnet rundt til å støtte dere og ønske dere en myk landing.

Bolyst er nemlig ikke bare ord, det er handlinger. Og de valgene vi alle tar hver eneste dag, er med på å bestemme framtiden til det samfunnet vi bor i. Er vi en region i vekst eller en spøkelsesby med høy gjennomsnittsalder og dårlig rykte, hvor ingen unge ønsker å bosette seg? Jeg utfordrer dere alle.

LES OGSÅ:

La oss slutte å baksnakke og holde hverandre nede. La oss holde oss til å diskutere sak og slutte med personhets i sosiale medier. Bli med på å framsnakke og støtte hverandre. La unge mennesker finne sin plass og sin stemme i lokalsamfunnet uten å bli sablet ned. La oss legge til rette for et samfunn hvor man kan trives og skryte av hverandre. Hvor vi kan respektere hverandre og smile til hverandre på gata.

Uavhengig hvordan vi satser og hva vi satser på, ønsker vi alle å sveve gjennom lufta. Går man på tryne – vær der og hjelp hverandre opp på beina igjen og en klapp på skuldra. Lander man trygt – vær der for å juble. Det gjør det også enklere til å klatre opp i hoppbakken igjen og prøvde å hoppe litt høyere og litt lengre neste gang. Det kalles utvikling. Det skaper bolyst.

Tar du utfordringen?

LES OGSÅ:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken