Produsentene bak «Kampen om Narvik» har gode dager. For storfilmen er blitt en kinosuksess av dimensjoner. Etter flere utsettelser og mye usikkerhet som følge av både korona og krigen i Ukraina, var det endelig klart for premiere på storfilmen nå i romjula. Noen tusen inviterte fikk se filmen allerede i ukene før norgespremieren første juledag, men dét har ikke lagt noen demper på kinobesøket. Allerede én uke etter den offisielle premieren passerte «Kampen om Narvik» 200.000 solgte billetter. I Narvik kunne kinosjef Renèe Katrin Bjørstad bruke nyårets andre dag på å juble over besøksrekord på Aurora kino: Godt over 4.000 hadde allerede kjøpt billett og sett filmen.

Anmeldere, kommentatorer og historikere har stått i kø for å anmelde og omtale «Kampen om Narvik». Omtrent daglig får redaksjonen i Fremover tilsendt nye kommentarer og anmeldelser som ønskes på trykk. Aage Aaberge, Live Bonnevie og de andre manusforfatterne og regissør Erik Skjoldbjærg har skapt en film det snakkes om.

Og det det snakkes om er i stor grad at «Kampen om Narvik» slettes ikke viser kampen om Narvik. Mange kritikere skamroser filmen, men minst like mange påpeker at mange historiske og viktige øyeblikk er utelatt fra filmen. Hvor er for eksempel generalmajor Carl Gustav Fleischer? Hvorfor vises ikke den dramatiske senkingen av panserskipene Norge og Eidsvold? Hvorfor omtales ikke bombingen og drapene av sivile i Bjerkvik? Og hvorfor skildres ikke de harde kampene i Gratangen?

Og kritikerne har helt rett. Veldig mye er utelatt fra «Kampen om Narvik». Filmen klarer ikke å fullt ut beskrive hvor dramatisk og brutale kampene i og rundt Narvik faktisk var.

Men det har ikke vært målet i seg selv. Dette har også produsent Aage Aaberge vært helt åpen og ærlig på allerede før filmen kom på lerretet: Det er ikke mulig å få med absolutt alle detaljer fra det store slaget om Narvik. «Vi ønsket å knytte fortellingen vår til Narvik by. Det betyr at vi ikke har med svært viktige hendelser som bombingen av Bjerkvik og kampene i Gratangen», innledet Aaberge da han åpnet fakta/fiksjon-utstillingen til Narvik krigsmuseum dagen før «Kampen om Narvik» skulle vises på gratis utekino i Narvik. Produsentene måtte prioritere beinhardt. Kanskje for hardt, mener noen. Helt nødvendig, mener produsentene.

Og det er forståelig. For hvordan kan du forklare seere over hele verden rent dramaturgisk at de menneskene som bombes i hjel i Bjerkvik ikke faktisk bor i byen, der handlingen må legges? Hvordan kan du forklare at Norddalsbrua ikke står i Gratangen? Kanskje hadde det vært mulig, men sjansen er stor for at man hadde laget en forvirrende og oppstykket film.

Jeg mener Nordisk film har truffet spikeren helt på hodet med «Kampen om Narvik».

De mange hundre kommentarene og anmeldelsene som nå er skrevet, viser at mange faktisk vet ganske mye om det som skjedde i Narvik mellom 9. april og 28. mai i 1940. Og mange som har sett filmen har dessuten tydd til andre kilder for å lære mer om kampene i og rundt Narvik. Her leser om de dramatiske opplevelsene mannskapet ombord på panserskipene hadde. Her leser de om hvordan Bjerkvik ble bombet sønder og sammen mens de sivile fortsatt var i hjemmene sine. Her leser de om både Fleischer, Patrick Dalzel-Job og Narvik-ordfører Theodor Broch. De leser om de brutale kampene i Gratangen og om den dramatiske evakueringen av Narvik.

«Kampen om Narvik» har lyktes i å skape nysgjerrighet og vitebegjær hos kinogjengerne. De har lyktes i å skape en tørst etter mer kunnskap om krigsdagene i Narvik. Om invasjonen, om kampene, om Hitlers første nederlag og ikke minst om bombingen av Narvik etter at de allierte uten forvarsel trakk seg ut av Narvik.

Og da kan man spørre seg: Hva er egentlig viktigst? Er det viktigste å lage en film som i seg selv yter krigen i Narvik full rettferdighet? Som så dokumentarisk som mulig forteller om sjøslagene, kampene i fjellet og de sivile lidelsene i både Narvik og områdene rundt?

Eller er det viktigste å skape oppmerksomhet rundt Narvik som en historisk viktig by og kommune under andre verdenskrig?

Jeg mener oppmerksomheten er det viktigste. Historiens detaljer kommer i andre rekke. At «Kampen om Narvik» er sett av godt over 200.000, viser at nordmenn både er nysgjerrige men også bryr seg om det som skjedde her i 1940.

Og den åpner dører. Hvem vet hvor kort tid det går før det står en annen filmskaper, en dokumentarfilmskaper eller forfatter og banker på døra til museumsleder Ulf Eirik Torgersen og vil ha hjelp til det neste store verket om kampene om Narvik?

Aage Aaberge forteller at Patrick Dalzel-Job var tiltenkt en hovedrolle i Kampen om Narvik.