Gå til sidens hovedinnhold

Hva skjer med og i Hamarøy?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter mange år i en kommune jeg ble svært glad i, er det med tristhet jeg leser og følger de spenningene og stridene som preger kommunen for tiden. En pågående debatt – eller kanskje bedre aksjon – omkring det som lokalt kalles Helsesentersaken, har satt sinnene skikkelig i kok.

Hadde nå saken bare dreid seg om økonomi og politiske prioriteringer, om Oppeid/ytre Hamarøy kontra Drag, om hvor et helsesenter skal ligge, hadde det kanskje ikke vært så ille. Det jeg imidlertid har merket økende tendens til under mine besøk på Hamarøy den siste tiden, er koplingen opp mot det samiske. Det jeg velger å kalle gammelt grums, kommer mer og mer til overflata som direkte antisamiske holdninger. Da blir jeg mer enn engstelig!

Påstandene om forfordelinger, om at gammel urett mot samene nå indirekte brukes for alt det er verdt, eksempler på forskjellsbehandlinger i nåtid trekkes fram og samles opp til ødeleggende forestillinger og myter.

Får dette utvikle seg videre, er man ikke bare inne på farlige veier, men på vei til å rive kommunen fra hverandre og til å bruke alle kreftene på interne motsetninger i stedet for fellesskap og mot de åpenbare ytre motkreftene.

Det som skjer nå er ingen av partene i konflikten tjent med, og aller minst det samiske miljøet. Vel nok kan man vinne enkelte slag, men den egentlige krigen, den taper man!

La meg skru tida noen tiår tilbake.

Mot slutten av 1970-årene vedtok Nordland fylkeskommune å bygge opp og starte undervisningstilbud i lulesamisk ved den gang Hamarøy videregående skole. En veldig viktig sak, ikke minst for å bygge likeverd og (selv) respekt for det samiske miljøet, og for å bekjempe gamle fordommer. Og la følgende nærmest som en parentes være sagt: Den innsatsen lærer Kåre Urheim (Tjihkkom) la ned de årene, det at han nærmest alene skapte et nytt skriftspråk i beste Ivar Aasen-stil og den betydningen oppbyggingen av det lulesamiske språket fikk, har vært underkommunisert og for lite vektlagt – kanskje også blant de som har fått nyte godt av tilbudet.

Skolen la stor vekt på likebehandling, og når vi senere også fikk idrettshall med hyppige turneringer i fotball og lag fra distriktene rundt, var det selvsagt også for idrettslaget at man skulle ha nulltoleranse for det som i dag ville blitt ansett som rasistiske holdninger og utspill. Det hendte faktisk at lag utenfra Nord-Salten ble sendt rett hjem midt i turneringene!

Hvorfor tar jeg så med dette?

Jo, fordi det er en kjensgjerning at det tar mange år med strategisk arbeid å bygge opp, men veldig kort tid å rive ned. Det gjelder også holdninger og fellesskap man ønsker skal prege både en selv og fellesskapet rundt seg.

Den nevnte helsesentersaken har blitt den såkalte dråpen som har fått begeret til å renne over, men den er etter siste kommunevalg dessverre bare et symptom på hva som skjer. Politiske skjevfordelinger og sammensetninger langt utenfor det stemmetall og befolkning skulle tilsi, fulgt opp av et kommunestyre som tidvis slett ikke følger vanlige politiske spilleregler, kommer som tillegg der mistenksomhet, manglende tillit – og antisamiske holdninger – vokser raskt fram og forsterkes.

Hvem tror dere taper på dette i lengden? Jeg er ikke i tvil. Og jeg frykter konsekvensene.

Jeg skjønner at miljøer på blant annet Drag nå ser en mulighet til flere funksjoner lagt til sitt sted, og jeg forstår at det kan være fristende for innbyggere nærmere Drag enn Oppeid å støtte det som må bli en nedbygging av dagens kommunesenter.

Men, det jeg ikke skjønner, er at man ikke ser de langsiktige følgene av dagens bruk av tid, krefter og ressurser.

For hvem tror dere tjener på den internt kommunale splittelsen? All erfaring tilsier at de kommunene som har interne stridigheter, blir taperne i kampen for andre viktige saker.

I mine øyne burde all politisk kraft vært samlet for å minimalisere konsekvensene av og til å stå opp mot de åpenbare kreftene som for eksempel vil bygge ned den videregående skolen, et område der både det samiske og øvrige miljø skulle ha felles interesser. Eller å motvirke de følgene en storstilt boligetablering må få for en distriktskommune som Hamarøy når Bodø snart skal legge til rette for flere tusen nye boenheter på området for sin gamle flyplass? Eller kanskje «bare» bruke kreftene og felles nettverk for nye prosjekter og etableringer?

Misbrukes all styrings- og utviklingskraft til interne stridigheter, går man svært vanskelige tider i møte, og da blir folkeflukten ikke bare noe man kan frykte. Alt nå er rekruttering av høyt kvalifisert kompetanse noe de fleste distriktskommunene sliter med, og verre kan det bli.

Hamarøys fortrinn fram til nå har vært en bevisst omdømmebygging basert på strategiske valg som bidrag til bolyst, bosetting og rekruttering. Jeg nevner bare noen saker jeg kjenner godt til og som er prøvd sett i sammenheng: etableringen av den videregående skolen, bygging av idrettshall som nå utvides med tilleggsfunksjoner, Hamsundagene som fylkeskommunalt arrangement, byggingen av Hamsunsenteret og flere andre vellykkede tiltak.

Felles tanke har hele tiden vært å sikre tjenester og tilbud som kunne være bidrag til og gi konkurransefortrinn når folk skulle velge kommune å bosette seg i.

For de som vil flytte til, og særlig barnefamilier, ser først og fremst etter skole-, helse- og kulturtilbud for seg og sine.

På dette feltet hadde Hamarøy lykkes og fått status og blitt kjent langt utenfor egne og Nordlands grenser. Nå er mye av oppbyggingen satt i spill fordi kreftene brukes uvettig og ikke målrettet for kommunen som helhet.

Jeg tør avslutningsvis appellere ekstra til sentrale krefter i det samiske miljøet: Kom på banen og rett felles innsats mot de farene som truer både internt og eksternt. Bare slik kan man nå egne og felles mål.

Kommentarer til denne saken