Jeg kommer alltid til å være en Narvik-venn

Det er nå på tide å runde av et lite, men ikke helt uvesentlig kapittel i livet: Livet i Narvik. Det er her jeg har vært seks måneder i strekk uten å se meg tilbake, av eget ønske. Hvorfor det?

DEL

KommentarDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Mitt forhold til Narvik begynte allerede for over to år siden i en buss fra Evenes. Også den gang var jeg journalist. Kongsvinger Knights skal spille en livsviktig kamp i Narvik for å berge plassen i det beste hockeyselskap. På turen har jeg med meg Radio Kongsvinger.

Radioens utsendte kommenterer allerede på bussholdeplassen i Narvik at jeg ikke har gjort annet enn å knipse løs med kameraet gjennom hele turen. Det har han rett i. Selve kvelden er ikke så glamorøs. Kongsvinger Knights taper, det er både sinne og fortvilelse i kulissene. Det hadde vært mørkt lenge, men nå sto de på kanten av stupet. Den biten kan vi ende der.

Under frokosten på Scandic ser jeg ut i retning det jeg ikke den gang visste var LKAB. Tar selvfølgelig bilder igjen. En grytidlig morgen i begynnelsen av mars, hvor vinteren fortsatt lever i beste velgående. Så fint alt er å se på, der jeg sitter. Jeg har den dag i dag fortsatt veldig levende minner av akkurat den utsikten og den opplevelsen.

Det er kanskje mest av alt i det jeg lander på Gardermoen igjen det slår meg at jeg har vært et helt annet sted. På Gardermoen var det flatt og grått. Bakken var bar, men våt. Typisk mars på Østlandet. Der og da ønsket at jeg meg tilbake til Narvik. Et slags vinterland med en helt annen atmosfære enn jeg hadde kjent tidligere, selv om jeg hadde vært nordpå før.

Jeg snakket i ettertid om Narvik ved jevne mellomrom sørpå, og foreslo litt løst en weekendtur. Det ble det aldri noe av. To år senere skulle jeg i stedet skifte adresse til Narvik. Det angrer jeg ikke på, men det var egentlig lettere sagt enn gjort å reise så lenge fra byen. Kanskje enklere for andre, men slike ting sitter langt inne når du er lokalpatriot på din hals.

"Du, ja du, som helt siden du vendte hjem igjen fra studiene en januardag i 2017, med lovnad til deg selv at du aldri skulle flytte fra Kongsvinger igjen?

Du, ja du, som alltid smiler hver gang du ser lyset fra festningen i det fjerne, etter et par dager ute på reise? Byen hvor hele livet ditt ligger rundt ethvert gatehjørne. I hvert fall ganske mye av det. Den går ikke."

Men det var akkurat Narvik som fikk meg til å trosse alt dette. Helt siden jeg var her for første gang ønsket jeg å bli bedre kjent. En jobb i Fremover ble utlyst, og en venn tipset om dette. Det var snakk om et halvt år, etter at mørketiden var over.

I mellomtiden vandrer jeg fortsatt rundt på Glåmdalen, lokalavisen jeg vokste opp i. Med to foreldre som begge jobber der fortsatt, og hvor jeg selv begynte å frilanse i tenårene. Jeg har egentlig ikke tenkt mye på ha det så veldig annerledes, men denne utlysningen er en mulighet jeg i det minste må se nærmere på.

Det hele går veldig fort. To uker senere er jeg klar for første arbeidsdag – i Narvik.

Boplass hadde jeg allerede da jeg landet. Behjelpelig redaktør gikk på visning for meg, og da var det heller ingen grunn til å være kresen. En tanke mindre å forholde seg til. Besøk sørfra og hjemmefest med nye folk første helgen. Jeg kommer aldri til å glemme at Narvik tok meg godt imot.

På en ny plass var det uansett helt essensielt å finne seg en hobby. I løpet av en uke sto jeg på ski med eget, nyinnkjøpt alpinutstyr. Jeg hadde aldri hatt slalåmski på beina før, kun langrennsski. I løpet av en uke til sto jeg ned svart løype. Nesten hver dag etter jobb bar det rett til alpinanlegget, men helgene var de aller beste dagene på fjellet. Da var jeg glad for å ha kommet til Narvik, og om ikke lenge skulle det avholdes junior-VM ned de samme løypene.

Som vi alle vet, stengte også alpinanlegget ned på grunn av korona. Det gikk vel seks uker fra jeg kom til det hele var stengt, men det føltes som om jeg hadde drevet med det i en evighet. Det var noe jeg mestret helt naturlig, med noen fall.

Apropos evighet. Jeg tror ikke hjemmekontortiden, som begynte på samme tid som anlegget stengte ned, kan beskrives på en bedre måte. Plutselig er du over 100 mil hjemmefra i en spøkelsesby du nettopp har kommet til. Vinterfestuka du hadde kjøpt fullt antrekk til var også avlyst. Det var som et eneste langt døgn, hvor klokka sto helt stille.

Det kunne plutselig gå mange dager mellom hver dag du gjorde noe så hverdagslig som å se noen i øynene og holde en samtale. De timene av dagen som tidligere hadde blitt tilbrakt i fjellet, ble nå til lange gåturer. Ellers trekker du deg tilbake, og retter blikket mot videochatting med alle der hjemme i Kongsvinger. Det mest spennende du gjør her oppe, er å kle deg opp i antrekket til Vinterfestuka på butikken. Drikker øl og ser på Netflix i helgene. Ingen kunne vite hvor lenge dette skulle pågå. Det var egentlig det verste.

På sett og vis falt det hverdagslige på plass igjen utover våren. Jeg har vært heldig nok til å få en mulighet langt nord i landet, og vært heldig nok til å ha mye besøk sørfra underveis. Muligheten til å vise frem den Narvik-byen jeg så første gangen til gamle kjenninger, som om det var min egen by. Ikke minst kunne se meg om andre steder i Nord-Norge.

Samtidig er det ingenting som er mer riktig enn å vende hjemover. Tilbake til alt det jeg dro ifra. Men jeg er ikke helt ferdig med dette stedet. Jeg er ikke blitt noe mindre begeistret for Narvik enn da jeg gikk av bussen første gangen.

I min verden er Narvik Nord-Norges svar på Kongsvinger. To byer med identisk innbyggertall. To byer som deles i to. Den ene av Glomma, den andre av jernbanen fra Sverige. To byer som nok ikke ville vært grunnlagt til å begynne med, om det ikke var for Sverige. Festningsbyen Kongsvinger og jernmalmbyen Narvik. To byer med krigshistorie, innenfor hver sine deler av Norges historie.

Neste år skal jeg gjøre det jeg kan for å oppleve den Vinterfestuka det aldri ble noe av. Da kommer jeg med fullt rallarantrekk, som jeg faktisk kjøpte i forkant. Alpinutstyret jeg kjøpte her skal også være med. Det er ingen tvil om hvor jeg egentlig hører hjemme her i verden, men det er heller ingen tvil om at jeg alltid kommer til å være en Narvik-venn. Takk for det halvåret jeg fikk her oppe. For alltid min by i Nord-Norge.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags