Gå til sidens hovedinnhold

Jeg sliter fremdeles med dårlig samvittighet etter 22. juli

For mæ e 22.juli et sammensurium av følelsa som sinne og sorg, men også takknemlighet.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det har vært ti lange år, med mange tanka om venna som overlevde, som blei drept og gode minna som æ aldri kommer til å glemme. Som 16-åring og aleina hjemme mens pappa va på utenlandsreise, våkna æ på sofaen til nyheten om bomba i Oslo. Æ blei livredd, for æ visste at mamma jobba like ved og æ ante ikke om ho va på jobb eller ikke.

Æ prøvde å ringe flere gang, og æ vet ikke om det tok minutt eller tima før æ fikk kontakt med ho og visste at alt va bra. Men ho va heldigvis på ferie.

I det som føles som like etterpå, mottar æ plutselig meldinge fra venna på Utøya. Om kor glad de e i mæ, om at det e nån som skyt etter dem.

Æ huske at æ hørte et fly, i ettertid skjønne æ at det e garantert Widerøe. Men æ får panikk. Gjemme mæ under dyna, og tenke at nu e det nån som e ute etter oss alle. Nu e det krig. I panikken ringe æ også politiet. Eller, æ prøve. Det e umulig å komme igjennom, og hjertebankan blir bare hardere og hardere.

Æ blir oppringt fra Utøya, æ høre skuddan i bakgrunn mens vennen min, som ikke har vært på øya før, lure på kor han skal gjøre av sæ. Æ har slitt med dårlig samvittighet for akkurat detta i mange år. At æ har oppfordra andre til å dra på Utøya, for det va så fantastisk og flott, også dro æ ikke sjøl.

Æ har tenkt at æ kunne redda de, æ kunne tatt de med mæ og vi kunne gjemt oss ilag.I telefonen høre æ skuddan komme nærmere og nærmere, og sir at de må spring til vannet, og prøve å svømme over. Æ sir, av en eller anna grunn, lykke til. Og ring mæ når du e trygg og på landsida, det her skal gå bra. Men æ blei aldri oppringt igjen..

22.juli 2011 føles på mange måta som et helt år. Æ har vanskelig for å huske ka som skjedde når, litt fordi dagan etterpå faktisk gikk i ett, æ ane ikke om æ i det hele tatt sov. Og fordi æ (dessverre) gikk igjennom traume-behandling kort tid etterpå, der æ blei hypnotisert til å glemme. Men å glemme den verste dagen i sitt liv e vanskelig, og minnan om dagen kommer nok alltid til å ligge der.

Æ har vært så sint og frustrert. Æ klare enda ikke helt forstå og sette mæ inn i de kreftan som leve i gjerningsmannen. Ka som gjør at nån kan ha så mye hat i sæ. Men æ vet viktigheten av å prate om det, og sette lys på de tankesettan som e så inderlig skummel å ikke prate om. Vi har sett flere tilfella i Norge de siste ti åran. Det må vi ikke glemme.

Æ savne vennan mine. Enda. Æ savne tida før 22.juli, da livet rett og slett va magisk bra. Æ e takknemlig for at æ har fått kjenne de flotte, gode, varme menneskan, og æ tar vare på alle gode minna æ har med de. Æ e også utrulig takknemlig for alle æ har fått bli kjent med i ettertid.

Gjennom støttegruppa fikk æ mæ et fantastisk nettverk av menneska som har gått gjennom det samme. Æ har fått møte og prate med så mange kloke folk, som har vært midt oppi de verste dagan i sine liv, og som æ dele nå ubeskrivelig vondt med.

Takk til alle som har vært der for mæ de siste ti åran. Til de som enda sende meldinge hvert år, de som vise det med handlinge. Takk til dåkker som står opp mot de kreftan som tok vennan våres fra oss, og som rista i nå grunnlegganes i våres unge kroppa. Æ e evig takknemlig. For støtta, for minnan og for å ha fått kjenne så mange fantastiske folk

Kommentarer til denne saken