Kan du forestille deg hvordan det føles for en 15-åring, å bety så lite for menneskene rundt seg?

Man kan kanskje tro at jeg hater dem. Tvert imot. Narvik ungdomsskole er full av fantastisk gode lærere. Gode mennesker. Men mennesker er ikke ufeilbarlige, og når man har ansvar for barn og ungdommer kan konsekvensene av feil bli både langvarige og alvorlige, skriver E.

Man kan kanskje tro at jeg hater dem. Tvert imot. Narvik ungdomsskole er full av fantastisk gode lærere. Gode mennesker. Men mennesker er ikke ufeilbarlige, og når man har ansvar for barn og ungdommer kan konsekvensene av feil bli både langvarige og alvorlige, skriver E. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.(Innsenderen er anonymisert etter avtale med Fremover)

Til kommunestyret i Narvik: Dere sier dere tenker på elevenes beste, men hvor var den omtanken når dere lot skolebyggene forfalle år etter år uten å ta grep med det?

Og hva med elevenes psykiske helse, har dere egentlig tenkt så nøye på den, eller er det kanskje sparegrisen til kommunen som sitter sterkest i tankene? For hvis dere virkelig har elevenes vel som første prioritet, da bør dere være langt mer sikre på konsekvensene det kan få for elevene, spesielt for de mer sårbare av dem.

Har dere noen gang erfart de emosjonelle virkningene av virkelig mobbing? Har dere kjent dere usynlige og uverdige, kjent at dere har så lite betydning for andre at dere kunne slutte å eksistere uten at noen ville legge merke til det? At man like gjerne bare kunne gjøre slutt på det fordi ingen ville uansett bry seg?

Det har jeg. Jeg var samme alder som de elevene på Ankenes dere tenker å flytte til byen neste år. Gjennom hele barneskolen ble jeg utsatt for mobbing uten at det ble verken sett eller tatt tak i, og det bedret seg ikke når jeg begynte på daværende Parken ungdomsskole. I 10. klasse var jeg hjemme nesten fem måneder i strekk, hovedsakelig på grunn av sykdom, men også fordi bare tanken på å gå på skolen gjorde meg kvalm.

Foreldrene mine måtte selv hente alt skolearbeidet mitt på skolen, for ikke en sjel derfra orket å ta seg forbi selv om jeg bodde i nærheten. Jeg hadde ingen direkte kontakt med lærere eller medelever den tiden, selv såkalte venner sluttet å ringe, chatte med meg på MSN, eller å komme på besøk. Når foreldrene mine fikk kjempet seg til hjemmeskole etter over tre måneder uten noen form for undervisning, sendte Parken en lærerstudent. Hun gjorde sitt beste, men kunne ikke hjelpe meg i de fagene jeg faktisk trengte hjelp i. Når jeg for første gang på nesten et halvt år tvang meg selv til å gå på skolen, bekreftet det kun alt jeg fryktet. Ingen sa hei, eller spurte hvordan det gikk eller hvor jeg hadde vært, de reagerte ikke engang på at jeg dukket opp. Pulten min var rasert, det ekstra settet med skolebøker var forsvunnet fra hyllen min, og det første noen sa til meg, var å spørre om å få låne en penn.

Kan du forestille deg hvordan det føles for en 15-åring, å bety så lite for menneskene rundt seg? Da jeg kom hjem den dagen, mens foreldrene mine fortsatt var på jobb, gikk jeg rett i medisinskapet vårt. Jeg tvilte på at de på skolen i det hele tatt ble å få det med seg.. Det eneste som stoppet meg, der jeg satt med pillene klare til å svelges, var tanken på hva det ville gjøre med foreldrene og søsteren min. Ellers hadde jeg ikke sittet her i dag og skrevet dette; jeg hadde vært en del av selvmordsstatistikken blant ungdom.

Det har tatt meg flere år å bygge meg opp igjen, og jeg har måttet gjøre fred med at de årene på Parken blir å følge med meg for resten av livet. Jeg sliter med å stole på folk, med å tro på meg selv. Å snakke om dette er som å rive opp et gammelt arr, men jeg føler meg nesten tvunget til det nå. Mange av de lærerne som aldri så meg, jobber fortsatt på Narvik ungdomsskole. Det er noe nesten ironisk over det når jeg møter på dem og de smiler og hilser, til og med spør hvordan det går, når de aldri gjorde det da jeg trengte det som mest.

Man kan kanskje tro at jeg hater dem. Tvert imot. Narvik ungdomsskole er full av fantastisk gode lærere. Gode mennesker. Men mennesker er ikke ufeilbarlige

E

Man kan kanskje tro at jeg hater dem. Tvert imot. Narvik ungdomsskole er full av fantastisk gode lærere. Gode mennesker. Men mennesker er ikke ufeilbarlige, og når man har ansvar for barn og ungdommer kan konsekvensene av feil bli både langvarige og alvorlige. Jeg tror ikke at lærerne mine med vilje lot meg lide. Hadde jeg bare sagt noe, så hadde sikkert noe blitt gjort. Men jeg ville ikke gi foreldrene mine enda mer bekymringer, og jeg ble aldri godt nok kjent med lærerne til å stole på at de ville hjelpe meg. Og som en stille elev ble det lett å overse meg til fordel for de elevene som krevde mer øyeblikkelig oppmerksomhet.

Derfor gjør det så inderlig vondt å se tilstandene på Narvik ungdomsskole. Nå er det et langt høyere elevtall å passe på enn da jeg gikk der. Lærerne er smurt tynne som sukkerspinn utover skolebygget og har knapt pusterom mellom inspeksjon, undervisning og alt annet som inngår i lærerjobben. På en liten skole som Ankenes eller Bjerkvik er det så utrolig mye lettere å se alle elevene og å få med seg at noe er galt, fordi man kjenner hverandre og har mer tid til hverandre. På byskolen får man knapt tid til å knytte bånd til den klassen man har mest undervisning i, og man har mye mindre oversikt over elevene man ikke har direkte ansvar for, langt mindre hva som er tegnene på at de elevene ikke har det bra. Likevel vil dere stappe inn enda flere elever der til neste år, som sild i ei kokende tønne. Ikke bare det, men tanken er å spre elevene fra Ankenes og Bjerkvik ut i de eksisterende klassene, som om det å bytte skole ikke skulle være stressende nok.

Kall meg hysterisk om du vil, men dette blir uunngåelig å gå ut over de mest sårbare elevene. De besparingene dere hevder at dere gjør ved å flytte skolene kommer på direkte bekostning av narvikungdommens psykiske helse. Hvor mye mener dere egentlig at en elevs helse er verdt, kan man virkelig sette en pris på det med samvittigheten i behold? Hvor mange skal måtte kjenne seg som jeg gjorde, liten og verdiløs og bortglemt, før dere innser alvoret? Hvor mange elever skal falle gjennom sprekken før det blir for mye?

Om du svarer noe annet enn én, da bør du kanskje kaste et langt blikk på dine egne prioriteringer.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken