Symbolpolitikk

Måter å være raus på: Bruk veksten i Narvikfjellet til å dra med idrettslag og skoler fra hele nykommunen. Å være raus er å snu nesa litt utover fra Linken, skriver Ole Egil Distad Andreassen i denne kronikken. Han ønsker ankeret som kommunevåpen i nye Narvik kommune.

Måter å være raus på: Bruk veksten i Narvikfjellet til å dra med idrettslag og skoler fra hele nykommunen. Å være raus er å snu nesa litt utover fra Linken, skriver Ole Egil Distad Andreassen i denne kronikken. Han ønsker ankeret som kommunevåpen i nye Narvik kommune.

Av
DEL

MeningerKronikk

Symboler er viktige, for de uttrykker ideer på en enkel måte. To linjer i kors er to tusen år med religion. En rød trekant betyr fare på ferde.

Institusjoner, ting og handlinger kan være symboler. En binders på jakkeslaget, for eksempel. Når kong Haakon sa at han også var kommunistenes konge, sa han at det norske demokratiet gjaldt alle. Ordførerens halskjede symboliserer at han representer Narvik, ikke sitt politiske parti. Fulltids sorenskriver, synlig politi, fungerende basseng og ordentlig sykehus er ikke bare praktisk, det symboliserer at Narvik er en fullverdig by.

Det blir feil å kritisere folk for å komme sent på banen først når symbolene skal diskuteres. Det er utskiftingen av symbolet på Narvik som er den første praktiske konsekvensen av kommunesammenslåingen. Folk følger med. De følger med på jobb, på barna sine, på dugnader. Det er få som er betalt for å følge med i politiske prosesser. Forøvrig ville det ikke hjulpet: Det folk er spurt om, både av Fremover og kommunen, er hva det nye kommunevåpenet skal være, ikke hvorvidt det skal skiftes ut.

Ord kan være symboler. Narvik skal være en “ja-kommune”. Det er et dårlig symbol. For ja til den som spør først blir et nei til den neste. Da er man en vinglekommune hvor tilfeldighetene rår. Politikk er å fatte valg. Å skifte ut ankeret er et valg våre politikere gjorde da de bestemte seg for at det skulle være symbolet på deres nyfunnede raushet. Det er bedre å vise raushet gjennom praktisk politikk.

Å være raus betyr å ta vare på oppvekstmiljø i Bjerkvik og Ballangen, og å la barna vokse opp i lokalmiljøet. Det motsatte er bussing til storskoler i Narvik, legge ned basseng, la bygningsmassen forfalle og fylle igjen strandsoner.

Å være raus betyr å utvikle de lokale sentra, slik at det er liv der folk bor. Det betyr å legge til rette for handel i Ballangen, på Ankenes og på Kjøpsvik.

Raushet er å gjøre Narvik til folkets by, med et bymiljø som man kan trives i. Legg kassebygg, logistikk og industrihavn utover i kommunen hvor aktivitet trengs, og lett presset på Narvikhalvøya.

Hent partiledere og ordførerkandidater fra de andre kommunene. Bruk veksten i Narvikfjellet til å dra med idrettslag og skoler fra hele nykommunen. Å være raus er å snu nesa litt utover fra Linken.

Planlegg infrastruktur for hele nykommunen, slik som fergefri Tysfjord, tunnel Millerjord-Skjombrua og ordentlig vei til Bjerkvik. Knytt kommunen sammen med sykkelvei. Dette er lange prosesser som involverer sentrale myndigheter, og noen startet lenge før sammenslåingen. Kanskje rausheten kan få fart på disse.

Derimot trenger vi ikke å være rause mot den svenske staten. Vis raushet ved å gi Narvik til innbyggerne, og få bort malmstøvet. Alt trenger ikke ligge i bykjernen, aller minst et malmutskipingsanlegg. Tiden er overmoden for landstrøm og begrenset liggetid for malmbåtene, som er de største miljøtruslene nykommunen har.

Kommunevåpenet, derimot, er symbolpolitikk. Hadde man tenkt seg om før denne symbolikken om raushet ble lansert, hadde neppe noen krevd at kommunevåpenet skulle bort. Tromsø har sin rein fra 1855, Bodø sin midnattssol fra 1889. Begge har blitt betydelig større.

Å slette kommunevåpenet er å gi opp en merkevare som er utviklet over seksti år. Narvik er en internasjonal kommune, før sammenslåingen med Ankenes og etter sammenslåingen med Ballangen og Tysfjord. Byen er først og fremst kjent fra krigen — vi har ikke hatt VM enda — og symbolet er ankeret. Selv om Fremovers nyhetsredaktør kaller slikt “tull og vas”, er verdien av merkevarer noe som mennesker som driver forretning bryr seg veldig mye om.

(Apropos “tull og vas”. En leder symboliserer avisens holdning til debatt, og slik beskriver ikke en redaktør de som ytrer seg i avisen. Å angripe alderen på debattanter, å late som om man skriver for den stille majoritet, å assosiere seg med de som vil “fremover” — noe som implisitt betyr at meningsmotstanderne vil bakover — er hersketeknikker som nyhetsredaktøren bør holde seg for god til.)

Gjenkjennelsesverdi internasjonalt er noe som kommer godt med når man skal være teknologi- og logistikkbyen i Nord. Skal man gi opp et kjent merke, bør det helst være en god grunn til det.

Equinor sluttet å være Statoil fordi energi nå handler om alternativer til olje. British Petroleum prøvde det samme for et par tiår siden. Det gikk helt galt, fordi de var ikke i stand til å levere faktiske handlinger i tillegg til symbolskiftet. NSB ble til Vy fordi de vil konkurrere og forsto ikke det Bjørn Kjos vet: at Norge i seg selv er et merkenavn. Deutsche Bahn klarer seg helt fint, for de bruker sitt merkenavn som et konkurransefortrinn. Symbolsk selvfornyelse har gitt oss Mesta, Ambita, Norec (Fredskorpset!), Sirus og Oslomet, innholdsløst alt sammen.

Det var dårlig politikk for både gamle og nye Narvik å gi opp en merkevare som kunne kommet hele den nye kommunen til gode, bare for å ville stå frem som raus. Men Narviks politikere har levert godt håndverk i selve sammenslåingsprosessen, og det er tross alt det viktigste. Ironisk nok blir det et fjell som skal få Narvikfolket til å gjenoppdage at de er en sjøkommune.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags