Gå til sidens hovedinnhold

Kongen og jeg

Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Jeg kjenner ikke Kongen personlig. Jeg har aldri møtt ham, men ut fra det jeg har sett på TV virker han som en trivelig fyr. Han har en datter som virker litt spesiell for mange, med engleskole og slikt, men det lever vi fint med. En potensiell svigersønn fra Sortland gjør bare kongefamilien mer folkelig. Det er lett å like konger som ham. Selv de som egentlig er imot monarkiet har lite negativt å si om kongen. Vi slår lett fast at han er helt konge!

Kongen har enorm formell makt. Han kan legge ned veto mot ethvert lovforslag som fremlegges i Stortinget. Underskriver han ikke, blir det ingen lov. Rent formelt kan monarken bestemme hva slags lover landet skal styres etter. Da har du makt! Mange engasjerte kvinner hevder at menn har den samme hevdvunne rett som kongen, at vi bestemmer alt. Det skjer ingenting før menn har bestemt det. Samfunnet er visstnok bygd opp slik at menn bestemmer alt, sånn som kongen gjør. Vi har altså en stor og mange små konger i Norge, alle er menn.

Vi har mange sovende lover. Som norsk offiser, kan jeg for eksempel påberope meg visse lovmessige rettigheter. La oss si at jeg drar ut i felt, Afghanistan eller lignende, og blir borte i tjeneste lenge nok i tjeneste for landet. Da dukker det opp en sovende lov, fra svunne tider, loven om felthustru. Jeg kan i et slikt tilfelle i prinsippet finne meg en felthustru, som det heter i loven, etter så og så lenge, uten at min nåværende hustru kan klage på dette. En gammel sovende bestemmelse som varer helt til fruen får tak i lovteksten. Da har hun både lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Om kongen nekter å godkjenne en lov, har han i praksis abdisert i henhold til Grunnloven. Hvis han for eksempel ikke er enig med Stortinget om et lovforslag og sier at han har rett til å nekte å sanksjonere den, altså underskrive, må han kontakte NAV neste dag. Om jeg påberoper meg retten til felthustru overfor fruen, blir det litt det samme. I tillegg til de fysiske skadene, blir jeg husløs relativt umiddelbart. Det heter ikke abdikasjon i mitt tilfelle, men fungerer på samme måte.

Kongen og jeg har altså mye til felles. Vi er begge ofre for rettigheter vi en gang hadde, men som er tatt fra oss. Vi er også etterlatt med et skinn av demokratiske rettigheter idet verken jeg eller kongen egentlig har annet enn rent teoretiske muligheter til å ytre oss. Kongen kan ikke blande seg inn i politikk uten at et blir leven, han kan kun si noe generelt om ting hans rådgivere har funnet det stuerent for ham å ytre seg om. På samme måte er det med meg. «Vidar. Jeg må snakke sammen», kan det komme fra fruen. Deretter får jeg vite hva jeg mener om saker og ting.

Nå skal det sies at det på en måte er greit å slippe å ha meninger om ting. Gardiner for eksempel. Får jeg vite at vi trenger nye og at jeg liker blå gardiner, så blir det sånn, og det setter jeg pris på siden jeg egentlig ikke mener noe som helst om gardiner. Jeg ser dem ikke, og blir de tatt ned ser jeg ikke det heller. Jeg har ikke pratet med ham om det, men jeg er helt sikker på at kongen deler mitt syn (eller mangel på sådant) når det gjelder gardiner. Han trenger bare å lytte til kona, så er han garantert husfred, akkurat som meg. Mulig det heter slottsfred i hans kretser, men det er nå ganske likt, vil jeg tro.

Hadde kongen hatt tid og mulighet, skulle han fått komme på besøk hos meg. Sammen kunne vi tatt oss en øl i badstua, mens vi funderte over den skjebne som ble oss til del. Så ulikt, men likevel så likt. Han sitter i et marmorslott, mens jeg sitter med huslån i en vanlig enebolig. Vi er likevel like på bunnen begge to. Det vil si at vi er på bunnen av beslutningskjeden, underlagt et styrt demokrati.

Kommentarer til denne saken