Terningkast 5: Lillebjørn 50 år: Fargerik og fantastisk musikalsk dugnad 

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Nok en uforglemmelig kveld i storstua vår da Bjørn Harald Lillebjørn Larsen banket i klaveret og innbød til fest og feiring av 50 levde år og nesten like mange bak tangentene.

DEL

Konserten ble beskjedent annonsert som en aften med kulturopplevelser som passer godt sammen med julebord eller bare som et fint avbrekk i mørketida – selv om sola strengt tatt ikke har rømt helt ennå. Men stjerneskinn var det i alle fall under tak og innafor fire kulturhusvegger. Men jeg tenker at det handler om noe mye mer. Det alt overveiende voksne publikummet var der for å få pirret nostalgien i seg, ta noen imaginære dansetrinn ”down memory lane” fra den gang det viktigste i livet skjedde på legendariske Fossestua, på Malmen og fra scenen i Folkets Hus.

Den gang det lukta både Petterøes og Nordlandspils, aldersgrensen var fleksibel og lommelerka lå gjemt i buskene. Den gang sjøl tromsøværinger reiste til By1 for å slå ut håret. Og kanskje handlet det like mye om de på scenen som musikken i seg selv?

60, 70 og 80-tallet...og litt til

Men uansett hvilken begrunnelse godtfolk hadde for å droppe fredags-taco´n og gullrekka og legge veien om Folkets Hus, så kan de umulig angre. Det ble ei musikalsk reise som særlig den litt modne delen av publikum henga seg til med uvøren begeistring.Til garantert forargelse og hoderysting hos noen, ikke minst hos bursdagsbarnet selv, vil jeg påstå med arrogant mangel på innsikt at ingenting slår musikken fra 60- og 70-tallet.

Men det motsetningsfylte 80-tallet med høyt hår, skulderputer, grelle farger, Ball-genser, Modern Talking og Limahl, Bon Jovi og Europe har dog etset seg inn i hukommelsen. OK, så bød tiåret også på Michael Jackson, Madonna og Bruce Springsteen. Og selveste Rebus da selvfølgelig. Gammel kjærlighet ruster ikke selv om det knirker litt i leddene.

Håndplukka kremlag

En vesentlig årsak til at det ble en musikalsk festaften skal det håndplukka bandet ha æren for. Medlemmene var hentet fra aller, aller øverste skuff og understreket det som var Bjørn Harald Larsens kongstanke og begrunnelsen for å tre inn i rampelyset for en stakket stund: en anerkjennelse til alle som jobber med akkompagnement, de som står og sitter utenfor lyssirkelen, men som er ryggraden i nær sagt hver eneste konsert.

Vi nevner i fleng Lasse Melingssæther og Paul Steinar Samuelsen som utgjorde ”kjøkkenavdelingen”, Runar Sollie, Ruben Brattli, Jan Viggo Fredheim, Anne Grethe Solvik, Morten Brochs og Petter Andersen på messing og treblås (blåserekke blir ALDRI feil), Tim skau og Anders Øgsnes på strenger og selvsagt Tor Eirik Nergård sammen med sjefen sjøl på pianokrakken...småslentrende kjapp i kjeften gjennom det utrolig varierte programmet. Det ble ikke mindre trivelig av det.

Konger, dronninger og ess

Og for en kortstokk med solister ”Lillebjørn” hadde med seg: Konger, dronninger, ess og jokere. Det er bare å gjenta til det kjedsommelige: Det er mye musikalsk begavelse i Ofoten: ”Klasken”, tøffe Lise «to brudd i armen» Haavik, ”Trespa”, Kristin «Gabriella» Solberg, giganten Robin, Marianne «kjempetrøkk» Gjertsen, ”Johnny Gitar”, Cristina Andersen, Kristin «come-back» Lian, det kubanske vokalfyrverkeriet Dorcas Alejandra og Barbro Anita Hansen. Og jammen tror jeg ikke både Hank Marvin og Cliff Richard var der sammen med The Mobsmen. I alle fall han onkel Trond.

Gratulerer!

Vi skal være glade for at jubilanten, fyller 50 år 21. november, valgte å fortsette et vellykket amatørskap i kulissene da jussen ble utpekt som levevei. Et klokt hode sa noe slikt som det viktigste er ikke å legge år til livet, men liv til årene. Og det må vi vel kunne si at bursdagsbarnet har etterlevd? Er det én som kan sove godt i natt, så er det store ”Lillebjørn.”

Send inn tekst og bilder «

Del tekst og bilder fra din kulturopplevelse med oss, eller send forhåndsstoff til redaksjonen

Artikkeltags