Renessanse for <br/> smal musikk

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Flere og flere ser ut til å løfte fakkelen som brenner for den smale musikken i dagens kulturliv. Konserten som ble arrangert på Spor 1 av Musikk i Nordland på torsdag, ble en fortryllende opplevelse.

DEL

Et marked for slik norsk og ikke minst svensk visemusikk er smalere enn restaurantmarkedet for surstrauming i Norge. Men som en slags misjon klarer disse fem fantastiske musikerene, hvorav tre kaller seg Fotefar, å gi oss en forfriskende konsert. Det er jo tross alt ikke alle som hører på den slags til vanlig.

Henrivende

Lydbildet i gruppen framstår som åpent og luftig, samtidig epokedefinerende, naturlig og upolert. De tre musikerene i Fotefar, Ragnhild Furebotten (fele), Bendik Lund Haanhus (gitar), og Lena Jinnegren (gitar, vokal) ble støttet opp av to «innlånte» musikere, den eminente Jørgen Ytreberg (bass), og årets festspiller, Håvard Lund (klarinett). De to sistnevnte hadde nok blitt savnet om de hadde manglet, da de fyller ut et lydbilde som mistenkes til ellers å ha vært svært gjennomsiktig.

Tidlig i konserten får publikum en lytefri gjennomkjøring av Rune Lindströms «Då ventar jag vid vägarna» – et henrivende og mystisk verk som yter rettferdighet kanskje spesielt for svenske Lena Jinnegren, med sin drømmende og herlig utilgjorte sangstil.

Lytefritt

Det kanskje mest slående ved disse fem klippene innen musikk er hvor sammensveiset de er – taktfast, konsentrert og melodisk som få. Med andre ord, de rette til å løfte fakkelen for denne typen musikk. Med en formidlingskraft så rett på sak og presis, er det vanskelig å forestille seg et utrivelig publikum i deres nærvær. Publikum i kulturteltet til Spor1 viste en sann innlevelse og en lydhørhet uten paralell.

Dette var en dag uten et eneste skjær i opplevelsen. Lena Jinnegren hadde også med seg et knippe egne låter, og kanskje best mottatt av disse var «Under bordet», en publikumsvekker som fikk flere til å trampe takten denne strålende torsdagen.

Ragnhild Furebotten, som til nød kan kalles narviking, hadde også med seg en av sine melodier, «Segltur», som virkelig var denne konsertens absolutte høydepunkt. Den begynte rolig, og steg gradvis i intensitet helt til det sa «pang» da bass og rytmegitar kom inn i lydbildet. En konsert som denne er det ikke alle forunt å oppleve, og som åpning av kulturteltet på Spor1 var dette langt mer enn bare vellykket.

Artikkeltags