Så, her er en nifs statistikk: I 1950 ble det produsert to millioner tonn plast i verden. I 2018 hadde tallet økt til 380 millioner tonn. Mengden er i seg selv uhyggelig, men det som virkelig er nifst er at 79 prosent av plasten ikke har blitt tatt hånd om etter bruk. Det betyr at vi mellom 1950 og 2018 har produsert nesten 5000 millioner tonn plast som nå ligger slengt på avfallshauger eller i naturen, ikke minst i havet. Det tilsvarer 2,5 millioner blåhvaler, og ikke av den slanke sorten. (For øvrig finnes det bare om lag 15 000 blåhvaler i verden.)

TV-aksjonen 2020 samler inn penger til WWFs arbeid for å bekjempe plast i havet. Nordlandsforskning er med i fylkeskomiteen i Nordland, fordi vi vet at problemstillingen er viktig, både her vi bor og globalt. Midlene fra aksjonen øremerkes tiltak i Indonesia, Vietnam, Filippinene og Thailand, der problemene er kolossale. Tanken er å forbedre avfallssystemene, slik at avfall som i dag havner i naturen, i stedet kan resirkuleres. Det er en god tanke, som også er relevant for oss her i Nordland.

Nordlandsforskning har i flere år forsket på marint avfall både i nærområdet og internasjonalt. Vi har deltatt i prosjekt som studerer hvordan plasten beveger seg i havet. Vi har sett på avfall både fra fiskeflåten og oppdrettsnæringen. Vi har snakket med de ulike aktørene og funnet ut hvor skoen trykker. Og som i Sørøst-Asia er mangelen på avfallssystemer viktig å sette fokus på.

I gamle dager var det vanlig å dumpe avfall i havet og fiskeflåten var en betydelig bidragsyter. Vår forskning viser at fiskernes holdninger til marint avfall har forandret seg. Medias fokus på miljøproblemer og kampanjer fra fiskeriorganisasjonene har bidratt til denne endringen. Men dagens miljøbevisste fisker møter fort utfordringer. For selv om fiskeren ønsker å kvitte seg med avfallet på en miljøvennlig måte, hvordan skal vedkommende få det til? Eller for å si det på en måte de fleste av oss kan kjenne oss igjen i: Hvis det ikke finnes noen søppelkasse, hvor skal jeg da pælme sjokoladepapiret?

Allerede har det skjedd mye positivt for å forbedre situasjonen. Blant annet jobbes det med å utvikle nedbrytbart fiskeriutstyr. Men fremdeles er det ofte vanskelig og dyrt for fiskerne å levere avfallet sitt til gjenvinning. Særlig i Nord-Norge er avstandene så store, at ekstraturen for å levere avfall blir svært kostbar. I mange havner er det ikke satt opp mottakssystemer som er egnet for å motta fiskerirelatert avfall, noe som gjør at fiskerne blir henvist til ordinære søppelkasser som spesielt i turistsesongen kan være fulle. I verste fall finnes det ikke noe tilbud i det hele tatt.

Nylig publiserte vi en artikkel sammen med forskere på Nord Universitet og Norce, der vi anbefaler tiltak for å redusere marint avfall fra fiskeflåten. Standardisering av avfallshåndtering i havner og bedre samarbeid mellom involverte partnere er to viktige momenter. Et tiltak som har blitt diskutert i bransjen en god stund er å la seg inspirere av panteordningen for drikkevarebokser og plastflasker. I følge Infinitum, som administrerer panteordningen i Norge, ble nesten 90 prosent av alle solgte plastflasker og drikkebokser resirkulert i 2019. Kan man tenke seg en lignende ordning for fiskeriredskaper? Ja, sier forskerne. Ideen er god, og nå står også EU bak den. Spørsmålet er hvem som skal gjennomføre både dette og andre tiltak som kan gjøre det lettere for fiskeflåten å bli kvitt avfallet sitt på en miljøvennlig måte.

Gode systemer for avfallshåndtering er avgjørende for å redusere marint avfall både i Nord-Norge og Sørøst-Asia. TV-aksjonen vil forbedre situasjonen på andre siden av jorden, men her hjemme må vi nok ta tak sjøl. Forskerne slår altså fast at bedre infrastruktur for avfallhåndtering i havnene er avgjørende for å bekjempe problemet, men hvem skal ta ansvaret for å få løsningene på plass?

Kilder: Global Resources Outlook 2019: Natural Resources for the Future We Want, International Union for Conservation of Nature, plasticseurope.org, Marine litter: Institutionalization of attitudes and practices among Fishers in Northern Norway, Infinitum – Årsrapport 2019