I Fremover fra 21. oktober 2022, kunne vi lese at kommunen varsler store kutt i helse- og omsorgstjenesten. På forhånd var det varslet kutt i korttidsplasser, men nå også i antall langtidsplasser i sykehjem. Konsulentfirmaet Agenda Kaupang bekreftet det vi allerede var klar over; vi bruker for mye ressurser på alle pleie- og omsorgsnivåene, men særlig heldøgnsomsorg. Agenda Kaupang fremhever at vi må bygge mange nye sykehjem om vi skal fortsette på samme kurs som i dag. Mange kommuner har fått samme beskjed. Vi trenger 30-40 000 nye sykehjemsplasser i Norge innen 2030 om vi fortsetter samme kursen som nå. Kostra tallene (Kommune-Stat-Rapportering) gir styringsinformasjon om ressursinnsatsen, prioriteringer og måloppnåelse i kommunene. Hvis vi skal stole på disse tallene og sammenlikne oss med andre kommuner med tilsvarende folketall og demografi, tilbyr Narvik kommune langt flere «omsorgstimer» enn sammenliknbare kommuner. Men: hvem sitter egentlig på fasiten? Er det Rana eller Harstad? Mest sannsynlig ingen av dem. Vi har ingen fasit. Skal Kostratallene alene styre helsevesenet vårt? Per i dag er det vårt eneste navigasjonssystem i tillegg til eventuelle brukerundersøkelser, så ja, litt skjønn må også til.

Fremtidens helsetjeneste

Vi står i et varslet veiskille i det norske helsevesenet, som vi ikke har tatt nok inn over oss. De eldre lever lenger, og mange har både 20 og 30 år som pensjonister foran seg. Det blir en høyere andel eldre i befolkningen og det blir flere av de eldste eldre med komplekst og sammensatt sykdomsbilde med store behov for helse- og sosialtjenester. Kombinert med sykepleiemangel og fastlegekrise, samt sparsommelige kommunebudsjetter, tvinger dette oss til å tenke nytt. I følge Statistisk sentralbyrå har vi i løpet av de siste 20 årene omtrent fordoblet årsverksinnsatsen i omsorgstjenestene. Det sier seg selv at vi kan ikke fortsette å organisere oss på samme måte som vi har gjort til nå, verken i Narvik eller andre kommuner. Samtidig som det fremholdes at Norge har en kritisk mangel på helsepersonell, er det slik at Norge sammenliknet med andre land i Europa, ser ut til å ha blant de høyeste andelene helsepersonell per innbygger. På den Helsepolitiske konferansen Framtidens helsetjeneste, som ble avholdt i Narvik i høst, ble dette diskutert fra flere hold, også fra helseministeren. Ofte diskuterer vi hva vi kan tilby og hvordan vi kan utdanne flest mulig, og hvilke politiske partier som vil satse aller mest budsjettmessig på helse- og omsorgssektoren. Men, vi er nå der at vi må spørre oss om vi har råd til å føre en helsepolitikk på disse premissene i fremtiden. 70 % av fremtidens ungdommer må utdanne seg til helsepersonell for at vi skal kunne fortsette slik som i dag, noe som ikke er mulig.

Verst i Nord

Vi har lenge vært klar over at endringer i bosettingsmønstret fører til at presset blir ekstra sterkt i distrikter med en høy andel eldre og der det er vanskelig å rekruttere fagpersonell. Som administrerende direktør i Helse Nord, Cecilie Daae sier det; "utfordringene treffer Nord først". Nå er vi i den situasjonen i vår kommune. I Narvik må vi stille oss dette spørsmålet allerede nå. Hvordan skal vi organisere helsetjenesten i vår kommune for å håndtere kommuneøkonomi og mangel på kompetanse? I den nye Nasjonal helse- og sykehus og samhandlingsplan legges det til grunn at «det er (..) verken mulig eller ønskelig å møte veksten i behandlingsbehov ved primært å øke bemanningen – andre virkemidler må tas i bruk. Heltidskultur, større bruk av velferdsteknologi, mer samarbeid på tvers av profesjonene, samt rett kompetanse på rett plass, er noen av tiltakene som ligger i «andre virkemidler». Er det for eksempel god utnyttelse av kompetanse at sykepleierne på Furumoen sykehjem vasker klær i mangel på vaskeri? Har vi nok oversikt over pasientene som tildeles tjenester eller må andre yrkesgrupper inn for å vurdere behovet? Det og andre spørsmål blir vi nødt til å ta standpunkt i hvis vi skal kunne håndtere utfordringene i morgendagens helsetjeneste.

Gode beslutninger på «tom mage»?

Jeg kan se at det finnes faglige argumenter for å kutte i langtidssykehjemsplasser, men vi har behov for en langtidsplan der det kuttes gradvis i langtidsplasser samtidig som vi bygger opp tjenestene lengre ned i «omsorgstrappen». Det vil si at vi må styrke tjenestene i hjemmet, for pasientene endrer ikke behov over natta. Hverdagsrehabilitering og dagplasser er et viktig tilbud for at den eldre skal kunne bo lengst mulig hjemme. Det heter seg at man ikke skal gjøre viktige beslutninger på tom mage. Den økonomiske situasjonen gir oss ikke muligheten til å legge en langsiktig plan og vi tar oss ikke tid til å gjøre det i riktig rekkefølge. For det er ikke nødvendigvis antall langtidsplasser i sykehjem som avgjør om vi har et godt helsetjenestetilbud til eldre, så lenge vi er godt rustet på andre hold. Jeg mener derfor at det er et feilskjær å kutte ned på korttidsplassene. I mangel på langtidsplasser skulle dette vært vår plan B. Det er mange multisyke eldre som kan ha behov for et kortvarig opphold i korttidsavdeling etter sykehusopphold. Både for å få bedre oversikt over pasientens hjelpebehov, slik at de kan få den best tilpassede hjelpen til å klare seg hjemme, men også fordi mange av disse har slitne pårørende. Den eldre mannen på 90 år har gjerne en kone som pårørende på samme alder. Disse er en sårbar gruppe som vi må ta godt vare på. Økonomisk sett så har vi mange og økende overliggerdøgn på UNN, det vil si pasienter som er ferdig behandlet og trenger hjelp fra kommunen. Disse pasientene skal ha korttidsplass og rehabilitering før de kan komme hjem. For hvert døgn som en ferdigbehandlet ligger inne på sykehuset, må kommunen betale vel 5000 kr. Det er et dyrt «hotell» og da spørs det om det er lønnsomt på sikt å legge ned kortidsplassene og i alle fall ikke samtidig med at vi kutter langtidsplassene. Det er å «sage av greina man sitter på».