Dokumentet Første Codicill og Tillæg til Grendse-Tractaten imellem Kongerigerne Norge og Sverrig Lapperne betreffende (Lappekodisillen) av 21.09 /02.10.1751, er flyttet fra Oslo til Kautokeino, ledsaget av et stort oppslag i NRK forleden. Dette aktualiserer spørsmålene: Hva var lappekodisillen, hva viser den og hvorfor ble den flyttet fra Oslo til Kautokeino?

Svar på det siste spørsmålet kan være at dette er et ledd i kamp om eierskap til, og forvaltning av våre felles nasjonale naturressurser.

Innlegg i Nordlys av 28.10.21 og i Sagat av 26.10.21, framstiller det som kodisillen hadde noe med forhold mellom samer og øvrige innbyggere på begge sider av grensen å gjøre. Det hadde, og har beviselig kodisillen ikke. Begge påstander er fullstendig grepet ut av luften. Dette i likhet med mye av det som ellers skrives i media om tamreinreindrift og påstått eierskap til utmark i Norge fra Hedmark til Pasvik. Kodisillen omhandler forhold internt i reindrifta på begge sider av grensen når det gjelder skatt og avgift ved bruk av statenes areal til beite for rein.

Grensen mellom Norge og Sverige/Finland var, og er fortsatt vannskillet langs den skandinaviske høyryggen og videre langs høydedraget østover, slik dette ble avtalt i Novgorod i år 1326. Den 11 år gamle kongen Magnus 7. Eriksson var på denne tiden umyndig konge over både Sverige og Norge. Derfor var det kongens formynder, og leder av riksrådet, Erling Vidkunnsson som representerte både Sverige og Norge under forhandlingene i Novgorod.

Formålet med Lappekodisillen var at dette tillegget til grenseprotokollen skulle hindre at det oppsto stridighet mellom reineiere i forbindelse med kryssing av grensen nord for Børgefjell. Tamreindrift langs grensen på begge sider skulle blant annet reguleres ved at reineierne måtte betale skatt, og leie av beiteareal, pr. et fastsatt antall reinsdyr (20 voksne dyr). Betaling skulle skje til de to lands myndigheter. Jamfør det som står i dokumentet.

Kodisillen viser klart at det i 1751 ikke eksisterte lappisk eierskap hverken i Norge eller Sverige til de arealer der tamrein beitet! Dette forhold er i ettertid ikke dokumentert som endret!

Lappekodisillen gjør det politisk sett skremmende å registrere at blant annet historikere, i forbindelse med konsultasjoner med norske myndigheter, har fortalt udokumenterte påstander om at reineiere (i forhandlinger presentert som samene) eier arealene der rein beiter. Slike påstander er blitt akseptert av landets myndigheter. Det kan synes som representanter for reineierne har hatt plass på begge sider av forhandlingsbordet. Ingen kritiske spørsmål synes å være reist.

Det finnes mange eksempler på de siste 40 år, at det har kommet utsagn fra Norske Samers Riksforbund (NSR), det politiske partiet som representerer Norske Reineieres Landsforbund (NRL), som ikke er i samsvar med historiske fakta. Nylig avgått president i Sametinget beskrev i sin nyttårstale noen år tilbake NSR sin væremåte. Hennes utsagn var at NSR/NRL har nådd langt fordi de andre (myndighetene) ikke forstår deres måte å være på. NSR/NRL går fram med list! opplyste presidenten.

Med list skal altså NSR/NRL i små, tilsynelatende ubetydelige skritt, endre norsk lovgivning slik at NRL med lov i hånd skaffer seg hjemmel til all utmark fra og med Hedmark og til Grense Jakobselv. Dette skjer i hemmelige konsultasjoner (som egentlig er forhandlinger) mellom NSR/NRL og regjeringens representanter. Målsettingen til NSR/NRL går fram av dokumentet Trondheim Deklarasjonen 2017, som er NSR sin politiske plattform. Dette dokumentet fortjener en sentral plass hos våre myndigheter ved forhandlingsbordet.

NSR hevder at NRL er eier av all utmark fra og med Hedmark til Pasvik. Dette begrunner NSR blant annet med Lappekodisillen, FN konvensjonen ILO C169, samt påstanden om at tamreindrift ble etablert i Norge før landets grense mot øst ble fastlagt.

FN-konvensjonen ILO C 169 ble vedtatt i Genève i juni 1989. Den omhandler næringsliv hos innfødt befolkning i ulike land som ikke har fått ta del i landets økonomiske utvikling på lik linje med øvrige befolkning. Tre representanter fra Samerådet og NSR var med i den norske delegasjonen på vegne av NRL. De hadde som mål å gjøre reineierne til Norges innfødte. Det lyktes de ikke med. De tre fikk imidlertid inn et tillegg om at konvensjonen også skulle gjelde for folkegrupper som har hatt tilhold i landet før dets grenser ble fastlagt. Dette i tro om at grensen mot øst ble fastlagt i 1751. Reineierne ble kort tid senere kalt urfolk. Hvordan dette begrepet urfolk kom inn i norsk rettskrivning fra 1990, forklart som innfødte, har i seg selv behov for en avklaring. I ordbøker før 1990 var det begrepet urbefolkning som var benyttet for innfødte.

Også i referat fra Stortingets ratifisering av konvensjonen viser protokollen at behandlingen gjaldt urbefolkning. Ratifikasjonen gjelder altså ikke for urfolk.

Konsekvensen av lappekodisillen er at NSR/NRL ikke har hverken historisk eller politisk grunnlag for krav om lovendringer som vil gjøre NRL til eier av utmark fra og med Hedmark til Pasvik. Kodisillen viser at reineierne ikke hadde, og heller ikke i dag har, eierskap til arealet der deres dyr beiter. Reineierne måtte ifølge kodisillen tvert om betale et nærmere angitt beløp i skatt og leie for et nærmere angitt antall rein de hadde på beite.

Dette medfører at NSR sin påstand om at dagens reineiere har historisk eierskap til de områder der deres rein beiter, i beste fall er en misoppfatning uten grunnlag i historiske hendelser.

Påstanden er imidlertid av en slik alvorlig art for allmennheten, inkludert samer som ikke har reindrift som næring, at det må nedsettes et utvalg med uavhengige medlemmer til å fastslå faktum. ILO C169 omfatter åpenbart ikke norsk reindrift som en næring for nærmest hjelpeløse innfødte! Utvalget må nedsettes innen kort tid. Konsultasjoner med sametinget må stilles i bero inntil utvalget har levert sin innstilling.