- Denne teksten er akademisk, elitistisk, faglig sterk og uangripelig i sin nakne ærlighet.

Av
Nytt år. Illustrasjonsfoto fra nyttårsfeiringen ved inngangen til 2017.

Nytt år. Illustrasjonsfoto fra nyttårsfeiringen ved inngangen til 2017. (Foto: )

DEL

KUN 99 kr for alt på nett

Meninger

Mitt hegemoniske narrativ (en slags årsrapport og selvpisking med påfuglfjær).

Om du lurer. Overskriften betyr (tror jeg) at denne teksten er akademisk, elitistisk, faglig sterk og uangripelig i sin nakne ærlighet. Ja, rent ut sagt: en målestokk for offentlig ytring på et så overveldende høyt nivå at innsigelser ikke vil gjøre annet enn avsløre at «protestantene» vasser rundt på grunna, mens undertegnede fridykker i menneskesinnets kaldeste og mørkeste dyp for å sloss mot våre arkemonstre.

Akademiske kritikere, vil riktignok kalle innleggene som utgjør mitt narrativ-2016, for overfladiske, og rynke på nesa over mangelen på referanser og fotnoter, samt hevde at tekstene var skjemmet av et patetisk forsøk på humor. Mislykket som satire, sarkasme og ironi, viste «morsomhetene» i det minste hvilken kokett salong-intelektuell undertegnede er. Renset for alt ord-slagg, står innleggene tilbake som ikke mer enn illeluktende nett-troll utsondringer. Det mest avslørende for min manglende akademiske kompetanse er at jeg aldri har benyttet ordene «hegemoni» og «narrativ» tidligere.

Så sant. Men jeg, som kjenner meg for godt, vet at problemet går dypere. Talløse netter har jeg fått ødelagt av eksistensielle spørsmål som: «trurruatduernoellerdulikejævlaselvopptattsomenhverpleasesepåmegsepåmegrosablogger?»

Nu vel...

I min forrige nyttårshilsen, et år tilbake, spådde jeg at vi gikk inn i angstens år. At spådommen ble mer enn oppfylt, fortjener ingen applaus. Selv en blind kunne se tegnene.

Men, dog, vi – å, så klarøyde – oppfatter aldri det som stadig manifesterer seg: At virkeligheten overgår fantasien. Dystopiske advarsler om at det går til helvete blir knapt rukket skrevet ned eller uttalt, før den menneskelige komedie og tragedie etterlater oss måpende og forvirret. Når «God’s own Country» karikerer en på forhånd absurdistisk karikatur av seg selv, har vi gode ting i vente. Eller som Trump sa: «It will be beautiful» (thank you mister President).

Bak murene i Kreml, høres lyden av de siste skurrende restene av langvarige latterbrøl (hack-hack, lyder det som) fra en politisk alfa-hann. Alle forsøk på å tørke av seg fliret og lattertårene, hadde endt i nye utbrudd. («Bosje! Kakoij idijot! Slushaijte Schtoltenbeerg: Sehodna Tramp. Zavtra mir.» Omsider klarer han å anlegge et seriøst oppsyn for å gratulere en forvokst baby. Denne babyen, denne orange dollarstinne forsvareren av det amerikanske proletariatet, babler som har han et anstrøk av Tourettes, og former munnen til en sugekopp mens han famler etter mamma i alle vakre kvinner.

Fra fyrrommet sender Fanden en julehilsen til penthauset i toppetasjen: «Takk, Fatter’n. Du elsker meg tross alt. Jeg kjente kulden i ryggraden (ja, selv her nede) da jeg leste statistikker som viser at barnedødeligheten i verden er halvert, fattigdommen er halvert, jentunger får utdannelse(!) (Er det ingen etiske grenser for dine eksperimenter? Du vet hvem som får pikebarna i fanget til slutt), og jeg mistenkte at du ville bryte avtalen vår om en universell balanse... Jeg så en verden i ferd med å gå til Himmels. Men signalene som kommer fra «The City on the Hill», denne «Beacon to the World», dette «New Jerusalem», gir meg likevel tro på at det blir et nytt godt nytt år.

Nyttårsønske: La oss endelig gå inn i insektenes tidsalder. La kakerlakkene rule. Du Gubben, og jeg, inngår en kort våpenhvile og slår sammen dine engler og mine demoner til et kor, akkompagnert av det ultimate «fyrverkeri». Jeg foreslår: ’First we got the bomb and that was good... etc.’ Alternativt: «Eve of Destruction». Moahaahaaa! (demonisk latter).

Med et optimistisk håp om et godt nytt Annus Horribilis fra

ditt uslokkelige lys, din sønn Lucifer»

Victor Petrenko

Victor Petrenko (Foto: )

Artikkeltags