Spredte minner fra Gratangen 1940

Artikkelen er over 13 år gammel
DEL

Del 3:

Spionen

John Peder Andreas Olai Olsen, f. 1896 I Labergsdalen, hadde gammen sin ca. 150 m nord for John Johansens hus, kloss ved østsiden av Buveien til Laberg. I følge Bjarne Johnsen Sortebekk, var det John Olsen som furnerte de norske og franske lederne med opplysninger om tyskerne i dalen og deres stilling. Han var også i de norske styrker, og var nær ved å bli skutt senere på Litjevasshøgda, da en tysk kule ødela radiosenderen han hadde i ryggsekken. Han deltok fra først av ved Fossbakken. Og fikk til sist en fransk medalje som belønning.

Veteran Bjarne Lakselvhaug fra Leknes f. 1914, forteller:

– Kaptein Hanekamhaug ble tilbake på Laberg. Max Blin var lederen i dalen. Foruten de ca. 30 Alpejegerne, var 1. tropp ledet av Fenrik Rolf Lange Pedersen fra Narvik, 2. tropp av fenrik Eivind P. Strand fra Ankenes, senere lensmann der, 3. tropp av fenrik Emil Norum Larsen fra Røst.

Max Blin var høy og tynn, Strand kraftig og lys og Norum Larsen liten eller middels og lys, noe hjulbeint, og av litt samisk utseende. Spøkefullt kalt Lirum Norum Larsen. 1. tropp må ha gått opp i lia rett nord for Nilslabekken. Kartblad Gratangen 1432III, ref. 027 176, til omtrent 180 m kote ved Klemmeselva, videre 1km sydsydøst til ref. 041 168, og derfra til ref. 044 163, og videre ned til ref. 039 162, tyskerstillinga nede ved Daleveien mens 2. og 3. tropp gikk over Labergselva, antakelig ved Beritsteinen eller Nilslabekken, på vestsiden av Labergselva og sørover Stormyra.

Tyskerne var alle 18 samlet i stillinga i ura, og ikke i Jonashuset. Tyskerne merket ingenting, helt til Blin og Lange Pedersen var kloss ovenfor stillinga, ca 12 m unna.

«Alpehornet» gjaller over Labergsdalen

Etter avtale blåser Max Blin i Alpehornet, som for øvrig ikke var en lang lur, men et Waldhorn, ca. 30-40 cm i diameter. Da utløses en kraftig samlet ild, både fra oven, av Blins folk og Pedersens, samt fra Stormyra nede på sletta, av tropp 2 og 3. Ild fra tre steder. Ilden varer i ca 1 min, da kommer et hvitt håndkle opp av stillinga. 18 mann, hvorav 3 er underoffiserer, 6 mg, samt mange geværer og ammunisjon blir krigsbytte. Fangene blir tatt ned til Laberg, og innkvartert i høyet på låven til Karl Eriksen på Lamo, med norsk vakt på låvebrua.

Lange Pedersen trekker ca. 300 meter lengre frem mot syd, for å observere, for deretter å gå tilbake og opp i lia mot nord igjen. Her holder soldatene rast kl 1 på dagen, for å koke kaffe, da de blir overfalt av en liten tysk styrke med maskinpistoler fra Snaufjellet. Dette var Kl 2 på dagtid.

Lange Pedersen sitter på en bergeknaus og pusser en ski, og blir overrumplet. Han blir truffet i låret, hofta og ryggen, og blør. Straks blir der laget en provisorisk skikjelke av Pedersens ski samt Alf Johansens fra Skjellfjord. Han trekkes ned til Laberg, og får behandling av den franske legen der, videre til Mikal Nilssen hus i Foldvik (i følge Astrup Nilssen), hvor han legges på en sofa, som blir helt utblødd, og må senere kastes. Han skriker og ynker seg av de store smertene, blir tatt om bord i «Asbjørn» og sendt til Harstad, sammen med de sårede fra Dronning Maud. Han dør 2. mai, antakelig i «Asbjørn» eller kanskje på Harstad Sykehus, av blodtapet.

Hans død gjorde et veldig inntrykk på Laberg, og sorgen over ham var stor.

Etter Lange Pedersens fall, tok fenrik Strand over kommandoen. Lakselvhaug lå i stilling ca. 30 meter fra der Lange Pedersen ble skutt, men ble selv ikke sett av tyskerne. Hadde Lange Pedersen kommet raskere til sykehus, kunne han vært reddet. Men, muligheten for dette forelå dessverre ikke.

Det videre forløp

Fenrik Strand drev nå tyskerne tilbake opp i Snaufjellet, mens Mg.skytter Harald Henningsen dreper en eller to tyskere, nær det sted Pedersen ble truffet. Dette sted ligger høyt over Hergasbakte (Reinoksberget) - den storsteinete ur kloss opp av Henrik Johansens hus i Dalen Nedre. I følge Lakselvhaug kunne man herfra se fjorden ved Foldvik.

Alf Johansen, som var skarpskytter, fikk pekefingertuppen på høyre hånd skutt bort av en tysk kule, og kunne ikke skyte mer. (Tysk motstøt ned fra Snaufjellet på Hauges tegning s. 57, er angitt for langt mot sydøst og Litjevasshøgda. Motstøtet må ha vært omtrent rett ned av S- i Snaufjellet, på tegningen ved angitt norsk-fransk linje, i følge Lakselvhaug).

Helge B.J. Karlsen

Artikkeltags