Gå til sidens hovedinnhold

Line ble spiddet i hodet: – Klarer ikke helt å glede meg over at jeg har vært så heldig

For Line Nersnæs (60) var det millimeter som skilte liv og momentant død. Det har satt sine spor.

Avisa Oslo: Året er 2011. Det er fredag, og småregn i lufta.

Line Nersnæs, seniorrådgiver i Justisdepartementet, jobber med å få ferdigstilt manuset til en stortingsmelding.

Det er hennes oppgave å ordne fredagskaffe, så klokka 13 møtes de som er på jobb for jordbær og is, og for å ønske hverandre god sommer.

Klokka er 15.10. Line går tilbake til kontoret sitt i 11. etasje i Høyblokka. Hun skal ta en viktig telefonsamtale, og forbereder seg til den.

Klokka 15.25 går bomben av.

– Jeg husker et stort og dypt drønn. Etter det er det helt svart, før jeg kommer til meg selv i enden av kontoret. Jeg kjente bare at jeg hadde sinnssykt vondt i hodet.

At hun hadde blitt spiddet av en 20–30 centimeter lang treflis, skulle hun ikke finne ut av før neste dag.

Et ansvar for å fortelle

Line er tilbake i regjeringskvartalet. Anleggsmaskiner og varebiler kjører fram og tilbake og lager støy på det som nå er en stor byggeplass.

60-åringen var femti år da arbeidsplassen ble rasert.

Hun føler seg heldig. Med henne har det gått så fint.

Hun fant kollegaen sin Knut like etter eksplosjonen. Knut var politimann før han ble jurist. Han klarte derfor å holde hodet kaldt, og få dem begge ut i sikkerhet.

Les også

Hanne fra Bardu mistet broren: – Vi holdt rundt hverandre da vi så terroristen komme over bakketoppen

Hun har ingen fysiske skader, og har hele veien fått god støtte fra sitt store nettverk av familie og venner. Siden det skjedde på arbeidsplassen, hadde hun også mange kollegaer hun kunne snakke med i tiden etter, som forsto, og lyttet.

Det er ikke bare en god følelse.

– Jeg er selvfølgelig glad for å være i live, men det er noe med tyngden av den dagen som gjør at jeg greier ikke å glede meg helt. Det skylder vi alle som døde den dagen. At vi skal huske. Det påhviler oss et særlig ansvar å fortelle om hvordan det var, forteller hun åpenhjertig.

Man kan nesten ikke ta det innover seg. Alle livene som gikk tapt.

Line Nersnæs

På vei ut av bygget uler alle brannalarmene samtidig. Samtidig er det en dørgende stillhet.

– Lyden av det sildrende vannet var det ekleste. Jeg tenkte at hele blokka kom til å rase sammen. I ettertid har vi fått høre at den ville stått nesten uansett.

Line måtte ut gjennom et hull i veggen på bygget hun hadde jobbet i de siste 11 åra.

Etter planen skal de alle tilbake i 2024.

– Jeg er ikke noe redd for det. Det blir uansett ikke som før her nede. Det er vondt og fint på samme tid.

Det andre sjokket

Vel ute av bygget fortsetter den dundrende hodepinen. På bakken ligger folk strødd.

– Det kom en fyr løpende bort fra en ambulanse som spurte om hvor dypt den satt. Jeg skjønte ikke hva han snakket om.

På grunn av mangel på ambulanser fikk Line og et par andre sitte på med 37-bussen ned til legevakten.

– Det siste jeg husker er at det kom en horde av folk løpende i hvitt tøy, og etter det er det helt blankt.

På legevakten skar de i Line. De var bekymret for hvor langt inne treflisen satt. Den hadde gått inn ved kjeven, bak øret og ut på toppen av hodet. Om den hadde truffet noen millimeter den ene eller andre veien, kunne den truffet pulsåra eller øyet.

– Akkurat det klarer jeg ikke å tenke på. Det hadde vært over og ut med én gang om den hadde truffet feil.

Flisen besto av en stor del av vinduskarmen som hadde truffet henne som et spyd.

– Jeg hadde ingen idé om hvordan jeg så ut. Da jeg våknet lørdag morgen hadde jeg fått 20 tekstmeldinger om at min mor ikke måtte lese avisa. Jeg så bildet, og fikk helt sjokk. Det var det andre sjokket.

En VG-fotograf hadde dokumentert Line utenfor regjeringskvartalet.

Les også

Roald hadde begge barna på Utøya. Bare Hanne kom hjem

Mandagen etter var hun tilbake på jobb.

– Det var godt å få tilbake noe av rammene. Det er noe med A4-livet som blir så utrolig viktig.

27 sting og 10 år senere er det tilsynelatende ingen merker igjen.

Lyst til å skrike

– Alle har ulike opplevelser og ulike behov. Det har ikke gått like fint for alle, og det er ikke noe som er feil. Det er viktig å huske at alt er lov. Det er ikke normalt å bli utsatt for en slik hendelse.

Line er glad for at det ble fokusert på kjærlighet og solidaritet i tiden etter.

– Men på innsiden får man lyst til å skrike. Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne denne mannen finne på å gjøre dette? Jeg har større forståelse for det å sette av en bombe og gå sin vei. Men at man kan dra til Utøya og gjøre det han gjorde, det er ikke til å forstå.

Det viktigste vi kan gjøre for at det ikke skal skje igjen, er å aldri være ferdig med det, mener hun.

– Det gjør noe med deg, men det er ikke bare negativt. Jeg går ikke rundt og er redd i hverdagen. Jeg er heller tøffere i mange sammenhenger. Jeg fikk en vekker om at jeg ikke er udødelig, men også at jeg overlevde. Likevel må vi aldri glemme dem som ikke gjorde det, og de mange som sitter igjen. Det gjør det hele skikkelig tungt.

Les også

Vilde (19) vil ha et oppgjør

Åtte mennesker ble drept i regjeringskvartalet. Seks av dem var i eller like utenfor Høyblokka.

At det gikk så bra med Line, er noe hun forsøker å verdsette i hverdagen.

– I dag morges kom jeg ut i Torshovdalen med valpen min. Det er helt irrgrønt, sola skinner, hunden er superglad og løper rundt. Vær her nå, sier jeg til meg selv. For det er søren ikke så sikkert at man er her i morgen.

– Jeg hadde ikke stått fram som varsler hadde det ikke vært for 22. juli

Kommentarer til denne saken