En annerledes julaften

Av
Artikkelen er over 16 år gammel

Sven Willy Mikaelsen (63), velkjent lærer og fotballtrener i Narvik, har også hatt oppdrag for FN og det Internasjonale Røde Kors. Bare 23 år gammel var han i FN-tjeneste i Kongo. Her forteller han om en svært dramatisk julenatt for 40 år siden:

DEL

Mange detaljer blir helt borte – eller i alle fall svekket – etter som årene går. Men jeg husker at julegrana virket ganske malplassert der den stod i det dype blomsterbedet ved siden av inngangsdøra til villaen med teppe av Bougainville som bakgrunn og en beskåret palme som nærmeste nabo.

Treet var likevel spesielt når man visste at det nå befant seg tusenvis av kilometer det stedet i de svenske skoger der det hadde blitt hugget bare noen dager i forveien.

Det var den svenske furiren (sersjanten)som hadde hatt det med seg da han tidligere på dagen hadde troppet opp utenfor villaen.

Vi skriver 24.12-1963, og stedet er Kaminaville, Katanga i det tidligere belgisk Kongo. Villaen er en av de mange luksusboliger i sentrum av byen som belgiserne hadde måttet forlate hals over hode da Katanga – utbryterprovinsen – ble gjenerobret av FN-tropper og regjeringsstyrker.

Nå var villaen blitt utestasjon for det internasjonale militærpolitiet på den svære Kaminabasen en god halvtimes bilvei derfra, og det var nå blitt min tur å tilbringe tre uker som ”lensmann” i byen , assistert av to sivile, ubevæpnete, kongolesiske politisoldater.

Furir Wickstrøm skulle i utgangspunktet ha ledet et detasjement på 20 infanterisoldater forlagt et annet sted i byen. Men akkurat nå hadde den svenske FN-bataljonen kontigentskifte; 300 mann var samme dag ankommet basen fra Sverige, og ”veteranene” var travelt opptatt med å forberede hjemreisen dagen etter.

Furiren hadde derfor ingen soldater å kommandere. Ensom og sikkert ikke særlig høy i hatten hadde han derfor tatt seg fram til politistasjonen for å spørre om ikke vi to nordboere kunne tilbringe julekvelden sammen.

Jeg husker at det var Wickstrøm som hadde med seg julegrana som ”bestikkelse”, men hvordan den svære schæferen som var tjoret til palmen utenfor villaen, kom dit, er gått i glemmeboka. Men hvorfor den var der, husker jeg godt.

Svenskene var oppsatt med ganske mange hundeførere med schæferhunder spesialopplært til å kunne kontrollere store ansamlinger av opphissete mennesker. Schæferen var i Kongo en ukjent hunderase som blant annet blitt brukt i noen stygge episoder under opprør av krigere fra Baluba-stammen. Hundene var meget beryktet, og den svarte befolkningen trodde på rykter om at schæferen hadde overnaturlige evner.

Problemet var at de kun lystret ordre fra sin hundefører og heller ikke kunne tas med hjem til Sverige etter innsats i Afrika. Derfor måtte hundeførere ved kontigentskifte avlive hunden sin på kanten av en hundegrav inne på basen. I vårt tilfelle hadde ikke soldaten vært sterk nok til å gjøre dette og hadde smuglet hunden til politistasjonen i Kaminaville; - sannsynligvis julaften morgen eller dagen før. I alle fall brukte furiren og jeg deler av formiddagen julaften med å utprøve ulike måter å få gitt schæferen vann og mat så lenge vi ikke turde ta av munnkurven.

Det skulle etter hvert vise seg at den svenske grana og en bokgave fra forsvarssjefen ble det eneste som lignet på jul for akkurat 40 år siden. I denne delen av verden har sola hastverk begge veier, og forskjellen på høylys dag og stummende mørke skjer i løpet drøye femten minutter. Jeg hadde tenkt å bruke datoen som unnskyldning for å ta en tidlig kveld og kanskje tenke litt på hva familien i Narvik drev på med akkurat nå, men ville likevel foreta en siste patruljering av byen sammen med den ene kongolesiske politisoldaten.

Kvelden var som vanlig behagelig varm her oppe i 1200 meters høyde, men vi reagerte litt på at byen virket stille. Plutselig fikk vi i lysene fra jeepen vår se en gruppe soldater i kamuflasjeuniform og fullt stridsutstyr småløpe krumbøyde over midtrabatten i hovedgata. Jeg kastet jeepen rundt og ville komme meg unna. Men etter noen hundre meter med klampen i bånn slo det meg at det ikke hadde vært noen hvite soldater i gruppen, og da kollegaen min oppdaget et par sivile som gjemte seg rundt et hjørne, ble det klart at det var soldater fra 20 ANC-bataljon – og ikke leiesoldater – som var i ferd med å besette Kaminaville.

Med fare for å bli for lang må jeg her innskyte at kommandolinjene i FN-styrkene fra et tjuetalls land nå,- etter at de harde kampene var over – var temmelig utydelige. Det var mye opp til den enkelte å tyde hva detaljene i en generell ordre innebar, og jeg våger uten videre å påstå at de av mine kollegaer som behersket fransk og kanskje litt swahili, mye lettere ble involvert i ulike episoder enn de som forsøkte å få kongolesere i tale på engelsk.

I alle fall bestemte jeg meg til å få et bedre innblikk i hva som foregikk før jeg meldte fra til ansvarshavende på Kaminabasen. Dette selvpåtatte oppdraget ble temmelig mislykket;- delvis på grunn av de mange veisperringene som etter hvert ble opprettet, men også fordi de svarte soldatene var meget bryske og snakket lingala og ikke swahili. Men jeg kunne likevel fastslå at størstedelen av den 900 hundre mann sterke bataljonen ankommet fra Leopoldville-regionen, var på krigsfot.

Vi raste tilbake til stasjonen hvor jeg kastet meg over telefonen og forklarte situasjonen for vakthavende på basen. I dag husker jeg ikke om vedkommende var inder, pakistaner eller svenske, men vedkommende ga inntrykk av at jeg overdrev eller så syner i mørket: ”20.ANC-bataljon hadde jo fått strengt pålegg av regjeringen og FN-kommandoen om ikke å bevege seg bevæpnet utenfor sitt leirområde utenfor Kaminaville”.

Og dersom der virkelig var veisperringer, skulle ikke jeg som FN-representant finne meg i å bli stanset, men hevde FN’s rett til fri bevegelse og presse meg gjennom. Jeg har ikke tall på hvor mange opphissete, hvite øyne i mørket og geværpiper patruljemannskapet mitt engstelige kikket inn i denne julekvelden, men når vi lyktes å skaffe oss oversikt over hvorledes de svarte soldatene behandlet sine egne landsmenn, går nok mye av æren schæferen som Wickstrøm satt og tviholdt på bak på planet. Og litt til det faktum at afrikanske soldater på den tiden ennå hadde litt respekt for hvite overordnede og fremdeles var nervøse under oppdrag i mørke.

Alle byer i Kongo er bygd opp på samme vis; - en kjerne i midten bestående av butikker, kafeer og elegante villaer som huset den hvite overklassen, omringet av de innfødtes bydeler. Hver av disse er som oftest så store at de danner egne kommuner med små hytter på rad og rekke. Alt dette hadde denne ”okkupasjons”-bataljonen beleiret i løpet av noen timer. Det var innført portforbud, og uskyldige mennesker som ikke hadde rukket hjem, ble ydmyket, trakassert og jevnt over banket opp av soldatene. Av og til hørte vi skudd eller skuddsalver, men vi så aldri noen som hadde måttet bøte med livet. Enkelte steder så vi dem sparke inn dører, dra folk ut av husene og gå løs på dem med geværkolbene eller marsjstøvlene.

Vi turde denne natten ikke annet enn å stoppe jeepen, være tilstede og bite i oss harmen. Jeg skjønte overhodet ikke den gang hva jeg var vitne til akkurat der og da,og jeg garanterer for at FN-sjefene var like uvitende.

Det merkelige er at det skulle gå 30 år – da jeg på ny var tilbake i Kongo, nå som delegat for det internasjonale Røde Kors i forbindelse med folkemordet i Rwanda – før jeg forstod systemet i galskapen! Da vi senere på kvelden rapporterte til basen, var vel julefeiringen i gang, og våre opplysninger avstedkom ingen reaksjon.

Jeg hopper bukk over en episode som jeg har friskt i minne og som tross alt ennå får meg til å dra på smilebåndet, og flytter fortellingen til rundt julaftenens siste minutter.

Våre to kongolesere var blitt permitterte mens jeg følte at vi to FN-representantene burde vise vårt nærvær så mye som mulig under slike omstendigheter. Furiren, jeg og schæferen var derfor på tur hjem etter nok en runde gjennom de ulike bydelene da vi plutselig i hovedgata ble forbikjørt av en innelukket MP-jeep fra regjeringshæren. Vi tittet begge samtidig forbauset på hverandre; hadde vi ikke skimtet et hvitt fjes inne blant de svarte militærpolitisoldatene? Vår lang-jeep var raskere, og etter noen minutter lyktes jeg i å presse det andre kjøretøyet til stans i veikanten. Selv hadde jeg bare pistol, men jeg følte meg trygg så lenge Wickstrøm stod oppreist i jeepen vår og kontrollerte de fire soldatene med ”K-pisten”sin. Den hvite mannen i 40 årene var i uniform, og det fløy en del rare tanker gjennom hodet mitt der jeg stod og ropte og fektet med pistolen. Da fikk vedkommende lent seg ut av jeepen og ropt:”Sabena” og at vi ikke skulle bry oss om ham, men i stedet dra til ”Hotel de la Gare”og berge crewet hans. Sjåføren ga nå gass, og vi kunne ikke annet enn å la dem forsvinne i natten, snu rundt og rase mot det flotte hotellet i sentrum.

Hadde man kunnet se ”Hotell de la Gare” fra lufta, ville det ha sett ut som en litt vid, liggende tonegaffel med gjesterommene plassert i de to tindene. Mellom dem lå det et vakkert beplantet parkanlegg, og inngangsdørene vendte ut mot denne parken.

Jeepen vår ble ikke stanset før vi var helt inne der den nå forlatte resepsjonen og restauranten bandt de to fløyene sammen. Men her fikk vi stukket geværpiper opp i ansiktet av meget opphissete ANC-soldater som tydeligvis hadde satt opp en maskingeværstilling i en palmelund midt i parken. To-tre andre soldater holdt på å bryte seg gjennom dørene til to av rommene med kolbeslag og spark mens de lirte av seg trusler.

Jeg skjønte straks at her var vi to skandinaver kraftig underlegne selv om vi nå begge hadde maskinpistoler hengende rundt halsen. Kom det til skyting, var vi så godt som ferdige; - spesielt når FN-personell ikke kan åpne ild uten først å bli skutt på. Det var ikke tid til å planlegge noe, men av erfaring slo det meg straks at vi for all del ikke måtte vise disse soldatene at vi holdt på å gjøre i buksa. Derfor unnlot vi å strekke hendene i været og steg tilsynelatende rolige ut av jeepen. Og da jeg av ånden til de nærmeste soldatene kunne tippe på at de hadde forsynt seg av hotell-baren før de hadde funnet frem til disse to gjesterommene, dukket ideene opp.

Da jeg spurte hvem av dem som hadde kommandoen over denne avdelingen og dermed var ansvarlig for ødeleggelsen som nå foregikk, trakk soldatene seg litt bort fra dørene. Jeg forlangte å få snakke med vedkommende umiddelbart, og etter en del roping dukket en "adjutant" frem av mørket. Jeg hilste stramt, forklarte at jeg var FN’s representant i denne indre bydelen og utba meg høflig en forklaring på hva som foregikk.

Han forklarte da på flytende fransk at avdelingen hans var kommet på sporet av hvite leiesoldater på hotellet hvorav en allerede var tilfangetatt og sendt til avhør i ANC-leiren. De resterende hadde søkt tilflukt på rommene, men det dreide seg kun om en kort utsettelse. Jeg gratulerte ham med resultatet, noterte høytidelig navnet og sa at jeg ikke ville nevne noe om hans manglende kontakt med FN før aksjonen når jeg nå tilkalte en tropp infanterister som befant seg like i nærheten.

Soldatene trakk seg nå motvillig tilbake til stillingen midt i parken, og jeg kunne sende min svenske kollega av gårde i jeepen for å alarmere basen via telefonen på MP-stasjonen.

Gjennom de metallbeslåtte dørene fikk jeg nå kontakt med menneskene innenfor som slett ikke var leiesoldater, men mannskapet på den Boeing 707 fra Sabena som var innleid for å frakte svenske soldater til og fra Kaminabasen i forbindelse med kontigentskiftet. Hjemreisen hadde blitt forsinket, og da flyvertinnene ikke hadde villet overnatte på en militærbase, var de havnet i Kaminaville. Alle sju var vettskremte og særlig redde for flykapteinen som hadde gått med på å låse opp sin dør for å forklare soldatene hvem de var.

Det hjalp litt at de fikk vite at hjelp ville komme i løpet av en times tid. ANC-soldatene var blitt mistenksomme av denne pratingen gjennom dørene, og et par nærmet seg og ropte på lingala noe som jeg antok var beskyldninger og trusler. Plutselig braste MP-jeepen min inn foran hotellet, og Wickstrøm fortalte at telefonforbindelsen til basen var kuttet ett eller annet sted så forsterkningene skulle vi bare glemme. Jeg skjønte at løsningen måtte bli at furiren kjørte alt hva remmer og tøy kunne tåle til basen etter hjelp. Wickstrøm selv hadde nok hatt dette i tankene, for på MP-stasjonen hadde han lastet inn schæferen som nå stod og knurret oppi jeepen, og før han dro, plasserte han dyret ved siden av meg og festet halsbåndet til dørhandtaket bak meg.

De neste par timene var harde å komme gjennom. Mens jeg stod der og speidet ut i mørket, forsøkte jeg å holde motet oppe ved å roe ned flyvertinnene i rommet bak meg. Hele tiden lurte jeg på hvorfor ikke soldatene bare gjorde kort prosess med meg og tok seg til rette.

Oppildnet av det faktum at sjefen deres hadde forlatt, - antakeligvis for å innhente nærmere ordre, begynte soldatene på ny å nærme seg den andre døren cirka 15 meter unna uten at jeg kunne gjøre noe fra eller til.

Da svingte plutselig Wickstrøm opp foran oss fulgt av en annen jeep og en radiovogn! ANC-soldatene trakk seg unna, men da de så at følget bare bestod av to soldater, to norske MP-offiserer og en svensk kaptein som hadde militær grad fordi han hadde bodd 20 år i landet og snakket feilfritt swahili, gikk de umiddelbart til angrep. Offiserene ble sparket og slått, fratatt klokker og pengebøker, - men ikke pistoler, tror jeg,- og føyset inn på et rom.

De to radiofolkene begynte å ”sykle” på et strømaggregat for å kunne benytte radioen, men de ble nøytralisert da den ene fikk en geværkolbe i bakhodet.

Dette hadde muligens vært øyeblikket til å starte skyting, men jeg var stiv av skrekk og fikk meg ikke til å sette i gang. I stedet ropte jeg til Wickstrøm at han kjente veien til basen og måtte bare komme seg av gårde. Han svarte at ANC-soldatene hadde stengt veien ut av byen mot basen med oljefat og var litt uvillig til å dra. Men så tok han avgjørelse og forsvant.

De berusete soldatene hadde nå en tid stor glede av det de kunne bemektige seg fra bilene og hos de to svenske soldatene, men etter en god time tok de til å rope:”Mort aux mercenaires!”mens de fulltallig skritt for skritt sluttet ringen. Bare knurringen fra schæferen fikk dem nå og da til å ta betenkningstid.

Jeg glemmer aldri lettelsen da to svenske pansrede personellvogner kom dundrende gjennom beplantningen i parken mens det tredje ”rullande badkar” kjørte i ring i rundkjøringa foran jernbanestasjonen, ruset flymotorene og avfyrte salve på salve fra mitraljøsene i tårnene.

På et øyeblikk, - samtidig som de første solstrålene skar gjennom palmekronene, - var samtlige innesperrede og vi andre på en velordnet flukt mot Kaminabasen.

Ved utkjørselen fra Kaminaville fikk jeg øye på restene av de oljefatene Wickstrøm hadde torpedert med jeepen i mørket noen timer tidligere.

Artikkeltags