Fra førsteelsker til Norgeshistorien

Per som Jacob i Falne Engler

Per som Jacob i Falne Engler

Artikkelen er over 3 år gammel

Han har brukt 20 år på å spille skurk, førsteelsker og forskrudd pastor. Nå har Per Kjerstad satt seg fore å spille hele Norgeshistorien på halve tiden.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

Ikke bare det; han er godt i gang med prosjektet også. Sammen med sitt elskede Statsteatret. «Teaterbabyen/ favorittbandet» – som han var med og forløse sammen med skuespillerkollegene Gard B. Eidsvold, Kim Sørensen og Cato Skimten Storengen i 2011. Etterhvert har også Egil Keskitalo og Marit A Andreassen sluttet seg til.

Fødtes i en flom av sjampanje

Per Kjerstad blir ivrig når han får sjansen til å fortelle om- og reklamere for Statsteatret.

– Hvordan det begynte? Regissør Yngve Sundvor inviterte oss fire til å møte han på restaurant. Det vi hadde til felles var at vi alle hadde spilt hovedrollen i et stykke han hadde satt opp. Du kan vel si at Statsteateret ble født over noen glass god sjampanje den kvelden. Nei forresten, mange glass god sjampanje. Navnet fant vi på sammen. Forslagene var mange etterhvert som den gode sjampanjen rant ned. Vi kjente ikke hverandre så godt da. Nå er vi som et gammelt ektepar, fordelt på fire «ektefeller». Eller om du vil; vi er bandet der alle er helt samstemt og godt samspilt.

Han blir litt høytidelig:

– Vi prøver å forske på menneskets indre i stykkene våre. Målet? Det er å få folk til å le seg i hjel... mens de gråter, forteller Per Kjerstad.

Intet mindre.

Norgeshistorien på 10 år

Det er stas å være Per Kjerstad for tiden. Stas å få være med på å sammenstille fortid og nåtid, som intensjonen til Statsteatret er med kjempeprosjektet «Norge 1066-2066». Planen er å lage ti forestillinger på ti år, og de er allerede godt i gang. Den første produksjonen var «1066 – Slaget ved Stamford Bridge», den siste blir en framtidsfabel av Norge i 2066.

– «Slaget ved Stamford Bridge» har vi allerede spilt mer enn 100 ganger. Jeg gleder meg til å fremføre det i Vinterfestuka. Det er alltid artig å komme til Narvik, og jeg satser på at årets forestilling skal være begynnelsen på et langt og fruktbart samarbeid mellom Statsteatret og Vinterfestuka.

Ikke enkelt å være en liten bonjævel i Narvik

Selv om talentet hans ble oppdaget allerede da han var 16 år, så var det var ikke at Per Kjerstad skulle bli skuespiller. At han i det hele tatt havnet på det sporet kan han takke tysklærer Wigdis Aune Strømsnes for.

– Det var ikke så enkelt å være en liten bonjævel fra Tjeldsund da jeg begynte på Frydenlund videregående. Folk i Narvik var ikke særlig imøtekommende og jeg vantrivdes, forteller Per Kjærstad.

Men tysklæreren så at det var noe spesielt med unggutten som alltid meldte seg i småroller når tyskleksa skulle dramatiseres. Han trivdes ikke så godt i timene. Men rollespill likte han, minnes Wigdis.

Etterhvert fikk hun Per med i Narvik Teaterlag. Senere kom han inn på Teaterhøyskolen... Resten av den historien er kjent fra før for Fremovers lesere.

Var for beskjeden til å se seg selv på film

Men filmdebuten allerede i 1995?

– Det begynte med at mora til min gode kamerat Nils Petter Mørk så en annonse i Fremover om at noen søkte etter statister og skuespillere til ungdomsfilmen «Kjære kamera(t)». Jeg søkte, kom på audition, og fikk den største rollen ved siden av hun som spilte hovedrollen.

- Jeg husker ikke spesielt mye fra innspillingen, men filmen ble både vist på kino og som en serie på NRK-tv. Det jeg husker godt er den dagen filmen skulle settes opp som skolekino for elever i videregående i Narvik. Alle fikk fri for å gå på kino, bare jeg lot være. Jeg gikk førsteåret på Frydenlund da, og var så beskjeden at jeg ikke klarte tanken på at det skulle settes fokus på meg som person. Etterpå fikk jeg kjeft hos en kvinnelig norsklærer som hadde planlagt å ta meg opp på scenen for å overrekke meg blomster. Hun sa at hun var skuffet for at hun måtte overrekke blomstene til rektor Alf Einar Øien i stedenfor meg. Det var mannen hennes.

Liker både teater og film

Per Kjerstad tilhører eliten blant norske skuespillere, og har markert seg både på film og på teaterscenen. Derfor er det kanskje ikke så rart at han svarer ja-takk-begge-deler når han blir bedt om å velge.

– Å spille teater eller film er egentlig samme måten å jobbe på. Film er mer glamour, og så varer den jo evig i motsetning til et teaterstykke som har sin gitte spilletid. Jeg liker å jobbe med film og det å måtte forholde meg til at kamera både er tett oppi ansiktet, og langt unna. Jeg liker godt action og krim. Det gir meg anledning til å utfolde meg. TV-serien «Øyenvitne» som skulle vært vist i disse tider var en spennende erfaring. Jeg likte godt rollen min i den, men det kan jeg ikke si særlig mer om siden hele serien er utsatt til høsten. Film kunne jeg gjerne gjort mer av. Gjerne en utenlandsk også dersom sjansen byr seg og historien er god og interessant.

– Men akkurat nå er det teater- og ikke film som gjelder. Vi har det artig med Statsteatret og får kanskje anledning til å vise frem et av stykkene våre i New York også på 17. mai neste år, forteller Per Kjerstad.

Artikkeltags