I dag er det 70 år siden skipet «Carl Arp» la til kai i Narvik. Om bord var 1850 tvangsevakuerte finnmarkinger. Hundrevis av dem syke – 25 døde.
– Alt som skjedde har vært en fortiet historie. «Carl Arp» er bare en parentes av alt det grusomme som skjedde i Finnmark under krigen.
Det sier Olav Sørensen. Hele familien hans på morssiden, der blant moren (da 14 år), hennes søsken og hennes foreldre, var på skipet som ble sendt til Narvik. Derfor har han engasjert seg i historien, selv om det aldri var noe familien ville prate om.
Fortrengte det
Han forteller at tvangsflyttingen ikke ble nevnt i hjemmet under barndommen hans.
– Da jeg som liten spurte min mor om hun kunne fortelle om det sa hun konstant nei.
– Vi hadde et veldig åpent hjem, men krigen var noe av det eneste vi ikke kunne snakke om.
Etter hvert som jeg ble eldre spurte jeg igjen «mamma, kan du ikke fortelle litt om det som skjedde?». Da fikk jeg til svar «Olav, om jeg skal bevare vett og forstand kan jeg ikke prate om det».
– Hun prøvde rett og slett å fortrenge det, så jeg lot det ligge, sier han og legger til;
– Det er klart, når de var nesten 2000 flyktninger om bord, i tillegg til diverse andre mennesker og våpen, så var det en forferdelig tur.
Ble tatt hånd om i Narvik
Moren og resten av familien ble først sendt fra Porsanger til Narvik som lå i ruiner.
– Selv om ikke folk i Narvik hadde så mye å tilby der ble flyktningene tatt godt imot, fikk mat og fikk dusje.
Etter et par dager i Narvik ble familien sendt med «Stella Polaris» til Mosjøen. Videre ble de fraktet til Skolleborg i Kongsberg kommune før de ble sendt videre sørover igjen. De havnet de på en stor gård hvor de måtte rydde og vaske.
Det var noe av det eneste moren fortalte til Olav.
Måtte bygge nytt hus
Etter frigjøringen i 1945 flyttet moren og hennes familie tilbake til Kiberg i Finnmark.
Der fikk de seg en ny overraskelse.
Tyskerne hadde ikke hatt tid til å brenne ned huset deres, men de kunne fortsatt ikke bo der. En annen familie hadde nemlig flyttet inn der, og nektet å flytte ut.
Derfor måtte familien bygge seg et nytt hjem.
Moren døde 78 år gammel.
Krigshelter
Etter krigen fikk mange nordmenn status som krigshelter.
– Men det er mange som ikke har fått det. Og jeg mener hele finnmarks befolkning er krigshelter. Både de som ble evakuert, de som kom tilbake, og de som gjemte seg.
Olav flyttet til Narvik i 1974.
I voksen alder begynte han å sette seg inn i krigshistorien i Norge, særlig tvangsevakueringen i Finnmark.
Han har også reist et minnemerke til minne om de omkomne.
16 av de 25 døde ligger begravd i Narvik.
Olav forteller at gravene ikke ble tatt vare på fordi pårørende enten er døde eller bor i andre land.
– Blir de ikke tatt vare på blir de jo etter hvert fjernet, noe som igjen gjør at de blir glemt.
Derfor bestemt Olav seg i 2008 for å sette opp en minnebauta for dem som omkom om bord i «Carl Arp». Høsten 2012 sto den klar.
Flyktninger i eget land
Olav forteller at han ofte tenker på krigen og hvordan moren hadde det.
– Særlig når jeg ser på TV om flyktninger fra Midtøsten, med en bylt under armen. Da tenker jeg på hvordan finnmarkingene hadde det. Det var samme, og verre, forhold der, sier han og legger til;
– Det er ikke sånn at jeg sliter, men det har satt et spor i meg.
– Må opplyses om
Sørensen mener det nå, 70 år etter, er på tide at nordmenn blir kjent med landets historie.
– Det er veldig viktig at man kjenner krigshistorien sin, og jeg mener det bør bli pensum i historiefagene nasjonalt.
– Det er også viktig at våre etterkommere får vite om at vi har vært flyktninger i vårt eget land.