Måtte vise foreldre guttens grav

Artikkelen er over 12 år gammel

I morgen er det nøyaktig 20 år siden dagen da Vassdalen for alltid ble knyttet til en av de verste hendelsene i norsk forsvarshistorie i fredstid. Snøskredet var voldsomt og kom med en drepende kraft. 16 unge menn mistet livet.

DEL

- Møtet med et foreldrepar oppe i infernoet i Vassdalen før leteaksjonen var avsluttet, satte hele tragedien i et perspektiv for meg.

Det sier politiførstebetjent Baard Mikalsen som var skadestedsleder sammen med sin kollega Kai Dalsbø da ulykken rammet for 20 år siden.

Han var betjent på daværende Ankenes lensmannskontor da det ble varslet «Bulldog» fra Forsvaret onsdag 5. mars.

Alarmen som kom inn til politistasjonen klokka 14.09 gikk ut på at 30 infanterisoldater var blitt tatt av ras, og Mikalsen sammen med Kai Dalsbø fra Narvik politistasjon, var blant de første som ble fløyet inn i det kaoset som hersket med uvær, voldsomme snømengder og mange soldater begravet i raset.

Allerede to dager før hadde han vært med og berget en kollega som var blitt tatt av snøras i Bjerkviksvingene.

– Vi visste at rasfaren var overhengende, og det lokale redningsapparatet var allerede aktivisert, sier han. Derfor kunne en relativt stor innsatsstyrke mobiliseres på kort tid, og med 20.000 soldater på øvelse i området, var også et betydelig antall helikoptre tilgjengelige på kort tid.

– De gjorde at det var stor kapasitet på inn- og uttransporten av mannskaper til rasområdet.

– Tilfeldigvis hadde to andre polititjenestemenn, Per Arne Ludvigsen og Morten Stamland, kjørt til Bjerkvik i et annet oppdrag tidligere på dagen. De tok kontakt med en militær avdeling, ble fløyet inn og var de som først startet arbeidet med å organisere letearbeidet, forteller han.

Men i kulingen og minus 25 grader, og et radiosamband som knapt fungerte, ble redningsaksjonen særdeles utfordrende. Og Mikalsen priser seg i dag lykkelig for at ikke enda flere kom til skade eller omkom i forbindelse med selve redningsoperasjonen.

Selv ble han nærmest i desperasjon fraktet opp til en fjelltopp ved Leigas med en reléstasjon, for å forsøke å få opprettet samband slik at nødvendig redningsutstyr og telt til mannskapene kunne bli fløyet inn. Det endte med at heller ikke han fikk kontakt med omverdenen, og dårlig kledd som han var, fryktet han at han ikke skulle bli hentet tidsnok; at han skulle omkomme på fjellet.

Heldigvis fikk han kontakt med en kollega i Bardu på radioen før batteriene flatet ut, og ba om at han måtte bli hentet umiddelbart fordi han hadde store problemer: Mørket var på anmarsj og vinden var så sterk at han ble blåst over ende flere ganger.

– Jeg begynte virkelig å tvile på om jeg ville makte det særlig mye lenger, sier han og legger til:

– Det var galimatias en del av det som skjedde, men alt ble gjort i forsøket på å redde så mange liv som mulig.

Også helikopterpilotene fløy delvis på grensa over det som var tillatt for å få skadde ut og letemannskaper inn.

– Det er noe som jeg har fått bekreftet i ettertid, sier Mikalsen. Likevel ble også letemannskapene isolert der inne den første natta uten samband og fordi vinden blåste ytterligere opp.

Med ett av helikopterne kom også et foreldrepar fra Tønsberg som var blitt fløyet inn – stikk i strid med alle reglement og alle sikkerhetsbestemmelser, og uten at skadestedsledelsen var informert.

– Det var brigadesjefen selv som hadde beordret helikopteret med de to inn i Vassdalen etter at de ikke hadde fått kontakt med Forsvaret slik at de kunne få beskjed om sønnen deres var i live eller ikke. Dermed hadde de satt seg på flyet og reist nordover. Og det kom dermed helt uventet da de ankom ulykkesstedet der det fortsatt var overhengende rasfare. På det tidspunktet var de tre siste soldatene ennå ikke funnet.

Mikalsen sier at han ble svært forbauset over å plutselig stå ansikt til ansikt med foreldrene. Da hadde han vært i rasområdet helt siden onsdag ettermiddag, hadde hatt en pause fra torsdag ettermiddag til fredag morgen da han avløste sin kollega Kai Dalsbø som skadestedsleder.

– Det oppsto en meget anspent og beklemt situasjon, sier politimannen når han beskriver møtet med foreldreparet. Det de ikke visste, var at sønnen deres – som var omkommet – akkurat var blitt gravet fram fra raset, og at helikopteret med den døde soldaten hadde tatt av fra skredområdet omtrent i samme øyeblikk som deres hadde landet.

Etterhvert fikk Mikalsen en samtale med paret, og han beskriver møtet som en følelsesmessig sterk opplevelse.

– Den episoden glemmer jeg aldri! sier han.

Som skadestedsleder var det han som måtte fortelle dem at sønnen deres, Øyvind Tønnes, var funnet omkommet like før de ankom. De to ble tatt med bort til raset der han var blitt funnet. En lege som var til stede beskrev det som hadde skjedd på en – ifølge Mikalsen – god og korrekt møte for de to. Blant annet var de sørgende foreldrene svært opptatt av om sønnen hadde lidd før han døde, men fikk til vite at han måtte ha omkommet umiddelbart da raset kom.

Obduksjonsrapportene bekreftet senere at alle som omkom i raset, døde umiddelbart.

– I den prekære situasjonen tok vi oss av oss foreldreparet så godt som vi kunne. Og det var nettopp møtet med dem fikk meg til å forstå omfanget av tragedien; det satte det hele inn i et perspektiv, og da kom tårene også for min del, sier han.

På spørsmål om hva Vassdalen betyr for ham i dag, svarer han:

– Vassdalen har merket meg for livet. Det å være vitne til at 16 unge liv gikk tapt på den måten var nesten ufattelig da vi sto midt oppi det og arbeidet nærmest mekanisk med redningsarbeidet. I etterid har man jo gjort seg sine refleksjoner – og særlig om de mange pårørende som må slite for bestandig med det å ha mistet noen av sine.

Artikkeltags