En flyplass som ble lagt ned – selv om Hålogalandsbrua langt fra var ferdig. En bytunnell som ikke kom – selv om det lå i kortene med den økte trafikken og byggingen av nevnte bru skulle få den på plass. En kommunesammenslåing hvor Ofoten ikke ble samlet – selv om politikerne hadde fått inntrykk av at det skulle skje. Et fakultet som man i Tromsø med et pennestrøk ønsker å fjerne fra Narvik. En jernbane som likevel ikke planlegges med dobbeltspor.

Dette har vært melodien i Narvik denne våren. Arge leserbrev har blitt sendt. konspirasjonsteorier er blitt lansert. Og det har rydd kjeft i alle retninger. Men alle disse avgjørelsene har en ting til felles. Det er bygd forventninger lokalt, som ikke er forankret med forpliktende avtaler nasjonalt. Og som en liten by, i utkanten av et langstrakt fylke, i en politisk svak landsdel, er det ikke akkurat mye kjøttvekt som slenges på bordet. Og da taper man. Gang på gang på gang.

Sykehusvedtaket er ved første øyekast positivt for Narvik. Det som for et par måneder siden hadde ganske dårlige odds, har blitt vendt til en innstilling som sikrer både fødeavdeling og medisinsk beredskap. At deler av gastrokirurgien falt bort er ikke bra. Men det er heller ingen krise. – Det som nå er vedtatt betyr ikke en nedbygging, men helt klart en utvikling av sykehuset, konkluderer en både etterrettelig og nøktern Bjørn Bremer fra Sykehusalliansen.

Og han har på mange måter rett. Samtidig er det absolutt ingen grunn til å slå seg til ro. I likhet med tunneler, jernbaner og flyplasser som forsvant, har også sykehus-saken mangler som per dags dato kan sende det rett tilbake til steinalderen. Altså dit hvor selv det minste akuttilfelle må sendes over to vindutsatte bruer og en fjellovergang til Harstad.

Problemet til Narvik er todelt. Det er et alvorlig smutthull i innstillingen. Og det setter sykehusets aller største fiende i en posisjon hvor det vil være nesten latterlig enkelt å smelle av en bombe som vil legge sykehuset i grus for alltid.

For det første. Narvik har riktignok fått det som man vil. Fødeavdeling og akuttberedskap skal bestå. Men legg merke til: HVIS man lykkes med rekrutteringen. Denne formuleringen setter en kniv på Narviks strupe. Få til rekruttering. Eller bygg ned.

Den rekrutteringen er svært krevende i utgangspunkt. I en verden hvor stadig mer av kirurgien spesialiseres, er det ikke enkelt for noen små sykehus å oppfylle stadig strengere krav. Dette gjelder for Narvik, for Harstad, for Stokmarknes, for Gravdal og alle andre småsykehus. Men per nå så uendelig mye vanskeligere for Narvik.

For knviven på strupen holdes akkurat nå av klinikksjef Arthur Revhaug. Mannen med ansvar for UNNs kirurgi-, kreft- og kvinnehelseklinikk kom ut av hiet og brukte UNNs høringsrunde til å skrive Narvik sykehus nekrolog. Hvor fristende vil det være for en gynekolog å søke seg til Narvik – når man kun har fått tilliten som akuttsykehus på prøve. Og sjefen har vært tydelig på at han slett ikke ønsker deg på plass.

LES NEKROLOGEN HER: Her kan du lese uttalelsene fra klinikksjefen

Derfor er det så ekstremt viktig nå å forfølge vedtaket helt hjem. Det vil si at denne «prøvetiden» må fjernes. UNN må få en tydelig bestilling: gynekologer skal på plass. Koste hva det koste vil. Dette må også hele UNN-ledelsen helhjertet følge. Og hvis ikke de brenner for dette – har de heller ingen ting i en slik rolle å gjøre. Til det er skjebnen til et helt sykehus, langt viktigere enn interne posisjoner i et av verdens minste universitetssykehus.

Som leder har man en plikt å følge opp styrets instrukser. Kanskje har Arthur Revhaug integritet og styrke nok til å skifte standpunkt. Men han vil ha en voldsom jobb med å overbevise egen organisasjon om at rekrutteringsprosessen er noe han vil brenne for. Når han har absolutt alt å vinne på at den ikke skal lykkes i det hele tatt.

Fra Bent Høie lanserte sin dødsliste – hvor Narvik og fire andre lokalsykehus ble presentert som mulige å fjerne akuttberedskap på, har man fra Narvik gjort en svært god jobb. Politikere har kjempet på tvers av partigrenser. Næringslivet og kommunene finansierte opp Sykehusalliansen. Og aktivistene i Sykehusaksjonen har stått i sin innbitte kamp. Takk til alle!

Så langt er vi nesten ved målet. Og selv om vi ser målsnøret og føler oss trygge på seier, har nær historie definitivt lært oss at det ikke er over før det over.

God helg!