Et tvangs-ekteskap er det uansett

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

NTNU sa nei. Rektor Arne Erik Holdø ble skuffet. Det er ikke vanskelig å forstå. Men når man leser «stemningsrapporter» fra styremøtet i NTNU, hvor fusjonen med de små høgskolene ble trumfet igjennom med knapt flertall, er det kanskje like greit at Narvik ikke ble med.
Det er aldri enkelt å flytte inn et sted der man ikke er velkommen. Og de ansattes representanter i NTNU-styret var sterkt imot fusjonen. Argumentasjonen var blant annet at det ikke fulgte penger med. Det er ikke vanskelig å lese mellom linjene at det kan bli kniving om budsjettene i årene framover, og at de som det ikke fulgte noen medgift med, kan få svi for det.

Kampen om Høgskolen i Narvik (HiN) havnet raskt på det som dessverre er blitt en tradisjonell slagmark i Nord-Norge, nemlig striden mellom Tromsø og Bodø. At den ble lempet over dit, kan vi takke en utdanningsminister fra Høyre for. Regjeringspartiene har, ved siden av sin intense iver for å selge statlige verdier til private, også en forkjærlighet for sentralisering.
Høgskolene var for små. Teorien synes å være at bare institusjoner blir svære nok, er de liv laga. Historien har imidlertid gang på gang vist at organisasjoner verken blir bedre, eller billigere i drift, om man bare får dannet svære giganter ut av flere små enheter. Stordriftsfordeler er noe av det mest oppskrytte som fins.

Tvangsekteskap blir det uansett for Høgskolen i Narvik. Av to ektefeller man egentlig ikke ville ha, har man valgt den mest spiselige. Medgiften er eget fakultet og realfagslærer-utdanning, kontra 50 millioner kroner. Det siste var det Nordland fylkeskommune som lokket med, om man bare valgte Bodø.
Dette fikk Høyres Paul Rosenmeyer til å tordne mot fylkesrådet. Han mener, og har selvfølgelig et godt poeng, at hvis man har HiNs ve og vel i tankene, burde pengene komme uansett. Er det nordnorsk ingeniørutdanning som skal tilgodeses, eller er det Universitetet i Nordland?
Men disse 50 millionene kan ha hatt sin effekt. UiT så seg nemlig nødt til å by på noe de også. I en pressemelding skriver rektor Anne Husebekk at de foreslår at et samlet ingeniørvitenskapelig fagmiljø skal ledes fra Narvik, som får fakultetsstatus som Nord-Norges teknologiske høgskole. Videreføring og forsterkning av teknologiutdanning og forskning, ligger også i løftet fra UiT.

Rent faglig er det, når tingene ble som de ble, ganske innlysende at UiT er det rette valget. Høgskolestyret har hatt saken oppe to ganger, og i begge tilfellene kom Tromsø bedre ut enn Bodø.

Et avstemningsresultat på 10–1 sier sitt. Men valget sto altså mellom to partnere man i utgangspunktet ikke ville ha. Årsaken til det er ganske enkel: en grunnleggende mistillit til de to fylkeshovedstedene og deres manglende vilje til å se andre enn seg selv. Et eksempel er sykehuset i Narvik. Det ble elendig ivaretatt da Hålogalandssykehuset styrte det. Da UNN tok over var sykehuset i realiteten kondemnabelt. Investeringer ble iverksatt, og Tromsø sto plutselig høyt i kurs i Narvik. Mange snakket om at fylkesgrensen måtte flyttes lenger sør, men pipa fikk en annen lyd da saken om Arktisk senter kom på dagsordenen. Det skulle være et samarbeidsprosjekt og en desentralisert modell. Men «noen» endret premissene underveis, og da «måtte» det bli sånn at bare UiT kunne få det. At det skapes mistillit av en slik prosess, trenger man ingen akademisk grad for å forstå.
Det gamle «slaget om Nord-Norge» har foreløpig endt her i Narvik. Men det er nok – dessverre for landsdelen – bare foreløpig.
God helg!

Artikkeltags