For 2 år siden innførte Norge nytt læreplanverk i hele skolen, LK20. Det er en grunnleggende og omfattende reform som utdyper den nye Opplæringsloven, med ny Overordnet del og nye læreplaner i fagene. Hovedmålet er ikke bare å sørge for kunnskaper, men at elevene våre skal skaffe seg mer varig og anvendbar kompetanse (kunnskaper og ferdigheter), større vekt på verdier og å se fagene mer i sammenheng. På den måten vil vi få en opplæring mer i tråd med de utfordringene samfunnet står overfor framover.

For å få til dette må vi lærere få elevene til å jobbe mer utforskende og dyptgående, for slik å skaffe seg kunnskaper og innsikt, som de så kan anvende til å danne seg varig kompetanse mer i tråd med det samfunnet etterspør.

Da er det direkte destruktivt at mange elever i hele Norge, men mest i utkantkommunene i Nord-Norge, mangler læremidler som er tilpasset denne nye opplæringen. Det er altså elevene det går utover, og det skapes større skiller mellom utkant og sentrum i hva barn og unge blir utrustet med.

De siste årene har vi opplevd at mange skoleeiere og ledere ikke har satt seg inn i og tatt i bruk det nye læreplanverket, eller har gjort det bare delvis. Det siste er at mange kommuner heller ikke har skaffet læremidler (digitale ressurser og fysisk lærebok) som er tilpasset reformen. Det er å svikte elevene, og det er å sette framtidsmulighetene på spill i sin kommune.

Dette kommer fram i mange medieoppslag det siste halvåret, og Utdanningsforbundet Nordland har gjort flere kartlegginger i kommunene og i fylkeskommunen som viser det samme.

Årsakene er mange, men i hovedsak skyldes det dårlig økonomi, for lite støttemidler fra staten, at forlagene ikke har utviklet nye læremidler og at mange i for liten grad involverer lærerne i disse prosessene.

Kommuneøkonomien varierer mye, og mange har i det siste hatt en tendens til å skal bygge opp fond til ulike formål, i stedet for å få dekket viktige behov for innbyggerne. Som vanlig er det de små utkantkommunene som er verst stilt, og der det går mest utover elevene.

Når så staten stiller med støttemidler for å få effektuert reformen, så er det med skarve 164 kr pr elev. Det ser jo alle er forsvinnende lite når det skal skaffes både fysiske og digitale læremidler. Staten inviterer til spleiselag med kommunene, som vanlig, men fordelingen er lite broderlig, for å si det mildt.

Forlagene er i gullrush når det kommer nye reformer i skoleverket. Det er da helt uforståelig at de er så dårlig forberedt som de åpenbart er. For mange fag i både grunnskolen og videregående er det umulig å oppdrive lærebøker tilpasset LK20, og mange av de som foreligger, er svært lite endret, som gjør at noen blir «lurt» til å kjøpe det de tror er en fornyelse. Så loves det digitale plattformer og ressurser til stadig høyere priser, men som viser seg å være svært mangelfulle og utilfredsstillende, og det gjelder ennå etter to år. På denne bakgrunnen er det litt forståelig at mange skoler avventer innkjøpene, eller velger bare digitale løsninger, men det er nok ikke hele forklaringen.

Involvering av lærere og tillitsvalgte er svært viktig når det skal skaffes nye læremidler, og særlig hvis man skal endre på hva slags type læremidler man skal ha. Ved slik større endringer skal alltid tillitsvalgte tas med i partssamarbeid slik det er regulert i Hovedavtalen. Det burde være en selvfølge at lærerne som kollegium, som fagpersoner og som utøverne i klasserommet skal være med på å bestemme en så viktig del av deres rolle og yrkesutøvelse.

I vår kartlegging i Nordland er det tydelig at flere kommuner har oversett lærerne og de tillitsvalgte i så viktige vurderinger som valg av læremidler er for elevenes opplæring. Det er altså brudd på Hovedavtalen og det er brudd på Opplæringslovens presiseringer i Læreplanverkets Overordnet del:

«Skoleeiere, ledere og lærere har et felles ansvar for å legge til rette for god utvikling i skolen i samsvar med hele læreplanverket. Læreren er avgjørende for at elevene blir motivert til god læring og utvikling……. Lærere og ledere utvikler seg best med dialog og samhandling i et profesjonelt fellesskap med kollegaer. Lærere skal utøve skjønn i komplekse spørsmål, og det utvikles og utøves individuelt og sammen med andre. Læreren må ha aksept og rom for å bruke sin vurderingsevne og profesjonelle skjønn. Lederne må skape strukturer og arenaer for samarbeid,………… for å utvikle en delings- og læringskultur – et tolknings- og praksisfellesskap. Det er i det daglige møtet mellom lærer og elev at skolens brede formål blir realisert. Hva som er elevens beste, er kjernespørsmålet i all opplæring,………..»

Forholdene er klart best i videregående skole. Her er det mer styring fra lærerne om valg av læremidler, sammen med ledelsen og delvis tillitsvalgte, og det finnes midler i større grad. Det fungerer bra i mange primærkommuner også, men her er det som sagt store forskjeller.

I våre undersøkelser kommer det klart fram at de fleste lærerne ønsker en kombinasjon av fysisk lærebok og digitale ressurser. Likevel har altså mange kommuner valgt bare digitale læremidler, og vi har hørt mange skrekkhistorier om hvor dårlig dette fungerer: Skolene har ikke nettkapasitet nok, elevene får ikke ha med seg det digitale utstyret hjem og derfor ikke kan gjøre lekser eller få hjelp av foreldrene, foreldrene har ikke og får ikke tilgang til det elevene holder på med oppe i en eller annen sky, de digitale ressursene er mangelfulle og lite tilpasset alder og læreplaner, og barna blir trøtte, slitne og leie av all skjermbruken.

Lærerens metodefrihet, profesjonelle skjønn og gode dialog med elevene er altså helt nødvendig for å få til god opplæring. Med å veksle mellom papirbok og digitale ressurser er det læreren sammen med elevene som har styring og kontroll på læringsprosessene, men med heldigitale løsninger er det teknologien som har styringen. Slik er det med all teknologisk utvikling hvis den skal være til nytte og det gode; mennesket må styre teknologien, og ikke omvendt. Det er ganske enkel lærdom som fort forsvinner i digital begeistring, lettvinte løsninger og besparing i kommuneøkonomien.

Nå er det viktig før neste skoleår at skoleeier legger forholdene til rette for at ledelse, tillitsvalgte og lærerkollegiet i lag, det skolebaserte profesjonsfellesskapet, kan evaluere det som har foregått de siste to skoleårene, lage gode prosesser for å være bedre rustet til nytt skoleår og sørge for økonomi til å skaffe det dette fellesskapet ønsker. Alt til det beste for elevene.

Så ber vi Statsforvalterne ta sin tilsynsmyndighet mer på alvor og følge opp de kommunene som svikter mest. For der ligger ansvaret for at vi som utkantfylker i Nord-Norge skal unngå å komme enda mer i bakleksa med å gi våre barn og unge en bedre opplæring og utrustning for å møte framtida.

Utdanningsforbundet Nordland

v/ styremedlem Idar Notøy