«Jeg følte meg helt hjelpeløs da jeg ble dratt nedover av snøen. Det føltes som jeg druknet, og nese og munn ble fullstendig pakket med snø. Med noen sekunders mellomrom klarte jeg å kaste meg nok rundt til å ta et kort gisp med luft, men jeg fikk bare så vidt pustet gjennom en munn full av snø. Flere ganger klarte jeg å få hendene opp til ansiktet og få vekk snø fra munnen, men så ble jeg igjen bare begravd eller truffet av mer snø».

Beskrivelsen er fra Calvin Shackleton. Den erfarne frikjøreren og fjellklatreren beskriver nå, med sine egne ord, sin fryktelige opplevelse i Malangen søndag. Like før han nådde toppen av en renne mellom Blåruttinden og Leirbakktinden, ble han og de fire andre skikjørerne i turfølget tatt av skred. De ble kastet flere hundre meter ned fjellsiden.

Shackleton fikk selv skader, men er nå på bedringens vei.

Mandag kveld ble han utskrevet fra Universitetssykehuset Nord-Norge, og han er tilbake i sitt hjem i Tromsø.

Han har gitt Nordlys tillatelse til å gjengi sin versjon av det som skjedde søndag. Han er mest opptatt av å få roset både helsepersonell, familie, venner og det øvrige tromsøsamfunnet for hjelpen de har bidratt med.

«Først og fremst vil jeg bare si at jeg er full av takknemlighet for den støtten jeg har følt fra samfunnet rundt meg etter ulykken. Redningsmannskapene og helsepersonell på sykehuset har vært fantastiske, og jeg har den største respekt for deres arbeid. Jeg vil alltid være takknemlig overfor alle som har vært involvert i ulykken: skikjørerne som hjalp oss først på stedet, redningstjenesten, ambulansemannskaper, UNN-ansatte, venner, familie og Tromsø-samfunnet har alle hatt en rolle i å hjelpe de som er berørt av denne fryktelige situasjonen», skriver Shackleton.

Sammen med tre av de andre i turfølget på fem, som alle ble tatt i skredet søndag, har han formet en felles uttalelse for å uttrykke takk til alle som har hjulpet dem. Her kan du lese uttalelsen i sin helhet:

«Alt skjedde så fort»

Shackleton forklarer at avgjørelsen om å dra på tur til Malangen på søndag aldri føltes som uforsvarlig. Han setter pris på at andre, erfarne skikjørere har uttrykt at også de hadde vurdert tur til samme sted akkurat denne dagen.

«Vi er fem kompetente frikjørere og har flere år med erfaring i å bruke fantastiske verktøy for å trygt planlegge fjellturer, som Varsom, RegObs, norgeskart og Yr.no», påpeker Shackleton, som til daglig er forsker i glasiologi i Tromsø.

«Min personlige vurdering da vi var på vei opp fjellet, var at snøen var stabil. Diskusjonen innad i gruppa gikk ut på det samme. Nede ved havet og på vei opp fjellet, var det minimalt med vind. Fra mitt ståsted var det ingen faresignaler før vi var nesten på toppen. Da tok vinden seg plutselig opp og det begynte å blåse inn snø fra siden. Løssnø begynte å flyte nedover skråningen ovenfra».

Skredet har nå gått. Og nå ble situasjonen raskt dramatisk.

«Den første bølgen av snø som kom flytende nedover, ble mer intens. Jeg kunne høre den dundrende lyden av snø bli høyere bare sekunder før jeg selv ble tatt. Jeg forsto ikke fareomfanget før jeg allerede ble dratt nedover fjellsiden. Alt skjedde så fort».

Det neste han beskriver er kampen for å få puste. Hvordan han forsøkte å kjempe bort snøen fra munnen, de desperate forsøkene på å få luft.

«Jeg vekslet mellom å flyte nedover med hodet og føttene først, bli begravd av snø og dratt opp til overflaten. Jeg så ingenting bortsett fra i hvilken retning lyset kom fra, trolig fordi øynene mine stadig ble fylt med snø. Hele tiden var jeg klar over det faktum at jeg var omgitt av spisse fjell på begge sider. Jeg ventet stadig på at jeg skulle treffe noe, eller bli smadret mot steinene når som helst. Min hovedtanke var å prøve å beholde beina først, så de kunne ta unna den største smellen når jeg traff.

Pusteproblemer

Til slutt sakket skredet farten, forklarer Shackleton. Heldigvis var han ikke begravd langt ned i snøen. Han kom seg ut.

«Jeg kunne ikke se noe på en stund. Bare det å skille mellom lys og mørke var vanskelig. Til slutt kunne jeg se igjen, og mens jeg begynte å se meg rundt ringte jeg kona og ba henne om å ringe etter redningsmannskaper. Jeg gjorde det på instinkt, jeg tenkte jeg ikke hadde tid å ringe de selv for å forklare hvor vi var. Jeg måtte lete etter de andre».

«Jeg spyttet ut blod noen ganger også, mulig fordi jeg bet meg i tungen mens jeg var i skredet. Ryggsekken var åpen og splitboardet var revet av meg. Utstyr var spredd utover hele fjellet. Jeg var fylt med adrenalin og innså ikke før senere at jeg også var ganske så skadet».

I nøyaktig hvilken rekkefølge ting skjedde i, er ikke så enkelt å huske, sier Shackleton. Han husker at han så to personer og ropte til dem.

«Jeg kunne se at minst to responderte og jeg ba dem om å skru av skredsøkerne og vifte med armene dersom de var ok. Jeg begynte å gå nedover og søke etter signal. Jeg fant et signal og fulgte det».

Shackleton merket nå at han var skadet. Hans høyre skulder fungerte ikke og han slet med å få ut spade og utstyr fra sekken. Han klarte imidlertid å begynne å søke i skredet. Han så en person og kom seg bort til ham.

«Han var ikke fullstendig begravd, men lå delvis begravd med hodet først nedover skråningen. Jeg dro ham ut og fikk snudd ham så han ikke var opp ned. Jeg så at han hadde problemer med å puste, så jeg fikk fingrene inn i munnen hans og forsøkte å få ut snø for å frigjøre luftveiene. Han bet meg på fingrene flere ganger mens jeg gjorde dette».

«Deretter fikk jeg lagt ham i en vinkel som gjorde at han fikk puste. Jeg strøk ham på ryggen og forsikret ham om at vi kom oss ut av dette, og at han kom til å klare seg».

Takker for støtten

Da Shackleton var sikker på at turkompisen pustet, tok han avgjørelsen om å lete etter sistemann i gruppa, som han trodde var begravet snøen.

Det viste seg senere at han var lenger oppe i skredet og ikke hadde blitt dratt like langt ned som de andre.

Samtidig fikk Shackleton øye på en annen gruppe skikjørere, det som viste seg å være Krister Kopala, Thea Øvregård Røhme og Eivind Aanensen. Han ropte etter hjelp.

«Nå var jeg i ferd med å miste evnen til å kontrollere kroppen. Jeg begynte å snuble rundt og klarte ikke å holde meg oppreist. Jeg tror også jeg var litt forvirret, fordi jeg fortsatte å rope etter hjelp og kunne ikke forstå om de hadde skjønt alvoret, på tross av at de kom gående mot oss så fort de kunne».

Shackleton forklarer hvordan den tilkomne turgruppa hjalp både ham og resten av de skredtatte. Samtidig begynte han å merke hvor skadet han var. Han begynte å skjelve ukontrollert og kjente også hvor kald han var.

Helikopteret kom til skredet og fikk tatt med seg de mest alvorlig skadde. Etter hvert ble også Shackleton hentet med helikopter. Han sitter igjen med en enorm takknemlighet til redningsmannskapene.

«Jeg vil komme meg etter de fysiske skadene. Fortsatt prøver jeg å takle traumet etter ulykken, hvor jeg spør meg selv om jeg gjorde de rette tingene, om jeg gjorde nok og skyldfølelsen over ikke å ha innsett faren tidligere. Jeg antar at det er en ganske vanlig ting å gjøre etter en slik ulykke».

«Jeg ønsker igjen å takke alle for støtten. Det betyr alt for meg. Jeg er så stolt over å være en del av tromsømiljøet».