Elisabeth Románs minneord etter Eva Opshaug

Av
DEL

Eva Opshaug er ikke mer. Min gode venninne gjennom snart 50 år døde på Narvik Sykehus 18. desember.

Jeg ble kjent med Eva høsten 1968 da hun kom til Bergen for å studere. Hun begynte med forberedende og kjemi, men skiftet fort over til jussen. Dette valget skulle komme til å bety alt for hennes senere yrkesvalg og engasjement.

I Bergen opplevde vi sammen det å være unge jenter som studerte langt hjemmefra. Vi delte gleder og sorger, leste, tok våre eksamener og levde et godt studieliv sammen med «Narvik-gjenget». Vi ble begge mor mens vi studerte - Eva ett år før meg, så hun trillet sportsvogn og jeg trillet bagvogn i Bergen.

Etter endt studietid skiltes våre veier for noen år selv om vi hele tiden holdt kontakten. Eva flyttet tilbake til Narvik. Hun arbeidet en periode sammen med faren, Ole Opshaug som advokatfullmektig. Deretter fikk hun jobb som kontorsjef på Teknisk Etat i Narvik kommune, for til slutt å ende opp som kontorsjef, og senere direktør på Høgskolen i Narvik. Der ble vi senere gjenforent også som kollegaer da jeg flyttet tilbake til Narvik i 1992.

Etter at Eva kom tilbake til Narvik ble hun «fanget inn i politikken». Hun var hele tiden sosialist på APs venstre side. Hun fortalte om da hun stod på fortauet og fulgte et 1.mai-tog og ble oppfordret til å gå med. Etter hvert ble det kommunestyre, varaordførerverv og en rekke verv i AP.

Både i politikken og jobben i Narvik var Eva en som aldri takket nei til utfordringer. I en lang periode var hun med i Reidar Websters

stab som Riksmeglingsmann og meglet i mange store saker.

Hun var i mange år medlem av Markedsrådet, og fram til sin død var hun med i flere nasjonale utvalg.

Lokalt var hun en av initiativtakerne for «Krisesenteret for Kvinner» i Narvik og ikke minst «Sykehusaksjonen» for å bevare fødeavdeling og akuttkirurgi på Narvik Sykehus.

Eva gikk over i en faglig stilling på HiN etter noen år i administrativ stilling. Hun ble tilknyttet videreutdanningen i økonomi, men underviste også i juridiske fag på bachelori sSykepleie. Inn i mellom tok hun videreutdanning - en masterutdanning i innovasjon. Eva var en dyktig pedagog. Studentene skrøt av undervisningen hennes. Hun var klar, grundig og «to the point».

Vi diskuterte mye - politikk og litteratur. Vi frustrerte oss over det dårlige stortingsvalget til AP høsten 2017 og Støres manglende distriktspolitikk og interesse for Nord-Norge i valgkampen, som jo førte til tap av flere AP-mandater i de tre nordligste fylkene.

Som venn var hun unik. Oppmerksom, støttende, utadvendt og glad – dette til tross for mye sykdom ettersom hun fikk diabetes allerede som 17 åring. Hun måtte de siste årene amputere begge ben under knærne, men lærte seg å gå med proteser - også i trapper. Hennes stahet og styrke kom godt med i vanskelige tider. Hun hadde en enorm vilje til å klare seg selv og komme seg videre. Til slutt sa kroppen stopp.

Nå er hun borte. Det er så tomt. Jeg sørger slik alle som sto Eva nær også gjør. Vi ga hverandre en liten julegave hvert år. Den fra henne ligger her på bordet. Jeg rakk aldri å levere henne min før hun ble innlagt på Narvik Sykehus.

Tankene mine går til Marthe og Alexander. Dere hadde en unik mamma. Fred med hennes minne.

Narvik 22. Desember. Elisabeth Román

Artikkeltags