SV og Arbeiderpartiet ønsker en diskusjon om semantikk. Det er forståelig, for å diskutere saken er ubehagelig.

I et innlegg i Fremover den 25.april, skriver jeg under overskriften «Nei til monsterbarnehager!» om barrierer mot aktive bygdesamfunn, bolyst, og trygge arbeidsplasser i en viktig offentlig sektor. I sitt motinnlegg den 26.april ønsker SV og Arbeiderpartiet å fokusere på begrepet monsterbarnehage. I forsøket på å avlede debatten prøver de seg på kreativ tallbruk. Men tallene de presenterer står seg ikke. Dersom for eksempel Skistua Barnehage reelt skulle hatt plass til 108 barn, måtte samtlige være 3 år og eldre. På småbarnsavdelinger er maksantallet 9, ikke 18. Og er det ikke også sånn, at Skistua bare drifter med 4 av 6 avdelinger åpne? I henhold til normert beregningsmetode vil det reelle tallet i Skistua ligge på omkring 54 barn, altså halvparten av det tallet SV og AP trekker frem. En barnehage som dimensjoneres for 90 barn eller flere, ser ut til å bli betydelig større enn de barnehagene vi er kjent med i Narvik i dag.

Når SV og AP avviser henvisningen til forskning som er gjort på feltet, avviser de på samme tid et av de gjennomgående viktigste funnene i forskningen: Foreldre foretrekker mindre barnehager. Desentraliserte nærbarnehager er et konkurransefortrinn i kampen om etablerere, og en forutsetning for aktive lokalsamfunn i både bygd og by. Når det gjøres et poeng av at kommunestyret hverken har vedtatt driftsform eller avdelingsstørrelse, kan det være greit å få frem at det heller ikke betyr at fleksible avdelingsløsninger er utelukket. Det kan muligens være grunner til å anta at det også i dette spørsmålet vil være lommeboka, og ikke brukeropplevelsen, som bestemmer?

I likhet med monstermastenes fortrenging av konkurranse i landskapet, vil også storbarnehagene fortrenge konkurranse. Kampen for nærbarnehagene er en kamp om kvalitet, om bolyst - og om arbeidsplasser. Kommunen er åpne på at reduksjonen i tilskudd til kommunale barnehager kan få alvorlige konsekvenser for opprettholdelsen av de små, private barnehagene. I den utvidede utredningen kommunen foretok før andregangsbehandling av saken, innrømmes det at driften i små barnehager kan bli utfordrende, og at det er en «reell risiko for at private barnehager bestemmer seg for å legge ned driften».

SV og AP berømmer dyktige pedagoger og andre barnehageansatte. Og er det noe som går igjen i høringsuttalelsene til barnehagesaken, så er det at Narvik er velsignet med mange flinke folk. Jeg håper vi får beholde dem. Men vi som har vært gjennom ei omorganisering eller to vet at flinke folk sitter ikke i ro og venter på å bli overtallige. De finner noe annet å gjøre. Så det er ikke lite man ber om, når man forventer at de ansatte skal være garantister for at dette går bra. Er det de ansatte som skal sitte med ansvaret for å lose både hverandre, foreldre, og barn gjennom en opprivende strukturendring, med et høyst usikkert utfall for egen framtid?

Som tillitsvalgt jurist har jeg vært med på noen omstillingsprosesser, og jeg vet at det offentlige står i tøffe prioriteringsdiskusjoner, i mange sektorer. I slike saker er det viktig å ikke miste humanismen av syne. Jeg fant en passasje i kommunens utredning, under kapitteloverskriften «Hensynet til ansatte», som fikk meg som tillitsvalgt til å hoppe i stolen. La meg sitere:

"Usikkerheten som de ansatte gjennom kommunal barnehagestruktur befinner seg i, kan for mange være krevende. Nøyaktig hvordan dette slår ut på arbeidsmiljø, stress og sykefravær er vanskelig å si noe entydig om. På den ene side så kan en omstilling innebære uro og usikkerhet, og kan påvirke arbeidsmiljøet negativt. Det kan bidra til at sykefraværet øker. På den annen side kan en omstillingsprosess også gjøre at arbeidstakerne blir mer bekymret for jobbene sine. Dette kan gi en "disiplineringseffekt", som kan bidra til å redusere sykefraværet."

I utredningen konkluderes det om hensynet til ansatte med at «Konsekvensene for de ansatte er både forbundet med usikkerhet og risiko. Det er for tidlig å si om endringen vil føre med seg oppsigelser, eller om det lar seg gjøre å finne annet passende arbeid for alle de ansatte som vil rammes.» Målsetningen om at 6 årsverk i sektoren skal kuttes, står fast. Hvor mange arbeidsplasser som vil bli rammet, gjenstår å se.

Rødt anerkjenner pedagogene og barnehageansattes uro og usikkerhet knyttet til egen arbeidsplass. Rødt krever et trygt og godt arbeidsliv, også for offentlige tjenesteytere. Rødt aksepterer ikke en autoritær oppdrags- og arbeidsgiverpolitikk som lever godt med at arbeidsfolk lever i uvisse om, og hvor lenge, de får beholde jobben!

Min oppfordring til barnehageansatte, og til alle som lar seg berøre og engasjere, uansett partifarge:

Bruk 1.mai, arbeidsfolkets kampdag. Finn sammen. Organiser dere.

Fordi felleskap fungerer!