Dialekt del 7: Thor Olav Jakobsen - den mest ekstreme utøveren av Narvik-dialekten noensinne

Thor Olav Jakobsen er for veldig mange er sin generasjons Johan «Gokka» Johansen (1911 – 1978) og Anton Opheim (1886 – 1957). Han kunne spontant komme med setninger og ord verden aldri før hadde hørt.

Thor Olav Jakobsen er for veldig mange er sin generasjons Johan «Gokka» Johansen (1911 – 1978) og Anton Opheim (1886 – 1957). Han kunne spontant komme med setninger og ord verden aldri før hadde hørt. Foto:

Fire, fem kunder er inne på Mottis Grillbar og Kiosk* i Narvik en sen lørdagskveld høsten 1985. En taxi stopper utenfor. Så smeller inngangsdøra opp. Hardt.

DEL

En høyvokst narviking kommer inn, passe småsulten og henvender seg høylytt til den egyptiske innehaveren:

– Du «Sahara-lappen»! Schlæng på en kamelburger før æ får INDISK feber a' å vente!

Innehaveren velger å overse den ubehøvlede kommentaren – og fortsetter matlagingen med ryggen til. Sånt har han hørt før. Men den støyende kunden er utålmodig siden drosjesjåføren venter og taksameteret tikker utenfor.

– Hei! Mæsj'edes'n står å ruste utt'førr!

Servicen er likevel upåklagelig. Den varme maten blir etter hvert satt frem på disken. Da kommer sluttkommentaren «alle» i Narvik har hørt gjenfortalt.

– Kan æ betale me' nårske pænga hær?

Latterbrølet sto i taket.

– Men først fikk folk hakeslepp. Etterpå lå de skinnflate av latter, sier Rolf Eirik Ivarsson som selv befant seg i lokalet.

* Nå nedlagte Mottis Grillbar og Kiosk lå i underetasjen til gamle Narvik busstasjon der Narvik Storsenter i dag ligger. Innehaver Mottis – Motasem Sobhi – var en godt likt, vel ansett og respektert forretningsmann i byen. Han bodde i mange år i Narvik før han flyttet tilbake til hjemlandet Egypt.

Les også:

Dialekt del 1: E'du ifærd me å glæmme Narvik-dialækt’n?

Thor Olav Jakobsen (1951–2003) er navnet på mannen som kom inn. Dette navnet dukket stadig opp under arbeidet med begge bøkene «Schnakkes» og «Samme».

– Thor Olav var en mester i å ta situasjoner helt på kornet. Han hadde fagbrev på høyt nivå i situasjonskomikk, sier Rolf Eirik Ivarsson. Han kjente Thor Olav Jakobsen godt.

De saftige formuleringene til denne mannen har satt tydelige spor etter seg i Narvik. Og andre plasser. Mange prater fortsatt om det han i forskjellige sammenhenger har sagt.

Thor Olav kunne spontant komme med setninger og ord verden aldri før hadde hørt. Han var spesielt dyktig å gjenfortelle egenopplevde historier på en levende og frodig måte.

De språklige virkemidlene handlet i all hovedsak om å prate i symboler – bruke såkalte metaforer* – godt underbygd av en velutviklet kreativitet kombinert med en enestående evne til å overdrive eller underdrive.

En som gjorde påfallende store øyne, fikk passet sitt påskrevet slik:

– Du ser fan mæ ut som du e’ røkkt opp fra klakken me’ jettfly!

* Ord eller uttrykk brukt i overført betydning, et slags billedlig uttrykk.

Thor Olav var slagferdig – han var et oppkomme av vittige og rammende kommentarer. I alle ordbøkene burde det egentlig vært et bilde av denne mannen bak ordet kjeftsterk. Han var praktisk talt umulig å målbinde. For mange «motdebattanter» ble eneste mottrekk å true ham fysisk med juling om han ikke klappet igjen. Da ga han seg alltid, han var aldri ute etter bråk.

Thor Olav kunne lynraskt omsette sanseinntrykk til slående replikker som traff med millimeterpresisjon.

En knøttliten Suzuki 413 SJ firehjulstrekker med kalesje fra midten av 1980-tallet, kommenterte han spontant slik:

– Bil? Det dær e' fan ikke en bil. Det e' en strie-tapetsert moped!

Men det handlet ikke alltid om lun og lødig humor. Thor Olav kunne til tider være temmelig ram.

En fyllesyk og særdeles lite pratsom kamerat fikk dagen derpå passet sitt påskrevet:

– Du ser fan mæ ut som ei sprokken måltebær i tryne med kukhår rundt tåppen!

Thor Olav Jakobsen oppfant nye ord og klekket ut klengenavn på alt og alle.

 Kommodefot brukte han om en ekstremt kortvokst person med tilhørende småvokste gangeredskaper. Ordet er direkte relatert til lengden på føttene.

– Æ bei tadd imot a' en hel gjæng kommodefot'a* dær oppe i Finnmark!

* Flertallsformen av fot ville normalt være føtter. Men i Narvik heter det helst en fot, to fot'a.

Les også:

Dialekt del 2: Narvik er ingen lett by å skjenke i ...

Som de fleste av oss andre, hadde Thor Olav flere sider. Han kunne være taus og tilsynelatende sjenert i forsamlinger. Eller han kunne bokstavelig talt ta den verbale kommandoen, og da aller helst passe tøff og høylytt, sånn at flest mulig kunne høre ham. Når han var i storslag, ble han automatisk midtpunktet, da var han i sitt ess.

De som sto Thor Olav nært, beskriver ham som en fargeklatt og gledesspreder. Han likte å ha det muntert rundt seg.

Når han åpnet kjeften, var det nesten alltid noen som lo og humret. Og det selv om budskapet kunne være seriøst ment. Det var den språklige innpakningen som var artig.

– Ka i hælvette? Har du kleppt dæ på Arnøy? kunne han komme med om noen viste seg frem med veldig kort nystusset frisyre etter at forretningen Arnøy & Co hadde annonsert årets nye plenklippere i avisen.

Det er kanskje ingen overdrivelse å si at Thor Olav nesten fikk sitt eget «publikum» på Jernbanekafeen og Havnekafeen. Flere passet på å være tilstede under de faste kaffepausene med håp om å få overvære «dagens spesial-kommentar». Men det hendte fra tid til annen at noen ikke lo. Det var de som ble fornærmet.

Noen var heller ikke intelligente nok til å fatte bæra av det han sa. De så fortsatt ut som snille og logrende sofahunder etter at de egentlig hadde fått verbal rundjuling. I gitte situasjoner var det kanskje like bra.

Thor Olav hadde et verbalt våpen som nok ble avfyrt et par ganger for ofte. Til tider gikk han for langt og såret andre.

Det er ikke til å komme bort fra at han innimellom regelrett «dreit ut» enkeltpersoner i påhør av andre.

En episode som illustrerer akkurat det, utspant seg på Havnekafeen. Der fikk en kar gjennomgå fordi han hadde en velutviklet pondus. En ekstra trang t-skjorte en tidlig sommerdag bidro dessuten til å tydeliggjøre den ruvende magen.

Vedkommende står i kø for å betale kaffen. Det er mye folk i lokalet. Thor Olav ser magen og registrerer at tekstilene er spent til bristepunktet. Han tenker seg om og utbasunerer høyt sin stikkpille:

– Hei, Per! Har du spist heliumm te' frokåst?

Det sies at kafélokalet måtte vaskes flere ganger akkurat den kvelden siden spisende tilhørere hadde frøst store mengder lunsjmat utover gulvet i kjølvannet av kommentaren…

Les også:

Dialekt del 3: De trafikale skjellsordene

Om Thor Olav i ettertid følte eller ble gjort oppmerksom på at han hadde gått over streken, angret han veldig.

Alle som kjente ham godt, betegner ham som en «god gutt». Kompisene sto han alltid oppreist for. Han var høyt respektert blant kolleger.

Og han var raus og brydde seg om sine.

Både det som gjengis og ikke gjengis her, er basert på intervjuer av mange av vennene og arbeidskameratene hans. De bedyrer at Thor Olav aldri bevisst gikk inn for å såre noen. Ble han provosert, så mente han sjelden bokstavelig det han sa der og da.

Men samtidig må det sies at de han virkelig røk uklar med, de fikk definitivt noe å bryne seg verbalt på.

Selv titulerte Thor Olav seg som «odelsgutten» innad i familien siden han var eldst i søskenflokken på fire gutter.

På fritiden var han opptatt av Formel-1 og alpint. I voksen alder mest det første. Han reiste i Europa og overvar flere billøp.

Thor Olav vokste opp ved Rønningtomta på Frydenlund. I guttedagene var han så vidt innom Fotballklubben Narvik/Nor. Han likte aldri å trene. Men til tross for denne motviljen gjorde han det bra som alpinist for Narvik Slalåmklubb på høyt nordnorsk nivå. Faktisk var han beryktet langt utenfor bygrensene for å tyvstarte i alpinbakkene.

At han var et skitalent, hersker det liten tvil om. Bestenoteringen var sølv i Nordnorsk Mesterskap i Glomfjord.

– Han kunne ha blitt norgesmester i alpint og vært med på det norske World Cup-laget – om han hadde satset og ikke minst trent, attesterer Bjørn Bjarttun, tidligere trener og oppmann i Narvik Slalåmklubb.

Tidlig på 1970-tallet var det ganske uvanlig å se mørkhudede med ski på beina i Nord-Norge. Under besiktigelsen av løypetraseen i forkant av det nevnte NNM i Glomfjord ser Thor Olav en neger iført full alpin-mundur. Han tror knapt sine egen øyne. Henvendt til Arne Olsen som var med i følget fra Narvik, sier han:

– Kliiip mæ i armen, kliiip mæ i armen!

– Ka det e' førr nå?

– Enn neeeger*!!! sier Thor Olav og peker opp i bakken mot en kullsvart deltaker iført fargerik polyesterkledning.

* Og bare så også det er presisert: Neger er ikke et rasistisk ord i Narvik-dialekten. Ordet er ikke ladet i verken den ene eller andre retningen. I internasjonale Narvik betyr det kun svart mann.

Les også:

Dialekt del 4: Slik lærte Tor Hamnes danskene Narvik-dialekt

Og enda mer overrasket blir narvikingen når den etniske afrikaneren kommer nærmere og på kav Salten-dialekt kommenterer løypeforholdene.

– E’ trur no’ det bi’ vannskli’ å kåmm se’ runjdt heer, kommer det fra den mørkhudede.

– Ka’ fan! E' du nårsk!? utbryter Thor Olav.

– Ja. E e' i frå Sulis**.

– Ååååhhh, du jobbe i gruvan! Ett øyeblikk trudde æ fan mæ du va' neeger!

** Tettstedet Sulitjelma (Sulis) i Fauske kommune hadde gruvedrift som livsnerve helt fram til 1990. Da bestemte Stortinget at gruvedriften skulle opphøre.

TIDLIG på 1970-tallet var det ganske uvanlig å se mørkhudede med ski på beina i Nord-Norge.

TIDLIG på 1970-tallet var det ganske uvanlig å se mørkhudede med ski på beina i Nord-Norge. Foto:

Thor Olav lot heller ikke sine nære venner gå fri. Da daværende alpinist Arne Olsen begynte å bli tynn i håret, fikk han følgende melding fra kameraten:

­ – Arne, nu har du bare nokk hår igjænn te’ enn sesong te’!

Les også:

Dialekt del 5: Signalordene i Narvik-dialekten

Thor Olav hadde brukbare karakterer på grunnskolen, særlig tatt i betraktning at han sjelden prioriterte å gjøre lekser. Han satset heller aldri på høyere utdanning. Det var helt uaktuelt. Han ønsket bare å kjøre bil, i likhet med svært mange gutter som vokste opp i bilrasjoneringsårene etter krigen.

Derfor ble han sjåfør. Han var veldig interessert i alle slags kjøretøyer, men var aldri opptatt av å skru selv. Det var kun det å kjøre som lokket. Bak rattet beskrives han som dyktig – og ikke minst ærekjær – enten det var med betongbil i Narvik og omegn eller med vogntog på kontinentet. Thor Olav hadde dessuten et nøkternt syn på yrket sitt.
­– Om vintern’n klage vi på kjættinga, om såmmer’n slit vi me’ de dær førrbanna bobilturistan. Men vi har valgt det sjøl, pleide han å si.

En gang hadde Thor Olav vært i gamle Øst-Tyskland med vogntoget. I Berlin. Han var mildt sagt ikke spesielt imponert over veistandarden der nede. For den beskrev han i ettertid slik:

– Kan du se førr dæ Håkvikdalsveien* me' fire felt? Hær va' det ett felt!

* Håkvikdalsveien har blitt viden kjent for sin nærmest steinalderske veistandard. En gang demonstrerte beboere langs veien mot uteblitte bevilgninger fra veimyndighetene med å sette poteter i gjørmehavet – midt i veibanen. I nyere tid har nedre del av veien blitt asfaltert og blitt langt mer kjørbar.

En annen gang ble han tatt i fartskontroll i Tyskland. Der Polizei skrev ut bot og ga ham beskjed om å betale den kontant der og da. Men Thor Olav tilkjennegir at han ikke har penger – og i hvert fall ikke tyske mark.

– Da beslaglegger vi kjøretøyet, lyder kontrameldingen fra germanerne.

– Fint! Æ e' drittlei a' å kjøre, repliserer narvikingen. Han hanker med seg toalettmappa med tannbørsten, hopper ut av førerhytta og legger av gårde til fots langs Autobahn. 

Politifolkene hadde aldri opplevd akkurat det reaksjonsmønsteret før. De måtte gi seg. Et herreløst kjøretøy på 50 tonn ble et større problem enn å ri prinsipper. Politifolkene fikk Thor Olav tilbake og dyttet ham opp i førerhytta. Etter lang tid kom det en bot i posten. Den ble aldri betalt, men sjåføren hørte aldri noe mer til den saken...

Les også:

Dialekt del 6: Karakteristikker av personer og andre betydningsfulle ord

En svinkald vinterdag fikk Thor Olav problemer med vogntoget på Veggfjellet. Dieselen frøs og motoren stoppet. Dermed var det bare å krype til korset og bestille berging.

Trond Olsen i Bjerkvik husker tildragelsen godt. Han hentet Thor Olav og det parkerte kjøretøyet med bergingsbil. De to kjente hverandre godt.

– Han kalte mæ allti' bonjævel sid'n æ e' fra Bjærkvik, sier Trond Olsen. Men tungvekteren fra veikrysset nord i kommunen har aldri tatt karakteristikker tungt.

Da bergingsbilen nærmet seg nettopp Bjerkvik med vogntoget på slep og tilhørende sjåfør i passasjersetet i førerhytta på bergingsbilen, startet sirkuset.

Bergingsmannen legger merke til at Thor Olav beveger seg langsomt og umerkelig stadig lenger og lenger ned i setet.

– Ka det e' førr nå? spør sjåføren.

– Ingen ska' se at Æ har hadd bærging, svarer Thor Olav som på det tidspunktet nesten ligger på mage nede på dørken i bergingsbilen.

Etter at kjøretøyet er avlevert hos verkstedet, ber havaristen om følgende:

– Ikke nævn det hær førr nån!

Trond Olsen pratet ikke om bergingen for noen og etter hvert glemte han hele greia. Etter lang tid treffer han Thor Olav – som åpenbart ikke har blitt mobbet på grunn av «lekkasjer» om bergingen. Første melding han sender til redningsmannen er:

– Fy fan, din bonjævel. Du e' i ård'n!

Les også (Thor Olav er selvfølgelig med også her):

Dialekt del 8: Den stikkende replikken og ramsalt utskjelling

Thor Olav skulle levere et parti varer i Tromsø.

Mottakerne for sendingen er utålmodige og ringer ham like før han er helt fremme. Sjåføren forteller at han er like om hjørnet siden han på det tidspunktet befinner seg midt på Tromsøbrua.

– Så du e’ altså kåmmen te’ byen, konkluderer tromsøværingen lettet når han får høre det.

– Te’ byen? Æ kommer FRA byen! kommer det resolutt og understrekende i retur.

Det er verdt å ha i tankene at Thor Olav neppe var klar over at det han sa, ville bli publisert, som det nå har blitt. Meningsinnholdet i ord blir langt sterkere i en slik setting, sammenliknet med det muntlige.

En sen nattetime støter Thor Olav på en stupfull neger i Narvik sentrum. Vedkommende ligger avdrukken og bablende med ansiktet ned i molda i et blomsterbed.

­– Kunta-Kinte*! Vess du e' interessert i å studere røtter, så kan du heller få komme hjæm te' mæ å se det på TV…

* TV-serien «Røtter» fra 1977 handlet om Kunta Kinte som ble kidnappet i Afrika og solgt som slave i Amerika i 1776.

De Thor Olav respekterte mest, var hans egen mor og bestemor. Når han var ute og reiste, ringte han stadig hjem og sendte postkort. Gjerne hver eneste dag.

Gjennom hele livet framsto han utad som tøff og barsk, både i væremåte og språkbruk. Dette kan ha vært en rolle han inntok for å verne om det som var innenfor skjortesnippen, for følelsene var der, men de slapp han sjelden løs.

Thor Olav var aldri en typisk familiemann. Han var for rastløs til å etablere seg og ønsket frihet. Derfor bodde han i voksen alder i underetasjen i familiens hus i Kirkegata. Egen bopel omtalte han som «Kjeller'n».

Thor Olav døde 22. mars 2003 av lungekreft, bare 51 år gammel.

Selv ikke etter at han hadde fått den alvorlige diagnosen, klarte han å avstå fra å komme med ironiske kommentarer knyttet til sin egen helse.

– E' det nå vits i å betale årsavgift'n på «Bobla» i år? spurte han i forbindelse med en kontroll hos legen. Det siste privatkjøretøyet sitt omtalte han konsekvent som «Bobla» – en VW Golf GTI.

Da Thor Olav Jakobsen ble gravlagt 2. april 2003, var Fredskapellet mer enn helt fullsatt. Folk sto tett utenfor. Dette var en mann veldig mange hadde satt stor pris på. Alle ønsket å vise ham den siste ære.

Svein-Harald «Klasken» Hanssen sang og Torbjørn Dåbach spilte. Det ble et trist, men verdig farvel.

Thor Olav hadde rukket å bli bestefar. Hans egen bestemor var fortsatt i live da han døde.

Narvik var blitt et fattigere sted.

Mannen som aldri blir glemt

Fortellingene her utgjør bare en liten flik av det som gjør at Thor Olav Jakobsen aldri blir glemt. Narvik flommer bokstavelig talt over av historier om denne mannen. Han gjorde et stort inntrykk og mange prater fortsatt om det han sa. Det ville vært synd ikke å ta med det som kommer nå.

Dette er en heder til en narviking som for veldig mange er sin generasjons Johan «Gokka» Johansen (1911 – 1978) og Anton Opheim (1886 – 1957). Knut Smistad har i flere bøker satt historiene om de to ned på papiret.

Håpet er at Byen fostrer flere slike personligheter, selv om det er langt mellom dem.

Thor Olav kjørte langtransport for TIRB (Troms Innland Rutebil AS) eller «Finnsnes Transport» som han selv ofte navnga arbeidsgiveren sin. Han hadde fått montert ekstremt kraftige xenonlys på taket av trekkvogna. De var så kraftige at de lyste opp mer enn to fylker samtidig og kunne brukes til å hurtigtørke fuktig bjørkeved. Da ekvipasjen helt tilfeldig ble stoppet av veimyndighetene, slo kontrollørene krøll på seg i yr glede over å ha fakket en tilsynelatende så mørkeredd sjåfør. Det ble mangellapp – og lyktene på vogntoget måtte erstattes av lovlige og selvfølgelig langt dårligere 1.000-metringer.

Hvordan det nye utstyret fungerte etter en tid i bruk, illustreres av en kommentar han kom med på TIRB-verkstedet på Finnsnes.

– Kan'ke dåkker skifte veike på de dær jævla tran-lamp'an æ har fådd montert?

Etter ytterligere en tid med mer frustrasjon fyrte han av følgende beskjed til verksmesteren ved neste verkstedbesøk.

– De dær førrbanna tran-lampa'n vil æ ha fjærna. Du kan ta dæm me' dæ hjæm å sætte dæm på kjøkkenbor'e!

Sjåføren fra Narvik nøt stor respekt blant mekanikerne og fikk det som oftest som han ville. Lampene gløder kanskje den dag i dag på et kjøkkenbord i Troms...

THOR OLAV nøt stor respekt blant mekanikerne og fikk det som oftest som han ville.

THOR OLAV nøt stor respekt blant mekanikerne og fikk det som oftest som han ville. Foto:

Thor Olav nektet konsekvent å kjøre vogntog til Harstad. Bjørn Vollstad hos daværende Linjegods i Narvik husker meget godt denne udiskuterbare motviljen hans mot å dra til tettstedet ved Vågsfjorden når varer skulle kjøres ut.

– Nei, han skulle ikke inn i noe «YZ-område»*, som han kalte det. Han mente det var nok av «kommodefot'a» og «zulu'a» som heller kunne kjøre dit. For ham var det helt uaktuelt å dra til Harstad. «Sæll kråka flyg opp-ne' over den plass'n dær. Ho hæres ikke å se ne’», pleide han å si, husker Bjørn Vollstad.

* YZ er bokstavene som forteller at et kjøretøy er førstegangsregistrert i tettstedet ved Vågsfjorden.

Tore Kristiansen drev Narvik Betongstasjon da Thor Olav jobbet der.

– Det va' mange ganga æ flira så æ skreik. Språket hans va’ fan mæ’ værdd pænga, sier han og legger til:

– Han var utrolig trivelig å være sammen med. Han var ikke bare morsom og tøff i kjeften. Han var veldig snill.

Da Thor Olav en gang skulle levere et lass betong, innhentet han en Lada med campingvogn!

Det er mulig denne historien har blitt bedre for hver gang den har blitt fortalt. For til alt overmål satt en eldre herre med hatt bak rattet. Neppe usannsynlig at det lå tiger med bevegelig hode eller en håndheklet pute med en stor N på i hattehylla i bakvinduet…

Hattegubben ga full gass på rettstrekkene og sto på bremsa hver gang han kom til noe som var i nærheten av en sving. Å komme seg forbi med en tungt lastet betongbil, var nesten umulig.

Først i en nedoverbakke klarte betongbil-sjåføren å presse seg forbi ekvipasjen. Da hadde han følt seg innestengt og blitt mer og mer forbannet i 40 minutter. Verken hatt, gubbe, Lada eller campingvogn sto spesielt høyt i kurs der og da. Sjåføren lå tynt an.

Vel forbi og med et passelig opparbeidet forsprang på «gubbjævel'n» bråstopper Thor Olav betongbilen og skråstiller den over veibanen slik at begge kjørefeltene blir sperret. Så hopper han ut for å gi utløp for sitt innestengte sinne direkte til Lada-føreren som etter hvert når fram og må bremse ned foran sperringen.

Thor Olav skritter bort til Østblokk-kjøretøyet med den sannsynligvis noe forskremte sjåføren inni og røsker opp førerdøra.

– Vess du'ke fjærne den dær jævla filt-knoppen du har på haue å knæppe a' dæ den førrbanna papp-igloen du har på schlæp, så ska' æ schlå dæ i hjæl!

Det er uklart hvordan herren med hatt responderte på den forargede narvikingen. Uansett skjønte han nok at betongbil-sjåføren var provosert over noe og forholdt seg stille og rolig deretter. Forhåpentligvis ble Lada-sjåføren en bedre og mer oppmerksom trafikant etter dette.

Det er egentlig unødvendig å legge til at «drapstrusselen» garantert ikke var bokstavelig ment. Den var ikke noe annet enn en saftig overdrivelse, godt underbygd av en overmoden forargelse.

– Det e' tre ting æ aldri har gjort. Det e' å stæle, lyge eller slå nån, pleide Thor Olav å si.

Da han kjørte for transportfirmaet til Jon Erik Olsen i Narvik, kolliderte han med en elg utenfor Sveg i Midt-Sverige. Dyret hoppet nærmest ut av intet rett foran vogntoget som faktisk skled uten styring oppå dyret. Rattet dro hardt rundt. Thor Olav knakk flere fingrer og kjøretøyet havnet i grøfta.

Den skadde sjåføren kom etter hvert tilbake til Narvik med tog og tok en kaffe på Jernbanekafeen. Da fikk han spørsmål om det var en stor elg.

– Vess du hadde stådd oppe i Nor-Sværrije, ville du ha sedd to øra stekke opp nede i Mella-Sværrije!

Slik refererer Jon Erik Olsen svaret hans. Han var til stede da Thor Olav var på kafeen rett etter at han hadde kommet hjem med toget.

Men historien om størrelsen på elgen har flere varianter. Kanskje et resultat av Thor Olavs improvisasjon rundt samme tema, for han fortalte om sammenstøtet med dyret mer enn en gang.

– Va det en stor elg?

– Stor?! Vess han hadde vifta me' øran, ville det vært fritt førr schne i hele jævla Nor-Sværrije!

En kjent økonom i Narvik hadde investert penger i en ny fritidsjakke. Tallrytteren var kanskje ikke spesielt høy av vekst, men heller ikke unormalt lav. Iført nyervervelsen drister han seg inn på Jernbanekafeen – der han blir møtt av Thor Olav som umiddelbart registrerer de ferske tekstilene.

– Dæven, det va' en fin jakke! Har dæmm denn i våks'n størrelse?

Thor Olav var på Kroa og måtte en tur på do. Da han kom tilbake, var sittestedet hans okkupert av en kar som nektet å gi det fra seg. Da kom følgende kommentar:

­– Vess det’ke i løpet av to sekunn e' luft imella stol'n og ræva di, så e skjorta di tom på et øyeblikk!

Kroa har vært scene for mange av kommentarene hans. En gjeng nordfra satt ved et nabobord. De skrøt høylytt seg imellom av en bekjent fra hjembygda. Vedkommende var angivelig fabelaktig flink til å fikse ting. Til slutt ble Thor Olav lei av å høre på beundrere med hakk i plata.

Han skriker over til dem:

– Hei, dåkker med græss i skoan! Hær i byen har vi en familie som hete Skavik. Gi dæm en tommschtåkk å ei tomm æplekasse, så lage dæm en Vållvo 243, å det e' før svenskan vet at den finn's!

En annen gang kolliderte han med en Saab full av tilårskomne svensker ikke så langt unna Veteranplassen. Den svenskregistrerte bilen kom fra en hytte like ved E6 og kjørte rett ut på asfalten, like foran betongbilen som kom fullastet i godt driv.

– Æ klarte ikke å unngå å træffe den dær Trollhättan-moped'n*. Det va' flere miiil med bræmsespor ne' Orneshauen, beskrev Thor Olav i velkjent stil i ettertid.

* Saab produseres ved Trollhättan i Sverige.

Betongtransporten traff den svenske personbilen i førersiden. Selv om sammenstøtet var kraftig, ble det ikke alvorlig personskade.

Den svenske fruen åpner passasjerdøra si på den uskadde høyresiden og ser at begge dekkene på hennes side av bilen nærmest er vrengt av felgene.

Hun henvender seg til sin mann i førersetet. 

– Olof, vi har punkterad!

Thor Olav som står ute på andre siden av bilen, repliserer nøkternt:

– Du svænsk-kjærring, kom heller hit å se på den hær sia. Hær e' halle bil'n borte!

Han beskrev alderen til de tre svenskene i bilen på følgende måte:

– De va' minst 500 år te' sammen!

I Lillebaren på Grand kommer en bekjent leiende på en godt solariumsbrun dame.

– Kor du har fådd spraylakkert* ho dær?

Det sies at han ofte gikk verbalt løs på de som hadde grillet seg oransje og rødbrune i solarium. Forfengelighet var ikke hans stil.

* Her må det bemerkes at den siste kommentaren falt lenge før det ble tilnærmet vanlig blant noen å lakkere brunfarge utenpå menneskekropper i Narvik.

Teksten er hentet fra bøkene «Schnakkes» og «Samme».

Send inn tekst og bilder «

Del tekst og bilder fra din kulturopplevelse med oss, eller send forhåndsstoff til redaksjonen

Artikkeltags