Hendelser som ikke må glemmes

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Med interesse har jeg lest at Narviksenteret har knytta til seg en frilanser som skal formidle historia om Beisfjordleiren som animasjon, og publisere dette som tegneserie i bokform, for å nå ungdom.

DEL

At vesentlig historie når unge lesere er viktig og nødvendig. Uten å kjenne bakgrunnen for krigens mange fortredeligheter og grusomme hendelser, kan en vanskelig ta stilling til det som hendte tidligere og dermed hindre at noe tilsvarende får skje igjen.

Det har gått 30 år siden ungdomsromanen «Budskap fra Vojvodina» om Serberleiren kom ut på Tiden Norsk Forlag i 1986. Romanen ble innkjøpt av Norsk kulturråd, og komiteen i NBU, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, innstilte ungdomsromanen til Kritikerprisen, der «Budskap fra Vojvodina» fikk andre plass.

Åtte år senere, i 1994, publiserte Tiden romanen på nytt, i klassikerserien «Tidens beste». Og i 2006 ble romanen oversatt til serbisk.

Romanen har altså hatt lang levetid, slik litteratur gjerne har som baserer seg på historisk tema. Narviksenteret har imidlertid forska på serberleiren gjennom disse årene og nye tall og en del ny historikk er kommet til, uten at den menneskelige tragedien og bakgrunnen for hendelsene er annerledes.

Da jeg som skjønnlitterær forfatter gikk i gang med arbeidet og skrev «Budskap fra Vojvodina», fikk jeg møte mennesker som oppholdt seg i de jugoslaviske leirene og overlevde, som Slavko Vukic som var i Beisfjordleiren, da han var på besøk i Narvik, og Ljubo Mladenovic som oppholdt seg i leiren i Saltdalen og senere skrev verket «Beisfjordtragedien».

På en fredskongress i Ljubliana, Slovenia, 1985 der jeg representerte Den norske Forfatterforening og UD sammen med Carl Fredrik Prytz, var vi så heldige at Mladenovic og hans norske kone kom kjørende fra Beograd for å møte oss. Mladenovic, sentral i stiftelsen av Norsk Jugoslavisk Samband - som mottok kongens fortjenstmedalje og ved sin bortgang ble tildelt en naturstein fra Saltdal kommune - kjente Prytz fra tidligere og jeg kjente hans kone. Det ble et skjellsettende møte der mange forhold fra leirene ble utdypa. Jugoslavene hadde ikke engang status som krigsfanger, men var kun sendt til Nord-Norge for slavearbeid og tilintetgjørelse.

Under arbeidet med «Budskap fra Vojvodina» bestemte jeg meg for å bruke en nåtidshistorie i tillegg til de faktiske forholdene jeg komponerte over. Denne beslutninga tok jeg for å vise leserne hva innlevelse innebærer. Fordi 14-åringen Markus blir så satt satt ut at han blir dårlig av det han får kjennskap til, blant annet ved å få vite at de yngste fangene var barn på hans alder og den yngste 8 år. De ble tatt av nazistene sammen med fedrene og sendt sammen med dem til Nord-Norge. Å skape empati, forståelse for krigens redsler er ikke helt enkelt. Gjennom TV og andre medier blir så mye lidelse presentert og plassert rett inn i hjemmene til folk, at det oppstår blindhet, en forsvarsmekanisme tar over for å stenge det umenneskelige ute.

Å lese om en som opplever og involverer seg så voldsomt følelsesmessig at han blir syk av det, kan sette i gang tankeprosesser og refleksjoner. Derfor ble de parallelle historiene etablert i min roman; om Marco på 14 år i leiren, og Markus på 14 år som på skolen får høre om leiren.

Jeg tar i bruk magisk realisme og lar slutten om Markus være åpen for leserne; hva var årsaken til opplevelsene hans? Mens Marco i leiren blir skutt av en tidligere alpejeger og nazist.

Som konsulent til nåtidsversjonen bistod min da fjortenårige sønn meg. Resultatet ble at han dro tre år på rad som arbeidsbrigader til Kikinda i Serbia med ungdommene fra Narvik som ble utveksla med ungdommer fra Kikinda. Tredje år som en av reiselederne. Han feira 15, 16 og 17-årsdagen sin der. Sjøl hadde vi brigaderer fra Kikinda på week-endopphold i vårt hjem.

I 2005 representerte jeg NBU under Zmaj-festivalen i Novi Sad, kulturhovedstaden i Vojvodina. Året etter, i 2006 ble «Budskap fra Vojvodina» oversatt til serbisk, med økonomisk støtte fra norske NORLA og jeg ble invitert tilbake som gjest til Zmai. Under dette oppholdet turnerte jeg i skoler og bibliotek i Kikinda, Novi Sad og Beograd.

Oversetteren var en mastergrads-student fra det nordiske fakultetet i Beograd, der Ljubisa Rajic var professor, han jeg tidligere hadde møtt på litteraturseminaret under Hamsundagene. Ljubisa var «Stemmen fra Beograd» i Dagbladet under krigen på nittitallet, han skrev også «Dagbok fra Beograd» om samme tema. Han var sentral for opprettelsen av norsklektoratet, nordiskfakultetet i Beograd. Min mann og jeg møtte ham så sent som høsten 2012 i Beograd, kort tid før han døde, 65 år gammel.

«Budskap fra Vojvodina» har involvert mangt og mange. Vennskap er knytta, som representant for NBU på et cruise i Svartehavet, «Waves of the Black Sea» der 300 litterater fra hele verden deltok, møtte jeg serbere som sto for «The Other Serbia», intellektuelle som tok avstand fra krigen på nittitallet og den politiske ledelsen i det tidligere Jugoslavia. Og i Novi Sad er sterke vennskapsbånd knytta med visedirektøren i Zmajfestivalen og hennes familie.

Neste år går turen med elvebåt på Donau. Med besøk til blant annet Novi Sad og Beograd. I Beograd vil jeg oppsøke ham som driver et gatekjøkken, har norsk flagg på vogna og som jeg kom i prat med, sist. Med det resultatet at han og sønnen, studenten som behersket engelsk og som jeg kunne kommunisere med, dro på ferietur til Narvik og besøkte Beisfjordleiren, der de satte ned blomster, stelte og rydda.

Krigen har mange ansikter. Ingen er vakre. Og fiendebildet skifter. Alle involverte blir til sjuende og sist tapere.

Artikkeltags