Hvor er egentlig hjem? Stolt sendte vi statusrapport til broren vår hjemme i Norge. - Det er ikke rett hus, sa han

Søskenparet Alfsvåg foran huset det trodde var deres hjem i Seattle, men som viste seg å være nabohuset.

Søskenparet Alfsvåg foran huset det trodde var deres hjem i Seattle, men som viste seg å være nabohuset.

Tidligere Fremover-journalist Toril S. Alfsvåg har gjort seg noen tanker om røtter, vinger og hvor "hjemme" egentlig er.

DEL

MeningerHvor er egentlig «hjemme»?

Stadig flere nordmenn søker etter sine røtter, og jakta på slekta er blitt enklere etter at kirkebøkene ble digitalisert. DNA-prøver blir mer og mer populært som et supplement til andre kilder for å finne opplysninger om slektsforhold. TV-programmer som «Hvem tror du at du er» som sporer opp kjendisers forfedre, og «Tore på sporet» som hjelper «vanlige» folk til å finne svar, er med på å øke interessen for å granske og finne slekta. Etterkommere til forfedre som i si tid utvandra, vender «hjem» i håp om å finne ut hvor og hvem de stammer fra.

Bestefaren min på farssida kommer fra Bømlo, men vi har ingen tilknytning til stedet. Da min bror og svigerinne en sommer fant på at de ville oppsøke stedet navnet vårt stammer fra, ble de tatt hjertelig imot av, for dem, fremmede mennesker. De ble invitert inn og forklart hvordan gården Alfsvåg – nå Alsvåg – var blitt delt opp i stadig mindre biter opp gjennom årene. Slektstreet der til og med mine brødre og jeg hang på ei grein og Harald Hårfagre var del av stammen, ble brettet ut. Min bror fikk samtidig vite hvem i bygda han ikke bare lignet på, men nærmest var en kopi av, med oppfordring om å oppsøke dem.

Slektstreet der til og med mine brødre og jeg hang på ei grein og Harald Hårfagre var del av stammen, ble brettet ut

Forsker Geir Follevåg er litteraturviter ved Universitetet i Bergen, og har skrevet en doktoravhandling om «Biologosentrisme. Om litterære framstellingar av adopsjon». Han er selv adoptert fra Sør-Korea, og mener at biologiske slektninger og fødeland ikke er organiske deler av oss.

– Forestillingen om at vi har røtter er uheldig og feilaktig. Mennesket er ikke en plante, uttaler Geir Follevåg til Aftenposten. Han er opptatt av å formidle at ikke alle adopterte kjenner trang til å oppsøke det biologiske, og at redninga ikke består av å finne tilbake til sine slektninger.

– Alle, adoptert eller ei, må vi lære språk og kultur fra bunnen av, altså der vi faktisk vokser opp, sier Follevåg til Aftenposten.

En trekkfugl vender alltid tilbake, og for fem år siden tok min yngste bror og jeg våre familier med på en reise tilbake til våre røtter. Da var det 40 år siden foreldrene våre brøt opp fra livet vi levde i Seattle, USA, for å flytte hjem. Så lenge vi bodde der var det nemlig bare ett «hjem», og det var Norge, ferdig snakka.

Forestillingen om at vi har røtter er uheldig og feilaktig. Mennesket er ikke en plante

Geir Follevåg, forsker ved Universitetet i Bergen

Det gjaldt for oss ungene også, selv om det eneste vi på det tidspunktet kjente til, var huset vårt, vennene våre og skolen vi gikk på i bydelen Kirkland.

Spenninga var stor da min bror og jeg skulle finne tilbake til «huset vårt», men mye skjer på 40 år for å si det sånn. Flere av boligene var endret til det ugjenkjennelige. Noen var til og med fjernet. Men vi resonnerte oss fram til rett hus, fikk bilder tatt med oss i forgrunnen, og dro så fornøyd hjem til hotellet.

Stolt sendte vi statusrapport til broren vår i Norge. «Det er ikke rett hus», sa han. Og hadde helt rett. Det og 40 års adskillelse til tross, jeg hadde en følelse av «å komme litt hjem» da vi landet i byen der jeg trådte mine barnesko, der besteforeldrene våre bodde før og etter oss og der vår onkel, tante og søskenbarn har slått røtter for godt. For meg var det viktig min mann og barn fikk se hvor jeg hadde bodd viktige år av min barndom, de fikk møte min familie og mine venner der.

Nylig tok jeg turen hjem til Skudeneshavn. Nå er det stedet jeg oppgir på spørsmål om hvor jeg kommer fra, og føler tilhørighet til. Her er det folk som kjenner meg og viktigst, jeg har en onkel og ei tante som alltid har rom til å ta meg og mine imot.

Men hjem nå, med stor H, er selvfølgelig der «minesine» befinner seg. Kjæresten min og jeg har skapt hjemmet sammen. Det handler ikke om hus eller sted, men hvor vi er i lag. Slik er det vel for flere.

Selv om eldstemann var kjapp til å replisere da jeg spurte hva våre tre tenker på som «hjem»:

– Hva er du ute etter nå, mamma – er dette et lurespørsmål?

Trøsta får være at, enn så lenge, de i alle fall i jula er sikker på hvor veien hjem går.

Det er 30 år siden jeg flyttet nordover, først til Lofoten, så Narvik og til slutt Mo i Rana. Jeg har altså bodd lenger i Nordland fylke enn noe annet sted. Spør du, så er jeg likevel ikke i tvil om at jeg er sørvestlending, med hjertet godt planta i Nordland.

Røtter er bra, men uten vinger kommer vi ingen vei. Og livet, det skjer her og nå, ikke i bakspeilet.

Røtter er bra, men uten vinger kommer vi ingen vei. Og livet, det skjer her og nå, ikke i bakspeilet

Men jeg har forståelse både for dem som av og til sjekker røttene sine, og de som vil ha svar på hvor de egentlig kommer fra. Når du møter hittil ukjente mennesker som viser seg å være slekt og som ikke bare ligner av utseende, men kanskje til og med har samme rungende latter, humor og innstilling til livet; så er det jo kult.

For noen kan det også kjennes som å komme hjem.

– Hjem, det er der du har plastposene dine, sa en kollega. Og det stemmer jo, også.

Toril S. Alfsvåg
Journalist i Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags