Narvikgutten Bjarne

Av
DEL

LeserbrevI 1982 hendte det at jeg syklet fra Narvik til Oslo. En kveld satt jeg utenfor teltet mitt på Ekeberg camping og hadde laget meg litt snadder - te med en pakke franske vafler til (det husker jeg godt). På stien rett utenfor gjerdet kommer det en kar gående, en jeg drar kjensel på. Tar mot til meg og roper han opp. Det er ingen ringere enn Bjarne Don Quijote. (Ja, han heter ikke det på ordentlig selvsagt, men det får holde i denne sammenheng. Mange eldre i Narvik vil forstå hvem det er likevel.) Han var litt beryktet lokalt i Narvik. Det hadde noe med slåssing å gjøre. Gutta i gata fikk seg fort en på kjeften hvis de ytret noe som Bjarne mente var «upassende». Ordet sier han presterte å banke opp fire politifolk som prøvde å arrestere ham på en fest. Jeg vet ikke om det stemmer helt, men nok om det. Nå har han vært borte fra byen siden midten av 60-tallet, tror jeg. Kom vel «på kant» med sin hjemby, og etter forskjellige eventyr rundt om i den store verden, går han for tiden mer eller mindre «på gata» i Oslo. Jeg inviterte nå på te og franske vafler utenfor teltet – og det skal vise seg å gjøre inntrykk.

Og vi kan like godt spandere noen linjer på Bjarne. Han er død nå, men vil nok ikke ha noe imot at noen der hjemme husker han – både på godt og vondt. Jeg var selv ikke helt i «vater» rent sosialt og på budgett for tiden, så vi slo oss sammen noen uker og lå stort sett ute. Bjarne lærte meg etter hvert hvordan man skal klare seg med lite penger og uten tak over hodet - i byen med det store hjertet.

Nåvel - etter at han forlot Narvik, drev han mye med å gå lange marsjer. Han prøvde å gi en slags dypere mening til livet sitt ved å marsjere for et eller annet formål. Han brukte det som var hans fortrinn – jernvilje, utholdenhet og en sterk fysikk! For to-tre år siden var han kommet hjem fra Italia – etter å ha marsjert fra Bergen til Oslo og videre til Roma – målet var Vatikanstaten. Der ville han overlevere et brev til paven. Tror han prøvde å bli litt berømt - lot seg intervjue av aviser når det bød seg en anledning. Men så inntreffer en rekke mer eller mindre pussige hendelser på turen. Bjarne er kommet et godt stykke nedover i Tyskland (snakker flytende tysk, må vite), da dør plutselig og uventet paven! Bjarne tar en pause i marsjen. Slår opp teltet i en liten by litt sør i Tyskland – lar seg intervjue av Bild Zeitung. Og et par-tre uker senere kommer det hvit røyk ut fra Vatikanets piper - en ny pave er utnevnt. Bjarne tar frem brevet, stryker ut navnet til den døde paven, fører inn navnet til den nye paven, bryter leir og fortsetter sin marsj mot Roma.

Så skjer det usannsynlige, og nesten komiske. Bjarne har marsjert i 14 dager til, og er kommet godt inn i Sveits – eller var det Østerrike. Da dør også den nye paven! Bjarne slår opp teltet ennu en gang - lar seg intervjue av diverse lokalaviser. Og etter noen uker stiger det fra en skorstein i Vatikanet atter hvit røyk opp mot himmelen. Bjarne tar frem brevet, endrer pavens navn, og vandrer videre.

Når han til slutt kommer frem til Roma, heter altså den nye paven Johannes Paulus II. Bjarne sørger for at hans ankomst og ærend blir gjort kjent i Roma – og det sørges for at paven får beskjed om at det venter ham et viktig brev. Men Vatikanet har visst annet å tenke på enn dette brevet, for det drøyer og drøyer - uten at Bjarne hører noe. Men etter lang tids venting og diverse påminnelser, kommer til sist melding om at paven (via diverse medier) er blitt gjort kjent med brevet – og Bjarne får beskjed om at det kan overleveres til nærmere angitt konsulat.

Ånei! Hva er det paven innbiller seg? Her har man trasket på sine høyst personlige undersåtter i mer enn tre måneder og kanskje 180 mil – for å bli avspist med et besøk på konsulat! Det får være grenser! Bjarne gir beskjed om at det ikke kommer på tale. Brevet skal overleveres personlig!

Det går da en relativt lang tid uten at denne konsulære uoverensstemmelse om hva som er passende protokoll, løser seg – og ved hjelp av diverse italienske medier klarer Bjarne å holde denne konflikten i live – lenge nok til at Vatikanet gir etter. Bjarne får beskjed om tid og sted for personlig overlevering av brevet. Bjarne fra Narvik har fått audiens hos paven i Roma!

Men nå er Bjarne så fornærmet at han ikke lengre ønsker å treffe paven! Han gir beskjed om at brevet kan hentes på den tyske ambassade – leverer inn brevet der, og reiser hjem.

Hva som sto i brevet? Det har jeg glemt.

(Ble litt inspirert av historien om Oppheim, så jeg tenkte Bjarne kunne få noen linjer i Fremover - han også.)

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags