Den 6. februar blir det helt sikkert på’n igjen, med same procedure as every year; Konkurranse om å «Gratulere med Samefolkets dag» eller «Gratulere med Samenes nasjonaldag». Hvis man da ikke foretrekker å følge statsminister Erna Solbergs eksempel 6. februar i 2020. Hun helgarderte like godt, på sin egen Facebookside: «Gratulerer med samefolkets dag, samenes nasjonaldag».

Helgardering ut fra en «samlet vurdering, og etter omstendighetene» er ingen nyhet i samelandsrelatert politikk. Mer om dette mot slutten i dette innlegget.

Samefolkets dag eller Samenes nasjonaldag har i en årrekke vært omstridt tema. Hva synes du samenes egen årlige festdag bør kalles på norsk, spurte NRK Sápmi sine lesere i februar 2014. 30,38 % svarte Samenes nasjonaldag. 66,38% Samefolkets dag, 1,54% svarte Samenes folkedag og 2 % Vet ikke.

NRK Sápmi publiserte på nett; - begrepet «sámi álbmotpeaivi» på nord-samisk, blir sett på som et samlende begrep. Direkte oversatt til norsk blir det samefolkets dag eller samenes folkedag».

Da reagerte den samelandspolitiske eliten i Sametinget og i akademia. I 2016 insisterte de på at det er Samenes nasjonaldag som skal feires 6. februar. Etter hvert heiv også riksmedia seg på den politiserte, sameromantiske trenden. Også Samisk kirkeråd ville være med, og oppfordret i 2017 «til å feire samenes nasjonaldag» den 6. februar; - samme året som Den Norske Kirke ble en folkekirke. Det ville jo da normalt ha falt naturlig for Samisk kirkeråd å oppfordre til å feire «Samefolkets dag» den 6. februar. Men nei, det er nasjonen Sápmis nasjonaldag som skal feires.

Lojalitet går altså til den samelandspolitiske eliten og ikke til «álbmot», for øvrig et norrønt låneord som betyr allmue. I 1997 vedtok Stortinget enstemmig at norske statsborgere kunne bli same og dermed kunne melde seg inn i Sametingets valgmanntall, hvis de har hatt en oldeforeldre som hadde samisk som hjemmespråk. Men det var først da konsultasjonsordningen med Sametinget av 2005 ble utvidet i 2021 til også å gjelde kommuner og fylkeskommuner, og etter at Samerådets Trondheims-deklarasjon av 2017 ble kjent, Tråante deklarationen 2017 at «Samefolkets dag» sakte, men sikkert tapte i konkurransen med «Sápmis nasjonaldag».

For samelandsbevegelsen er 6. februar nasjonaldagen. Bevegelsen ser på forholdet mellom Sametinget og den norske stat som «et folk-til-folk-forhold». En «mellomfolkelig relasjon» med direkte forhandlinger mellom representanter for nasjonen Sápmi og staten Norge, og bruken av samiske nasjonale symboler som egen nasjonaldag og nasjonalsang, eget samisk flagg med flaggregler, med et etnisk- og avstamningsparlament med egen regjering (sametingsrådet) og med en virksomhet og forvaltning som har «fellestrekk med arbeidet til både Storting, regjering, departement og direktorat», bekrefter dette. (Meld. St. 5 (2015–2016) om Sametingets virksomhet 2014»). Og da har jeg ikke nevnt samelandsbevegelsens egen mediebedrift, NRK Sápmi.

Det skjedde også andre viktige ting i rikspolitikken i 1997 som gir samelandsbevegelsen gode kort på handa for årlig feiring av nasjonaldagen. Det året ga rikspolitikerne sin tilslutning til samelandsbevegelsen etnopolitiske parole om at «Norge er tuftet på territoriet til to folk, samer og nordmenn». Med andre ord langt på vei et opplegg for en to-stats løsning.

Det er samelandsbevegelsen mening at territoriet omfatter den norsk del av nasjonen Sápmi, altså Norges landområder fra Hedmark til russegrensen, i tillegg til Svalbard, Jan Mayen med økonomisk sone, fiskevernsone og sokkel. Undersjøiske naturforekomster er altså også inkludert i «tradisjonelle samiske områder» hvor rettighetene til «urfolkenes» kulturutøvelse ikke må krenkes.

Så tilbake til starten, helgarderingen. I 2004 fremmet Bondevik II-regjeringen med Erna Solberg og Dagfinn Høybråten som statssekretærer, diskrimineringsloven. I lovforarbeidet kan en lese at det er viktig at norsk rett etablerer «et vern mot etnisk diskriminering som er minst like godt som det EU-landene har» og som «oppfyller kravene til diskrimineringsvern i EUs rådsdirektiv 2000/43/EC av 29. juni 2000 om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse og EUs rådsdirektiv 2000/78/EC om likebehandling i arbeidslivet.»

Så langt bare velstand. Men diskrimineringsvernet skulle vise seg ikke å gjelde i nasjonen Sápmi. I 2005 kom Finnmarksloven og konsultasjonsordningen. Begge diskriminerende ordninger som er uforenlig med EUs rådsdirektiv og diskrimineringsloven. At noen vil feire dette bruddet med demokratiet og likeverdet, er ubegripelig.

[email protected]